Kvinner først klare?

[Dríva]

Har lest litt på innlegga om adopsjon, og får inntrykket (som jeg allerede har) forsterka at kvinner aksepterer adopsjonsmuligheten og ønsker dette fortere enn menn. Er det noen som har noen tanker om hvorfor det er slik? Jeg har noen, men vil gjerne se hvordan det ser ut i andres hoder...

[abraxas]

Hos oss er det faktisk motsatt. Mannen min er helt klar for å droppe alle EL-tester, sprayer, sprøyter, UL, egguttak og innsetting og gå rett på adopsjon. Her er det jeg som holder igjen. Min begrunnelse er at jeg ønsker å være del av barnets liv helt fra unnfangelsen. Jeg vet at et adoptivbarn også ville blitt mitt eget, men for meg vil det være en helt spesiell opplevelse å gå gravid og se det nyfødte barnet mitt for aller første gang.

(Mannen min ønsker selvfølgelig også intenst et egenfødt barn, men han mener at når vi likevel vil trenge hjelp, kan vi like gjerne få den hjelpen fra et adopsjonsbyrå, som fra et sykehus).

[Tidl. bruker]

Jeg leste en artikkel på sidene til FUB om hvordan menn og kvnner takler barnløsheten på ulike måter. Det sto blant annet at kvinner hadde en tendens til å kartlegge alle muligheter og tenke på alle utfall med en gang, mens menn hadde en tendens til å ville ta ett skritt av gangen. I min familie gjelder i alle fall det. Jeg tenker høyt om adopsjon, om det å ikke få barn, og sier ofte "hva om...". Mannen min tar et skritt av gangen. Jeg tror ikke han kommer til å tenke noe særlig på adopsjon før det er bestemt at vi ikke kan få barn sammen eller at tiden er inne for å kaste inn håndkle og gi opp prøvingen.


Jeg tror dette er litt typisk, i alle fall om vi skal tro den nevnte artikkelen.
For øvrig var det også anbefalt i den samme artikkelen å vente med å vurdere adopsjon til man var ferdig med å prøve seg.

[Jutta]

Heisann!

Med oss var det også motsatt! Mannen var klar for adopsjon før meg! Iallefall, så såg han det som et alternativ hvis det ikke skulle gå bra med IVF. Jeg har igrunnen nettopp fått opp øynene og tenker på det med adopsjon som et alternativ. For et halvt år siden var det HELT uaktuelt! Da var det kun mannen min som var for det! :) Men ting forandrer seg. Man kommer på andre tanker når man begynner å innse at det faktisk ikke er ALLE som kan bli gravide! Før tenkte jeg at jeg kanskje aldri kom til å bli mor! Nå tenker jeg mer at jeg SKAL bli mor en gang, men kanskje det ikke blir barn jeg kan føde selv... En beroligende tanke! :)

Lykke til alle sammen!:)

[LØVE]

Har det noe med at menn bare kan tenke på en ting om gangen tro :_plystre:


Neida, men jeg tror at menn ofte vil bli ferdige med en ting, før de går videre til neste.
Slik var det i hvertfall hos oss. Jeg tenkte/snakket om adopsjon lenge før mannen min. Han ble liksom med når han så at det faktisk ikke gikk på den "naturlige" måten. Men etter hvert så er han (nesten) like ivrig som meg, han river seg vel litt i håret når jeg planlegger som værst :tenker:

[Louise]

Hei,
jeg tror at kvinner er mer utålmodige og tenker fortere på både
utredning, behandling og adopsjon enn menn.
Det er ihvertfall jeg som har ordnet det meste av legetimer, etc.
hos oss. Tror menn tar det litt mer som det kommer, og det er nok
også flere men som vil akseptere et barnløst liv enn kvinner.

Jeg ville helst startet adopsjonsprosessen nå med en gang. Har ikke helt
troen på at vi skal bli gravide ved hjelp av IVF (kanskje fordi vi er
uforklarlige barnløse). Som et kompromiss skal ve ha de 3 forsøkene
vi har i det offentlige først. Men etter jul en gang er vi nok i gang!

Louise

[irja]

Jeg hadde ikke hatt noe imot å adoptere, men sambo har sagt klart ifra at han ikke vil adoptere:(

Vi er jo fortsatt unge, og holder på med vårt andre ivf/icsi forsøk.
Han kan jo forandre mening om vi ikke får det til med forsøkene da:nikker:
Men han er ganske sta, og vanskelig å rikke når han først har sagt sin menning:sinna:

[Dríva]

Fint å se at det er ulikheter, avhengig av hvilke mennesker man er. Jeg og min lille familie sammenfaller nok med undersøkelsen i den artikkelen du nevner Nova.. og det bekrefter i grunn mine anelser.

Jeg er helt klar til å tenke mange tanker i ulike retninger, og gjør det for om mulig dempe ned en skuffelse dersom det viser seg at ikke jeg kan sette liv til verden. Bamsen min tenker foreløpig bare på barn i min mage, men nå har jeg bedt han begynne å tenke på adopsjon uansett. Drømmen min, er å både kunne få egne barn og adoptere. Bamsemannen ønsker sterkt en graviditet, tror han har et litt romantisk forhold til å tenke på meg med voksende mage, trøtt og sur og til slutt illsint på han under en normal fødsel - pussig.