Juli-jente
25-02-2004, 19:52
Arghh... Jeg må bare få det ut!!!! (misbruker disse sidene litt...:flau: )
Av og til forundrer jeg meg over hvor mye rart mine venninner kan få vridd ut av seg...
Som sikkert mange her inne har fått meg seg så hadde jeg en SA/MA i forrige uke.. Og legene sliter enda med å finne ut HVA som har skjedd..
Jeg synes det er forferdelig trasig å tenke på at vi må prøve igjen, og at det vil ta en stund før kroppen er klar igjen.
Jeg var så fast bestemt på et oktober-barn, og jeg var i den 7-ende himmel etter at vi hadde prøvd i 13 måneder.
Nå har det seg slik at jeg fortalte til et par av mine venninner at jeg ENDELIG hadde blitt gravid.
Den ene av disse har to barn fra før av (som ble unnfanget på første forsøk begge gangene!!), og var selvfølgelig glad på mine vegne, men kunne ikke få fortalt meg nok mange ganger hvor lei hun var av barn og barnestell og at jeg MÅTTE vite hva jeg hadde i vente!
Jeg syntes jo dette var en litt merkelig reaksjon, men jeg tenkte ikke noe mer over det der og da.....
Men, nå måtte jeg jo fortelle at det hadde gått galt, og denne venninnen ringte meg i dag..
Jeg fortalte hva som hadde skjedd og at jeg var forferdelig lei meg og slet med motivasjon til starte prøvingen igjen..
Så sier hun: "jammen M..., du må jo huske på at du enda er ung! Du har all verdens tid til å få barn! Det gjør jo INGENTING om du må vente et år eller to til! Du vil jo fortsatt være under 30!! Jeg var jo 28 da jeg fikk min første.. selv om hun satt på første forsøk."
Jeg ble bare helt paff, og prøvde å si at: "vi har jo prøvd såå lenge at for min del så nytter det ikke å motivere meg med at jeg er UNG.. Det er en helt forferdelig tanke å tenke at jeg kanskje må gjennom 13 måneder med nedturer til før det klaffer for oss... Og jeg tror ikke at du/dere som fikk det til med en gang skjønner det.."..
Hun kommenterte ikke dette, men pratet bare videre om løst og fast..
Men, jeg ble så utrolig skuffet..
Jeg skjønner jo at de som ikke sliter selv ikke kan sette seg inn i hvordan det er.. Men man må jo kunne si til en person at det er trist når man mister?..Eller? Og det er jo ikke drømmen å måtte vente 2-3 år selv om man tilfeldigvis er under 30....
Uff.. Jeg må slutte å diskutere slike ting med venninner som ikke er i samme situasjon.. Jeg blir bare bitter kjenner jeg.. :lei_seg:
Hormonene løper visst litt løpsk med meg her nå... Men, jeg må bare få det ut et sted!:flau: :flau:
Av og til forundrer jeg meg over hvor mye rart mine venninner kan få vridd ut av seg...
Som sikkert mange her inne har fått meg seg så hadde jeg en SA/MA i forrige uke.. Og legene sliter enda med å finne ut HVA som har skjedd..
Jeg synes det er forferdelig trasig å tenke på at vi må prøve igjen, og at det vil ta en stund før kroppen er klar igjen.
Jeg var så fast bestemt på et oktober-barn, og jeg var i den 7-ende himmel etter at vi hadde prøvd i 13 måneder.
Nå har det seg slik at jeg fortalte til et par av mine venninner at jeg ENDELIG hadde blitt gravid.
Den ene av disse har to barn fra før av (som ble unnfanget på første forsøk begge gangene!!), og var selvfølgelig glad på mine vegne, men kunne ikke få fortalt meg nok mange ganger hvor lei hun var av barn og barnestell og at jeg MÅTTE vite hva jeg hadde i vente!
Jeg syntes jo dette var en litt merkelig reaksjon, men jeg tenkte ikke noe mer over det der og da.....
Men, nå måtte jeg jo fortelle at det hadde gått galt, og denne venninnen ringte meg i dag..
Jeg fortalte hva som hadde skjedd og at jeg var forferdelig lei meg og slet med motivasjon til starte prøvingen igjen..
Så sier hun: "jammen M..., du må jo huske på at du enda er ung! Du har all verdens tid til å få barn! Det gjør jo INGENTING om du må vente et år eller to til! Du vil jo fortsatt være under 30!! Jeg var jo 28 da jeg fikk min første.. selv om hun satt på første forsøk."
Jeg ble bare helt paff, og prøvde å si at: "vi har jo prøvd såå lenge at for min del så nytter det ikke å motivere meg med at jeg er UNG.. Det er en helt forferdelig tanke å tenke at jeg kanskje må gjennom 13 måneder med nedturer til før det klaffer for oss... Og jeg tror ikke at du/dere som fikk det til med en gang skjønner det.."..
Hun kommenterte ikke dette, men pratet bare videre om løst og fast..
Men, jeg ble så utrolig skuffet..
Jeg skjønner jo at de som ikke sliter selv ikke kan sette seg inn i hvordan det er.. Men man må jo kunne si til en person at det er trist når man mister?..Eller? Og det er jo ikke drømmen å måtte vente 2-3 år selv om man tilfeldigvis er under 30....
Uff.. Jeg må slutte å diskutere slike ting med venninner som ikke er i samme situasjon.. Jeg blir bare bitter kjenner jeg.. :lei_seg:
Hormonene løper visst litt løpsk med meg her nå... Men, jeg må bare få det ut et sted!:flau: :flau: