Lei av å vente.....

[Angelika]

Flere timer hver eneste dag sitter jeg her og leser og tenker, ler og gråter. De fleste her inne kommer og går etter få måneder. Jeg er en av de som ser ut til å bli værende. Jeg vet at mange har prøvd lengre enn meg, men de fleste prøver mye kortere. Jeg er lei av å vente, og jeg har helt sluttet å få forhåpninger før IKM. Jeg vet at noe er galt, men jeg vet enda ikke hva. Kanskje kan jeg få hjelp, men hvor lenge må jeg vente på hjelpen. Når du har prøvd i over to år, og utredningen tar ca. et år (om jeg må gjennom det hele) og i tillegg skal jeg vente ett år i kø for å få hjelp. Og hvor mange førsøk må til. Hvor mange måneder tar det før det klaffer? Etter så lang tid med prøving kan jeg bare forstille meg redselen under svangerskapet for at noe skal gå galt....

Og dersom jeg ikke klarer å bli gravid i det heletatt, hvor lenge tar en adopsjonsprosess? To år ca? Jeg er så lei av å vente, av å håpe, av å gråte, av det å ikke klare å slutte å tenke på det å være ufrivillig barnløs...

Jeg er ikkke sur, eller på noen måter bitter. Jeg er fortsatt i stand til å glede meg over at andre klarer det. Jeg klager sjelden fordi ting er urettferdig, jeg trøster meg selv med at andre opplever verre, og prøver å være glad for det jeg har. Men jeg er til tider fryktelig trist, og er redd for at om ikke noe skjer snart, så kommer jeg til å miste evnen til å glede meg over andres lykke, og ikke bli annet enn bitter og uten håp. Jeg er heldig, jeg er forsatt svært ung, de fleste rundt meg er fortsatt frivillig barnløse. Antakelig er det derfor jeg fortsatt klarer å ta det hele såpass bra som jeg gjør. Men det er vondt.....

[Svima]

Jeg skjønner deg godt. Det er vondt å vente...

Om disse tankene dine tar mye av tiden din, ødelegger dagene dine. Kanskje du da skulle ha vurdert adopsjon i stedet? Det er et sikrere resultat.

Jeg håper det klaffer for deg. Lykke til!

[Blomma]

Jeg skjønner også godt at det er tøft! Heldigvis har jeg ikke blitt helt "opphengt" enda, selv om vi har holdt på i snart 3 år. Jeg tror faktisk jeg vil anbefale deg å ikke være så aktiv på disse sidene - man kan bli litt hektet også - kanskje du skulle ta litt pause fra oss, og prøve å tenke på noe annet!

Jeg tror og håper at det ordner seg for snille jenter - det prøver iallfall broren min å trøste meg med!

Lykke til!

[Snupi]

Hei :vink:
Jeg ville bare si til deg at jeg skjønner hva du føler vi har ikke prøvd så lenge enda,men for hver mnd som går blir det tyngre og godta at ting tar tid! Jeg hadde en skikkelig nedtur og var helt oppslukt i å bli gravid og å være på disse sidene. men så tok jeg en pause fra disse sidene og det hjalp.
Kansje du burde ta en liten pause fra sg sidene det hjalp for meg.

Vil bare gi deg en :klem: og ønske deg lykke til.

Klem fra Snupi

[Dana]

Hei Angelika - har prøvd akkurat like lenge som det og kjenner meg såååå godt igjen i det du skriver :klem: :klem: Men jeg er til tider fryktelig trist, og er redd for at om ikke noe skjer snart, så kommer jeg til å miste evnen til å glede meg over andres lykke, og ikke bli annet enn bitter og uten håp. Evnen til å glede oss på andres vegne mister vi aldri, den blir bare litt dempet av andre ting i perioder :) Alt det vi klarer å mønstre av lykke på andres vegne skal vi vise dem og glede dem med. Men vi skal heller ikke dømme oss selv dersom vi ikke klarer å la andres lykke overskygge vår egen tristhet. Vi skal ikke ha dårlig samvittighet. Jeg tror en av overlevelsesteknikkene i dette gamet er å klare å "fristille seg" fra resten av verden i en periode, å leve i en egen liten boble. Og i den lille boblen er det hva man føler om seg selv og i parforholdet som avgjør hvor godt man har det - ikke hvordan man har det med folk omkring seg :)

Ser av profilen din at du lader opp til å starte utredning snart, og sier bare KOM I GANG! Det gjør all verdens forskjell! Plutselig får man en helt annet tidshorisont - man glemmer nesten hvor lang fram det er, sånn som du skriver, fordi man får milepæler underveis, noen knagger å henge håpet på!

:klem:

[Angelika]

Takk for alle hyggelige tilbakemeldinger. Noen dager er litt ekstra ille, men det er sjelde at jeg er så lei som jeg var i går. Selv synes jeg som oftest at jeg takler det hele veldig bra. I dag er alt lysere igjen, og jeg gleder meg til torsdag da jeg skal til legen for å få svar på prøvene. :)

Jeg tror ikke jeg har noen nytte av å ta noen dager bort fra sidene, da jeg faktisk leser mer på diskusjoner utenfor tema, enn de som har med prøving å slikt å gjøre.(Tidsfordriv) I og med at jeg bare går å venter på resultater og årsaker nå, er ikke "vanlig prøving" så interessant. :p

Det var uansett kjempe godt å få blåst ut litt i går, og det varmer alltid å se hvor omtenksomme damer som er her inne. Tusen takk!!

Svima: Som jeg skrev i innlegget er jeg fortsatt veldig ung, "bare" 22. En kan ikke adoptere for fylt 25.... Vil uansett prøve å få mine egne først... Takk for omtanken. :klem:

Blomma: Er kanskje litt hekta :D , men tror ikke jeg tar skade.... (Overdreiv kanskje en smule da jeg skrev "flere timer hver dag...." :uff:

Snupi: Tusen takk!!! :klem: Lykke til til deg og!!!

Dana: Det er så godt å høre at noen kjenner seg igjen i mine følelser. Det er godt å vite at en ikke er alene. Det var fine (og kloke) ord av deg. Takk for det. Er kommet igang med utredninga nå og merker med en gang at det hjelper på motet. :)

Håper det klaffer for oss alle snart!

[Dana]

Så flott at du er i gang, Angelika, lykke til på torsdag :)

[Tidl. bruker]

Hallo!
Jeg kjenner meg ganske godt igjen i det du skriver- jeg har hatt det sånn i perioder i de fire årene som nå har gått siden jeg la p-pillene på hylla.

Det eneste rådet jeg kan gi deg er å finne andre ting å fokusere på i tillegg, så har man noe positivt å drive tiden med "mens man venter". Jeg har tatt noen kurs her og der, jeg har et digert håndarbeidsprosjekt på gang, jeg har i det hele tatt lett med lupe etter artige ting å fylle tiden med underveis. Det letter betraktlig på humøret, i alle fall! Det betyr ikke at baby-prosjektet er ute av tankene, men det betyr at jeg har gjort noe morsomt og fornuftig av "ventetiden".

Lykke til videre!

Nova

[xantippe]

Ja, vi er flere som er møkka lei av å vente, og det er en trøst å ikke være alene. Jeg har abortert så mange ganger og lurer på om det noen gang kommer til å sitte. Hver gang blir det tyngre å begynne på ny og skrekken for å miste enda en gang blir bare verre å verre å takle. Samtidig ønsker jeg å komme igang fortest mulig fordi jeg ønsker meg barn så inderlig. Det er et vanskelig dilemma. "Heldig" du som bare er 22, jeg er 34 og er kommet litt i tidsklemme. Jeg blir ikke mamma før 35, det er helt umulig :leiseg: Vi startet å prøve da jeg var 32 og ønsket var 2-3 barn. Nå er vi glad om vi klarer en..

Men jeg har gjort litt som Nova, prøvd å engasjere meg i andre ting. Bl.a har vi reist mye hele tiden, til og med jorden rundt. Vi elsker å reise og bruker heller penger på det enn å gå ut på byen. Og nå skal vi gå i gang med å kjøpe lelighet. Et bryllup skal planlegges og selvfølgelig bryllupsreisen. Slike ting å jobbe med og glede seg til gjør ventetiden lettere. Jeg har også håndarbeidsprosjekter på gang og nå også scrapbooking. Kjempegøy!

Men til tross for alt dette, er det enkelte dager som er veldig tunge å komme igjennom. Man ser små babyer overalt og på jobben er stadig nye gravide mager, bare ikke jeg... :trist2: Men snart blir det også vår tur jenter. Det må vi ha tro på.

:klem: til dere alle