Hva slags bryllup hadde du, eller ønsker du?

[Helenemor]

Bare lurer litt på hva dere egentlig mener om selve bryllupet.
Synes mange fokuserer for mye på selve feiringen, men det hjelper lite med et selskap til 80.000 :- når stormen røyner på rundt en. Er det det å være gift, eller byllupet som er viktig egentlig?

[MokkMokk]

For oss var det aller viktigste å bli gift med hverandre :elsker2:, men når vi nå først bestemte oss for det, så synes vi det var riktig å markere dagen litt også. Et bryllup er jo i tillegg en fin anledning til å samle familie man ikke ser så ofte.

Det var slett ikke noe mål i seg selv at det skulle være mest mulig fancy og koste en bråte med penger, men for å få det bryllupet vi ønsket (les: invitere de menneskene vi ønsket dele dagen vår med), så måtte vi ut med noen kroner. Og det var det verdt. :nikker:

[Helenemor]

Vi har heller bestemt oss for å overaske folk vi. Vi skal invitere til en markering ved 10 år eller 15 år som gift. For da ser folk at da har vi hvertfall vært sammen en stund. :fnis:

Det var flere som uttrykte høylytte protester når vi giftet oss, for "alle" sa at det ikke kom til å vare et år engang. Men nå har vi 4 års bryllsdag i september :nussere:
Vi fikk t.o.m høre at det ikke var noe årntli ekteskap hvis ikke vi brukte minst et år å planla hele greia. Få skylde på hormonene for trassen i meg ville gjøre alt så enkelt og billig som overhodet mulig, med trua at det holdt allikavel :skratte:

[Pernille]

For oss var hele poenget med gifteriet å "få papirarbeidet i orden", så vi sa "Ja" i all hemmelighet på Tinghuset. :D

[Helenemor]

For oss var hele poenget med gifteriet å "få papirarbeidet i orden", så vi sa "Ja" i all hemmelighet på Tinghuset. :D
det er jenta si det :highfive:

[maya80]

Vi har heller bestemt oss for å overaske folk vi. Vi skal invitere til en markering ved 10 år eller 15 år som gift. For da ser folk at da har vi hvertfall vært sammen en stund. :fnis:

Det var flere som uttrykte høylytte protester når vi giftet oss, for "alle" sa at det ikke kom til å vare et år engang. Men nå har vi 4 års bryllsdag i september :nussere:
Vi fikk t.o.m høre at det ikke var noe årntli ekteskap hvis ikke vi brukte minst et år å planla hele greia. Få skylde på hormonene for trassen i meg ville gjøre alt så enkelt og billig som overhodet mulig, med trua at det holdt allikavel :skratte:
Jeg og mannen min brukte en mnd. på og plannlegge vårt vi hadde lyst til å gifte oss men hadde ikke god råd så i våres bryllupsfest var det 18 gjester dette var veldig koselig. Så lukk øra for det som alltid tror det best men ikke gjør det du helene:klemme:

[MokkMokk]

Vi har heller bestemt oss for å overaske folk vi. Vi skal invitere til en markering ved 10 år eller 15 år som gift. For da ser folk at da har vi hvertfall vært sammen en stund. :fnis:
Det var jo en glimrende idé! Mye mulig vi knæbber den, ja! :luring:

[HanneG]

Smaken er som baken - delt!

Vi hadde et stort bryllup med 75 gjester. Venner og familie i salig blanding (jeg har fryktelig mye tanter og onkler). Det var et tradisjonsrikt bryllup, med kirke - fotograf - middag - leker - dans - kaker. You name it! Det viktigste var selvfølgelig å bli gift med mannen :hjerter:, men jeg ville ikke vært denne festen foruten. Mine tanter snakker fremdeles om den, og det er over 13 år siden nå! Det gjør meg glad, at andre har gode minner om vårt bryllup også.

Festen var et spleiselag mellom min manns og mine foreldre. Mannen min og jeg var nemlig studenter - og hadde vi skulle tatt kosten, ville nok bryllupsfesten sett annerledes ut (men bare pga kosten). Vi jobbet alle sammen på dugnad med arrangementet. Laget mat selv, laget dekorasjoner selv, moren min sydde kjolen min etc. Så derfor ble forberedelsene endel av gleden ved brylluppet.

Så flott med en 10- eller 15 års feiring da, Helene! Da kan dere vise de som var negative den gangen dere gifta dere! :nikker:

[Sjöstjerna]

Vi er bare forlovet enda, men planlegger så smått å gifte oss i august 2005 om det ikke kræsjer med en baby...

Men vi ser for oss et lite bryllup på hytta ved sjøen hvor vi leier platting og selskapstelt til hele hagen. Og presten skal komme dit vie oss der. Vi har liten familie så mange gjester hadde det ikke blitt uansett.

[Elinblu]

Vårt opplegg liknet ganske mye på HanneGs. Vi giftet oss mens vi fortsatt var studenter, og utgiftene ble delt på tre - mellom oss, svigers og mine foreldre. Det var et ganske tradisjonelt kirkebryllup, men en koselig low budget-variant (tror hvert par betalte 10 000 kr). Vi hadde 60 gjester til middag, hvorav veldig mange venner, og lokale og mat var rimelig. Ei venninne sydde brudekjolen min, og vi fikk venner til å ta bilder. Det eneste jeg angrer på, er kanskje at vi ikke investerte i en fotograf. Men ellers var det en strålende dag som absolutt svarte til forventningene. Vi ville ha stort selskap og en del ståhei, og det fikk vi! Festen resulterte dessuten i et nytt bryllup, da to som jeg hadde plassert til bords sammen, falt pladask for hverandre og giftet seg sommeren etter. Jeg synes forberedelsene var mye av moroa - det var et utrolig koselig år mens vi planla og ordnet i stand.

[anne karin]

Vissomatte, dersomatte... Jeg skulle gifte meg så ville jeg nok ha det tradisjonelle bryllupet med hvit kjole og altfor dyr pynt. Med kirkeklokker og brudepiker.(Er tante til 6 stykker og stemor til en).
Jeg tror at en sånn fest gjør brudeparet godt for hele livet! Man nyter den fine dagen hele livet.

[Tidl. bruker]

For oss var hele poenget med gifteriet å "få papirarbeidet i orden", så vi sa "Ja" i all hemmelighet på Tinghuset. :DOmtrent som oss, da. Var ikke Tinghuset (dro til utlandet), men i høyeste grad hemmelig ;)

[Miamo-Tutti]

Vi giftet oss på Tinghuset og hadde flott middag med 11 gjester etterpå. For oss passet dette ypperlig! :hjerter:

Miamo-Tutti.

[Thyresse]

Vi hadde full pakke....da ble mor glad! Men dagen ble veldig fin!
Mannen ville ha kirkebryllup så det sa jeg var ok. Satte bort maten slik at mor og far slapp å stresse med det. Dermed kunne hele bryllypsfesten starte på fredagen og fortsatte helt til mandagen.....

Dagen var helt perfekt, kunne ikke ønske noe annet egentlig.....og vi delte også på tre....

[Skrollan]

Øh, der ble jeg litt svar skyldig... Det er selvfølgelig det å være gift som er viktigst, men vi hadde dyrt bryllup... Flotteste dagen i mitt liv (frem til den dagen jeg fikk sønnen min), alt var perfekt, kjolen, håret, vielsen, middagen og bryllupsreisen... Høres kanskje fjollete ut, men det var altså bare helt fantastisk :flau:

[Marissa]

Når vi giftet oss så hadde vi et lite og intimt kirkebryllup. den beste dagen i mitt liv... sukk:)

[Maysen]

Jeg vil gjerne bare ha et lite bryllupp med min nærmeste fam og venner tilstede. (Ca 30 stk) Vil nok gifte meg i kirka, er litt opptatt av at pappa skal "gi meg bort" Men ellers blir det kjempe go midag og koselig samvær med våre nærmeste utover kvelden.


Har ikke noe lyst å innvitere slekt og venner man ikke har noe særlig kontakt med(Det er nemelig tradisjon i min fam) Vil ha bare de jeg faktisk er glade i og som jeg vil dele den store dagen sammen med.

Brudekjolen skal være enkel men rålekker.....:skratte:

(Men først må jo en av oss få fingeren ut av ræva og fri...)

Klemmer fra:klemme:

[Ekorn]

Jeg venter fortsatt på frieriet.... er litt gammeldags slik sett...:nikker:

Men drømmen. Tja. Absolutt ikke noe kirkebryllup. Så da blir det vel et tinghus ett eller annet sted. Hadde vært romantisk med utlandet, men vet dette betyr mye for familien så det blir nok innenlands.

På den ene siden ønsker jeg bare foreldre og søsken og forlovere til bryllupsmiddag og ikke noe mer.

På den andre siden ønsker jeg absolutt hele slekta (mange!) og venner og bekjente til en fest.

Årsak til at jeg ønsker å gifte meg? Det praktiske. Å få alle papirer i orden. Nå har vi det med både testamente og samboerkontrakt. Men vi skal flytte inn på gården til min kjære etter hvert, og barn skal vi ha, da er nok giftemål bedre.

Følelsesmessig tror jeg ikke vi får det bedre som gift. Etter å ha sett på mine foreldre så virker det som om det er lettere å ta den andre som en selvfølge når man er gift, og det kan skli ut. Det er jeg livredd for. Jeg ser ikke på ekteskapet som en rosenrød sky. Bare en praktisk en. Men praktisk skal man være. :nikker:

Hva min kjære ønsker? Å bli gift. Hehe.. for ham spiller det ingen rolle hvor og hvordan bare vi blir det... Men å fri? Nei, jeg skremte han nok i begynnelsen med "jeg? - nei, jeg skal ikke gifte meg", og tror det sitter i enda...:-) Han sa det for ikke så lenge siden at han var redd jeg skulle si nei... Tror jeg fikk ham til å forstå at tidene forandrer seg...:-)

[vilje]

Nei, jeg skremte han nok i begynnelsen med "jeg? - nei, jeg skal ikke gifte meg", og tror det sitter i enda...:-) Uff, den feilen har jeg også gjordt :sparke:
Når jeg i tillegg absolutt ikke vil gifte meg i kirken eller ha et tradisjonelt bryllup blir han bare enda trægere. Jeg har sagt i fra om at hvis han ikke frir innen neste skuddår tar jeg saken i egne hender, og da har han å si ja :fnis:

Jeg ser for meg en enkel og uformell hagefest med alle menneskene vi er glade i!

[Tidl. bruker]

Vi giftet oss borgerlig. Prøvde å holde det hemmelig, men den ene forloveren slapp nyheten 1 1/2 uke før det skulle skje. Det var bare oss og forloverene, han som viet oss samt en hjelper. Det var en veldig fin seremoni. Virket som om vi var der i evigheter, men det var faktisk under ti minutt(!!!??). Etterpå spiste vi middag med forloverene.

Mange tror at grunnen til at vi gjorde det slik var økonomien, men den hadde ingenting med saken å gjøre. Derimot:

a) Ingen av oss hadde lyst eller behov for en stor bryllupsfeiring
b) Jeg har sett min mor under bryllupsforberedelser før, og jeg ORKET ikke tanken på å måtte gå gjennom en sånn seanse sammen med henne.
c) Jeg hadde ikke taklet å fått så mye oppmerksomhet rundt min person som et bryllup ville medført.

En kollega spurte meg om ikke jeg ønsket meg en stor dag som bare skulle være min, og om ikke vi trodde et bryllup kom til å være den største dagen vår. Da svarte jeg at det er ikke bryllupsdagen som kommer til å være det viktigste for oss-det er alle dagene imellom som teller.

Enkelte ble litt snurt da de ikke fikk en bryllupsfest. Men-alle sier jo at bryllupsdagen er din dag, og da får de akseptere at dette er vår måte å feire det på.

[Dolci]

Vi hadde et tradisjonellt kirkebryllup, med datteren vår som brudepike. Middag med 37 gjester etterpå og venner kom til kaffe. Vi hadde billige lokaler og mat, så utgiftene var ikke så store. Det var en herlig dag, som jeg ser tilbake til med glede.
Men enig med Linea her: det er ikke bryllupsdagen som kommer til å være det viktigste for oss-det er alle dagene imellom som teller.

Selv om vi har hatt (for oss) et drømmebryllup, så er det ikke det som holder forholdet sammen. Det er alt det andre som skjer i livet, rundt oss, og om oss det handler om. Giftemålet vårt var bare en fin ramme rundt det hele.

[millamor]

Vi giftet oss tidligere i sommer, og det var bare en helt utrolig dag som jeg aldri ville vært foruten! :nikker:

Tradisjonelt kirkebryllup, med kaffe og kaker etter vielsen, hvor alle som hadde møtt opp i kirken var med.
Så dura vi avgårde, hele følget som skulle til middag og fest, til det nydelige lokalet vi hadde. Vi kjørte i følge gjennom en skogsvei, og på veien stoppet vi for en bildeseanse ved et romlemantisk vann. Så reiste gjestene videre, mens vi og forlovere ble igjen ved vannet for å ta flere bilder. Resten av gjestene stoppet ved en gammel seter, og fikk servert sprudlevann mens de ventet på oss.
Så kjørte vi videre til lokalet, hvor det ble servert frukt og mineralvann, og de av gjestene som skulle overnatte, fikk tid til å sjekke inn.
Vi var hele 75 gjester til middag og påfølgende fest, så vi måtte ut med noen kroner...
Jeg hadde også drømmekjolen, håret som en venninne hadde satt opp var perfekt, været var knall, mannen min var råkjekk i den nye bunaden, vår lille nevø 1.5 år) som var ringbærer i bunad, var kjempesjarmerende, maten var rågod, stemningen var helt utrolig, og vi har ingenting å sette fingern på!
Alt i alt, var dette virkelig drømmebryllupet til meg og mannen.
Vi har også i etterkant fått høre at dette virkelig var et flott bryllup, og enkelte har til og med sagt at det er det vakreste bryllupet de har vært i... :flau:

Selvfølgelig er det ikke selve bryllupet som er det viktigste, men alle dagene som kommer etter, og det at vi nå har papirer på hvor høyt vi elsker hverandere (jada, veldig klisje, men det er slik vi føler det... )
Men denne dagen, ja den ville jeg aldri vært foruten, selv om den kosta ca 110 00 kr...

[Blondie]

Vi hadde kirkebryllup og selskap med 40 gjester og full pakke med bryllupsreise o.l. Det var et fantastisk minne, men vi hadde nok vært vel så fornøyde med å stikke av og gifte oss alene...

For oss var vielsen og festen en feiring av vår kjærlighet og "begynnelsen" på vårt liv sammen, men det var slettes ikke viktig i forholdet!

Det viktige er jo å takle hverdagene, hvor ting går oss i mot, og vi likevel klarer å støtte hverandre..

Til tider kan jeg vel kanskje være litt småirritert på Blondiemannen, men med en åpen dialog ordner det meste seg...

Jeg er utrolig takknemlig for at jeg får lov til å dele livet mitt med en mann som jeg elsker og som elsker meg like mye tilbake.. :rørt:

[millamor]

Det viktige er jo å takle hverdagene, hvor ting går oss i mot, og vi likevel klarer å støtte hverandre..

Til tider kan jeg vel kanskje være litt småirritert på Blondiemannen, men med en åpen dialog ordner det meste seg...

Jeg er utrolig takknemlig for at jeg får lov til å dele livet mitt med en mann som jeg elsker og som elsker meg like mye tilbake.. :rørt:

:nikker: :nikker: Så enig så enig!!

[Helenemor]

Enkelte ble litt snurt da de ikke fikk en bryllupsfest. Men-alle sier jo at bryllupsdagen er din dag, og da får de akseptere at dette er vår måte å feire det på.
Her også ble folk furtene. Utrolig godt sagt, nå følte jeg meg bedre vaffal :nikker:

[heie]

Når jeg skal gifte meg har jeg lyst til å dra på ambassaden i Roma å gjøre det.Å så ha et lite selskap når vi kommer hjem der vi forteller at nå har vi gifta oss. Men først må mannen fri.

[Tidl. bruker]

1. Vi lagde vår egen mix for bryllupet. Det startet med at vi fikk barn, og
brudekjolen kjøpte jeg faktisk over nettet uprøvd da jeg var 4 måneder
på vei. Kunne altså ikke prøvd den uansett. Men den var veldig flott,
ikke så dyr, og kunne syes litt ut og litt inn. ;)

2. Fotograf: For å få ting til å gå opp, dro vi direkte til fotografen etter at jeg hadde vært
hos frisøren. Så vi ble tatt bilder av før vi egentlig var gift.

3. Vi ønsket å samle familie i bryllupet. Det var viktig, i tillegg til det å bli gift. Familien bor spredt, og
det var på en måte en "once in a lifetime" mulighet til at begge sider
møttes. Tror det var 56 gjester totalt.

4.Vi ønsket også at alle gjestene var tilstede under vielsen, men
ville gifte oss borgerlig. Derfor ba vi sorenskriveren komme til lokalet vi
hadde leid, og vie oss der. Og det gikk fint. Faren min leide meg inn,
til Wagners brudemarsj. En dame i "judging Amy"-kappe viet oss, og så
var vi gift. Vi gikk ut til Bridal Party March av Purcel tror jeg det er.

5. Så var det fotografering i alle varianter, før vi hadde middag, kaffe og
dans. Mine foreldre hadde betalt for levende musikk.

6. "Brudevalsen" hadde vi bedt om skulle være "Heaven" (Bryan Adams),
og det hadde musikerne øvd inn.

7. Tradisjonelle kaker, nattmat og det vanlige.

Tror vi havnet på ca. 50 000 totalt. Vi lånte 20 000, brukte mine feriepenger,
mastercard + fikk vel 25 000 i gaver og brukte 20 000 av dem. Så noen
av gjestene betalte for sin egen mat :D

[Helenemor]

Når jeg skal gifte meg har jeg lyst til å dra på ambassaden i Roma å gjøre det.Å så ha et lite selskap når vi kommer hjem der vi forteller at nå har vi gifta oss. Men først må mannen fri.
:dåne: det hørtes så fint ut, søren at ikke vi gjorde noe sånt :mumle:
Men jeg var jo nesten 7 mnd på vei :flau: Ikke greit å fly da gitt..

[Maddy]

Vi giftet oss for godt over 2 år siden og hadde et fantastisk bryllup. Det var Kirkebryllup, festen hadde vi på et hotell nede ved sjøen og vi var 35 gjester. Vi holdt det gående til 5 neste morgen og det var en helt utrolig fantastisk dag.

For oss var det viktig å få en Kirkelig velsignelse ikke minst siden jeg er aktiv innen for dette spesielle Kirkesamfunnet.

[Ciao]

Når jeg skal gifte meg har jeg lyst til å dra på ambassaden i Roma å gjøre det.

Kan anbefales på det sterkeste! Vi gjorde det for noen år siden. Hadde hele takterrassen med vielse, gjester og sprudlevann. Senere på kvelden hadde vi middag på en av Romas bedre restauranter.

Men du: VÆR UTE I GOD TID! Vi er "inside" i diplomatmiljøet, så vi fikk spesialbehandling. Vanlig ventetid på ambassaden i Roma er to år tror jeg.

Lykke til!

[Gerbera]

Klarer ikke helt den sitatdelen enda, men har gjort som flere av dere andre, og giftet oss i all hemmelighet på tinghuset. :hjerter:

Vi hadde ikke med forlovere en gang, de fikk forespørsel om å være forlover, men de fikk ikke vite når det skulle skje. Synes de var kjempesporty, som stilte opp alikevel.

Min del av familien ble overlykkelige, og lo og gråt om hverandre når de fikk vite det, mens mannens familie var ikke fullt så fornøyde... for å si det mildt...

Vi planla "DET STORE BRYLLUPET" for to år siden, hvor alt var på plass, med blomster, kjole, mat, fotograf og hele pakka. Det ble av forskjellige grunner avlyst, så når vi skulle gifte oss nå, var det helt uaktuelt å starte hele den karusellen igjen.

Det viktigste for oss nå, var å bli gift, så fikk alt annet komme i bakgrunnen...

Vi syntes ikke vi hadde råd, hadde ikke tilsagn om noen penger fra noen foreldre, og da syntes vi det var den beste løsningen.

Skulle jeg valgt igjen, ville jeg gjerne reist bort og gjort det, men trives nå, og er godt gift om det skjedde her hjemme også...

Men, jeg har full forståelse for de som velger hele pakka, i større eller mindre grad :nikker:

[Annette]

Vi giftet oss hjemme i hagen (bor på gård) sommeren for to år siden. Borgerlig vielse med dommerfullmektig og alle gjestene (92!!!) til stede. Pappa førte meg inn og "gav meg bort". Levende musikk til vielsen (utrolig bra versjon av "Your Song"...sukk) og høytlesning fra "Profeten" (Kahil Gibran, lest av broren min, da...) Utrolig stemningsfullt og ROMANTISK :elsker2: Etterpå var det middag på låven. Hadde Catering-firma som virkelig vet hva de driver med...5-stjernes 3-retters middag! Etterpå dans til levende musikk! Og selveste kronen på verket; Bryllupskake fra Pascal! ALT var perfekt. Bryllupsnatten ble tilbragt på hotell...(ville liksom vært litt "nedtur" etter alt det fantastiske og sagt god natt og lagt seg hjemme!)
Det var ikke så viktig for oss å gifte oss, men begges familier hadde et stort ønske... så etter 10 år gav vi etter(Ønsker oss jo barn, og synes det er greit med ordnede former da.) Har aldri angret et sekund! Dagen var vår, og den var perfekt!!! Dyrt ble det jo, men sparte mye på å gjøre masse selv og ha alt hjemme. Dessuten var jo pådriverene også viktige sponsorer!

[Sever]

Vi valgte et lite og intimt kirkebryllup med kun den nærmeste familien til middag og kaffe. (Litt flere kom og overvar vielsen). Veldig koselig! :nikker:

[Robyn]

Vi hadde i utgangspunktet bestemt oss for et tradisjonelt kirkebryllup med alt det innebærer. Hadde bestilt kirke og lokale.

Men mamma døde et halvt år før vi giftet oss, og da ble det bare så totalt feil for meg å gjøre det på den måten.
I dag hadde det kanskje vært greit, men i fjor sommer var det helt uaktuelt.

Så vi reiste til Lanzarote og giftet oss i sjømannskirken.
Lagde bryllupsfest på en stilfull restaurant med dansegulv og levende musikk.
Vi var 13 til bords og vi stor kosa oss. Det ble bryllup i en hel uke kan man trygt si, siden vi alle bodde på samme hotell og spiste middag sammen stort sett hver dag. Bortsett fra dagen etter bryllupet, da stakk vi av og bodde på et annet og mye mer eksklusivt hotell (5 stjerners, vi hadde presidentsuiten :dåne: ) en natt.

Ville ikke gjort det annerledes, og kanskje vi heller drar i gang en skikkelig fest når vi har vært gift i 10 år. :nikker:

Må forresten fortelle at vi giftet oss på kanariøyene i august, og jeg fikk faktisk regn i sløret!!!! Regnet akkurat når jeg skulle inn i kirken, resten av dagen skinte sola fra skyfri himmel.

[Tidl. bruker]

Bare lurer litt på hva dere egentlig mener om selve bryllupet.
Synes mange fokuserer for mye på selve feiringen, men det hjelper lite med et selskap til 80.000 :- når stormen røyner på rundt en. Er det det å være gift, eller byllupet som er viktig egentlig?
For oss var bryllupet en måte å stå opp foran alle vi er glade i og si at vi elsker
hverandre og vil dele resten av livet sammen. Vi hadde et ganske lite bryllup, med 22 gjester. Vi gjorde alt så enkelt som mulig og det ble helt fantastisk flott.

Følelsene flommet over både hos foreldre, søsken, forlovere, venner og ikke minst oss selv... Aldri har jeg sett så mange mennesker grine kollektivt noensinne. :rørt: :rørt: :rørt: :rørt: Som pappa sa... Vi skulle ha delt ut laken i kirka :skratte:

Utrolig godt å ha alle taler på video også, for det ble mye hulking og vi fikk vel ikke alt med oss første gangen....

[snusmumrik]

Hm... jeg vil ikke ha noe bryllup jeg.

For ca. fem år siden startet bryllups-rushet i min vennekrets, og jeg har siden da vært med på utallige bryllupsfester og utdrikningslag - gode som mindre gode - men hver gang slår feiringene meg som noen forunderlige fenomener.

(Og her kommer det noen tanker som sikkert vil irritere eller provosere mange, men nå vil jeg prøve å sette en slags ærlighet på spissen).

For det første synes jeg, at det er litt merkelig, at jeg blir bedt om å være med til å feire at to mennesker elsker hverandre. Ikke bare skal jeg ved å spise suppe, stek og is sammen med hele deres store familier markere, at disse to på denne tilfeldige dag (f.eks. etter fire-fem års samliv) har valgt å underskrive et papir på deres kjærlighet til hverandre, men jeg skal kanskje også holde tale (har vært forlover noen ganger) og arrangere utdrikningslag for en person som ikke vil endre sitt levevis eller sine drikkevaner synderlig etter at bryllupsdagen er overstått - og jeg skal kjøpe stor flott gave til de to - bare fordi de fra en dag til en annen har satt ord på sin kjærlighet.

Dette høres veldig råttent og mavesurt ut, og jeg klarer nok ikke helt å sette ord på den underlige fornemmelse jeg har ved fenomenet bryllup. Men for meg virker det hele litt kunstig (selv om jeg vet at det finnes mange forskjellige måter å feire bryllup på) - alle de gamle reglene (litt nytt, litt lånt, litt gammelt - ikke sove sammen natta før - talerekker - utdrikningslag - gis bort av far - bryllupsvals før tolv osv. osv.) Jeg synes det så lett blir noe påtatt over alle disse tradisjonene som er så sjeldent i ekte bruk, at man må lese bøker for å finne ut av hvordan det hele skal gjøres.

Og så kirkebryllup da - fint for dem som bekjenner seg til kristendommen og/eller bruker kirken til vanlig, men jeg synes det er hyklerisk (eller ihvertfall deprimerende tradisjonsbundet!) å gifte seg i kirken fordi det gir en flott 'setting' og fordi man 'liksom alltid har drømt om et slikt bryllup'.

Jeg innser, at det kan være visse fordeler juridisk ved å være gift (og derfor avviser jeg heller ikke fullstendig, at jeg selv noensinne vil gifte meg), men selve feiringen synes jeg tilhører en tid som forlengst er forbi - for meg får derfor de fleste bryllup et litt latterlig skjær (og jeg har også vært i en del temmelig sobre...)

Jeg har nesten heteslag nå, så for å bøte på mine sikkert ganske vemmelige kommentarer, vil jeg komme med en innrømmelse: En ting ved et evt. eget bryllup tiltaler meg - det å skape en anledning til å holde en fest, hvor mine beste venner og familie kan møte mumrikmannens venner og familie - dette fordi vi kommer fra forskjellige land og det sjelden oppstår lignende anledninger.
Men fortsatt - å "tilrane" meg så mye oppmerksomhet som en bryllupsfest innebærer - ikke fordi jeg har utrettet noe godt - men kun fordi jeg elsker en mann og fordi han elsker meg - det vil jeg ha store problemer med.

Men iallefall - bryllup undrer meg, fascinerer meg og irriterer meg.

Nå må jeg løpe - skal på cafe med fem av mine gifte venninner - gjett om jeg har gjort meg upopulær i visse diskusjoner med dem opp gjennom de siste fem år. (Men forlover vil de ha! :skratte: )

[Tidl. bruker]

Hei!

Vi gifter oss nå til helgen :klemme: et lite bryllup med kun de nærmeste til stede da vi begge har gjort dette en gang før..... gleder meg STORT!! Reiser på bryllupsreise søndag til romantiske Italia :_positiv: og skal være der i 14 dager!!! HÆRLIG!!!!

[abraxas]

Vi hadde et relativt beskjedent kirkebryllup, 33 gjester. Vi har ikke verdens største omgangskrets, og ønsket å dele dagen med folk vi virkelig brydde oss om (med andre ord ingen "pliktgjester").

Delte utgiftene på 3, vi også. Et vennepar av foreldrene mine ordnet maten, vi hadde ikke musikk (er ingen dansere), vi pyntet og ryddet selv, kjørte egen bil til/fra kirka... Ble ikke spesielt dyrt, men alle gjestene (og ikke minst vi selv!), mente det hadde vært et koselig bryllup.

[Ciao]

Er enig i mye av det du skriver jeg, Snusmumrik, men husk, det er jo ikke noen plikt å følge tradisjoner man ikke liker da...? Dropp dem da!

Vi gjorde ting helt på vår egen måte vi, på ambassaden i Roma, og droppet de fleste av de tradisjonene du nevner.

Kjenner mange som tenker mye av det samme som deg, deriblant meg selv, selv om jeg kanskje ikke er veldig kritisk til å gi en gave til venner som ønsker å gifte seg...

[Tidl. bruker]

Vi giftet oss på tinghuset i Trondheim, med foreldre og søsken til stede. En kamerat hadde tatt seg fri fra jobben for å kjøre oss til og fra i sin spesielle bil!
Bryllupsreisen var to runder rundt Olav Trygvason (rundkjøringen på torget, for de som ikke vet det).
Middag på restaurant med familien (mine foreldre betalte), og litt fler (tanter og onkler og søskenbarn) til kaffe og kaker hjemme hos oss etterpå.
Vi hadde ikke noe god råd ettersom vi nettopp hadde kjøpt oss hus, var tilogmed så sleipe at vi antydet at vi ønsket oss penger til en spesiell vedovn i innbydelsen. Vi fikk MASSE penger, så det ble vel mer inn enn utgift til sammen. :nikker:
Broren min som er en god fotograf, tok bilder av oss, og de skrev vi ut på blekkskriver og fotopapir og sendte til alle.
Synes vi fikk til et bra og minneverdig bryllup uten at det kostet allverden, det viktigste var jo å bli gift! Vi snakket også litt om å gifte oss uten å si det til noen, men ettersom vi er så liten familie som møtes sjelden, var det gøy å ha en anledning til å samle så mange på en gang.

[Elinblu]

(Og her kommer det noen tanker som sikkert vil irritere eller provosere mange, men nå vil jeg prøve å sette en slags ærlighet på spissen).

For det første synes jeg, at det er litt merkelig, at jeg blir bedt om å være med til å feire at to mennesker elsker hverandre. Ikke bare skal jeg ved å spise suppe, stek og is sammen med hele deres store familier markere, at disse to på denne tilfeldige dag (f.eks. etter fire-fem års samliv) har valgt å underskrive et papir på deres kjærlighet til hverandre, men jeg skal kanskje også holde tale (har vært forlover noen ganger) og arrangere utdrikningslag for en person som ikke vil endre sitt levevis eller sine drikkevaner synderlig etter at bryllupsdagen er overstått - og jeg skal kjøpe stor flott gave til de to - bare fordi de fra en dag til en annen har satt ord på sin kjærlighet.

Dette høres veldig råttent og mavesurt ut, og jeg klarer nok ikke helt å sette ord på den underlige fornemmelse jeg har ved fenomenet bryllup. Men for meg virker det hele litt kunstig
He-he, jeg tror dette er første gang jeg har vært uenig med deg, Mumrik :klemme:. Hvis man skulle følge disse tankene helt ut, ville det i mine øyne blitt vanskelig å forsvare en feiring av noe som helst. Hvorfor skal man f.eks. feire bursdager - troppe opp og spise kake hos noen og måtte ha med gave bare fordi denne personen tilfeldigvis ble født på akkurat denne dagen for X antall år siden? Det er jo ikke noe vedkommende har gjort en innsats for, han eller hun poppet intetanende ut av moren sin på en tilfeldig dato. Og hvorfor skal man gå på barselbesøk og gi blomster og babyklær til folk som får barn? Hvorfor skal de få gaver fordi de har fått oppfylt det høyeste ønsket sitt, gjerne uten å måtte streve noe særlig for det, mens folk som sliter i årevis ikke får noe som helst? Det eneste vi får, er slunkne lommebøker og enda tommere hjerter som en følge av smertefulle runder i butikker med barneklær :blunke: :fnis:. Og hvorfor sitter vi i endeløse konfirmasjonsmiddager med gamle tanter og kjøper dyre gaver til en ungdom som ikke har gjort annet enn å bli 14-15 år og valgt å konfirmere seg (kanskje nettopp for å få presanger eller fordi alle andre gjør det)?

I mine øyne er alt dette - både barselvisitter, bryllup, dåp, konfirmasjoner og fødselsdager etc. - sosiale konvensjoner som bidrar til å binde oss sammen, både som samfunn og som enkeltmennesker. Ved å stille opp for venner og familie bekrefter man de sosiale relasjonene. Noen vil sikkert innvende at flere av disse konvensjonene etter hvert er tømt for innhold, men noen påskudd for å treffes må man jo ha - for å feire noe og ha det hyggelig sammen. Bryllupsdagen er stor og viktig for det paret det gjelder, og fordi jeg er glad i dem, stiller jeg naturligvis opp med både utdrikkingslag, tale, sang, gave og tilstedeværelse i selskapet. Selv om jeg synes det er sårt at alle rundt meg får barn og ikke jeg, kommer jeg selvfølgelig på barselsvisitt med både blomster og sparkebukser.

For oss var det viktig å samle mennesker vi er glade i til bryllupsfest. Jeg tenkte egentlig ikke over at det var vår kjærlighet som skulle feires, selv om det jo selvfølgelig var det. Det var kanskje egoistisk av oss å invitere til bryllup, men folk sa nå i alle fall at de hadde hatt det veldig hyggelig... :noia:

Hilsen Elinblu - konvensjonenes lave beskytter

[Helenemor]

ElinBlu: :klapper: virkelig flott sagt..

[snusmumrik]

Jo da Elinblue :) - du har et poeng! Og jeg skal også innrømme, at jeg er den første i køen når det gjelder å feire jul og 17.mai f.eks. (uten at jeg legger mye vekt på HVORFOR vi feirer).

Så det er ikke fordi jeg er superkonsekvent her altså - jeg har bare et eller annet med brylluper - opplever dem som litt påtrengende - det gjør jeg nok også med konfirmasjoner, hvis konfirmanten bare gjør det av vane og det samme med visse barselbesøk/barselgaveplikter.
Til gjengjeld ble jeg sinnsykt rørt over å bli invitert i min danske venninnes barns dåp, for det opplevde jeg som en gestus som knyttet oss sammen som venninner (fordi jeg opplever dåpen som først og fremst en familiefeiring).

Men det er en vesentlig forskjell på bursdager, synes jeg - dem får vi jo alle oppleve - de er ikke forbeholdt 'de heldige' som har funnet lykken - jeg tror kanskje at det også bunner i en slags rettferdighetssans (hvis jeg skal se meg selv i et snilt lys) eller en liten misunnelse (hvis jeg bruker det grelle lyset).

Klem fra Mumrik - konvensjonsknuser!

[Tidl. bruker]

For oss var det viktig å samle mennesker vi er glade i til bryllupsfest. Jeg tenkte egentlig ikke over at det var vår kjærlighet som skulle feires, selv om det jo selvfølgelig var det. Det var kanskje egoistisk av oss å invitere til bryllup, men folk sa nå i alle fall at de hadde hatt det veldig hyggelig... :noia:

:nikker: Opplever at du skriver om mye av det jeg også tenker. Og nei jeg tror ikke
det er egoistisk å velge en slik bryllupsfeiring. Snarere tvert imot. For mange
liker bryllup (selv om noen her får helt noia), og mange har kanskje sett fram
til at nettopp du skulle gifte deg en dag.

Kanskje ville man pleid seg selv og kjærligheten mer, ved å velge en annen løsning.
Gifte seg i det skjulte f.eks. Men jeg og mannen vil da ha plenty av
muligheter til å pleie og feire vår kjærlighet,
i de åra som kommer som gift. Men en anledning til å samle
begge sider til en felles fest, vil sjelden dukke opp.

[Calendar]

Vi hadde enkelt bryllup i kirka og enkel fest.
Jeg er ikke noe festmenneske og noen drøm om stort bryllup har jeg aldri hatt.

Det viktigste for oss var å bli gift.

[millamor]

He-he, jeg tror dette er første gang jeg har vært uenig med deg, Mumrik :klemme:. Hvis man skulle følge disse tankene helt ut, ville det i mine øyne blitt vanskelig å forsvare en feiring av noe som helst. Hvorfor skal man f.eks. feire bursdager - troppe opp og spise kake hos noen og måtte ha med gave bare fordi denne personen tilfeldigvis ble født på akkurat denne dagen for X antall år siden? Det er jo ikke noe vedkommende har gjort en innsats for, han eller hun poppet intetanende ut av moren sin på en tilfeldig dato. Og hvorfor skal man gå på barselbesøk og gi blomster og babyklær til folk som får barn? Hvorfor skal de få gaver fordi de har fått oppfylt det høyeste ønsket sitt, gjerne uten å måtte streve noe særlig for det, mens folk som sliter i årevis ikke får noe som helst? Det eneste vi får, er slunkne lommebøker og enda tommere hjerter som en følge av smertefulle runder i butikker med barneklær :blunke: :fnis:. Og hvorfor sitter vi i endeløse konfirmasjonsmiddager med gamle tanter og kjøper dyre gaver til en ungdom som ikke har gjort annet enn å bli 14-15 år og valgt å konfirmere seg (kanskje nettopp for å få presanger eller fordi alle andre gjør det)?

I mine øyne er alt dette - både barselvisitter, bryllup, dåp, konfirmasjoner og fødselsdager etc. - sosiale konvensjoner som bidrar til å binde oss sammen, både som samfunn og som enkeltmennesker. Ved å stille opp for venner og familie bekrefter man de sosiale relasjonene. Noen vil sikkert innvende at flere av disse konvensjonene etter hvert er tømt for innhold, men noen påskudd for å treffes må man jo ha - for å feire noe og ha det hyggelig sammen. Bryllupsdagen er stor og viktig for det paret det gjelder, og fordi jeg er glad i dem, stiller jeg naturligvis opp med både utdrikkingslag, tale, sang, gave og tilstedeværelse i selskapet. Selv om jeg synes det er sårt at alle rundt meg får barn og ikke jeg, kommer jeg selvfølgelig på barselsvisitt med både blomster og sparkebukser.

For oss var det viktig å samle mennesker vi er glade i til bryllupsfest. Jeg tenkte egentlig ikke over at det var vår kjærlighet som skulle feires, selv om det jo selvfølgelig var det. Det var kanskje egoistisk av oss å invitere til bryllup, men folk sa nå i alle fall at de hadde hatt det veldig hyggelig... :noia:

Hilsen Elinblu - konvensjonenes lave beskytter
:nikker: Veldig bra skrevet!! Du skriver alltid så utrolig bra...
Er du forfatter eller journalist eller noe i den duren??

[Tidl. bruker]

En ting ved et evt. eget bryllup tiltaler meg - det å skape en anledning til å holde en fest, hvor mine beste venner og familie kan møte mumrikmannens venner og familie - dette fordi vi kommer fra forskjellige land og det sjelden oppstår lignende anledninger.
Men fortsatt - å "tilrane" meg så mye oppmerksomhet som en bryllupsfest innebærer - ikke fordi jeg har utrettet noe godt - men kun fordi jeg elsker en mann og fordi han elsker meg - det vil jeg ha store problemer med.

Men iallefall - bryllup undrer meg, fascinerer meg og irriterer meg.

La oss si du skulle gifte deg. Og du ønsket å ha famile og venner der.
Så kunne jo bare du og mannen vie dere borgerlig, og så ha en felles middag og
fest med famile og venner etterpå. Der dere og/eller en toastmaster definerte
hva som skulle skje og når. Verken mer eller mindre.

Et bryllup blir jo det man gjør det til selv.

[Elinblu]

:nikker: Veldig bra skrevet!! Du skriver alltid så utrolig bra...
Er du forfatter eller journalist eller noe i den duren??
:rødme: :rødme: Tusen takk for komplimentet :klemme:, men jeg er nok verken journalist eller forfatter. Skulle egentlig bli lærer, så jeg har 6-7 års universitetsutdanning bak meg, med hovedfag i norsk språk. Har en kontorjobb nå.

[Adina]

Vi kjørte på... kirke, et av byens hippeste bryllups-steder, frisør, sminke og KJOLEN jeg hadde drømt om. Vi betalte selv, så blakk var vi en god stund ja...

Når jeg ser tilbake på dagen vår var det en kjempefin dag! For meg står nok selve sermonien i kirken som det beste minnet. Middagen var grei... Er ikke så sentimental av meg, så talene kunne de nesten hoppet over for min del:flau: Men matvrak er jeg:sulten: , og middagen var konge, så den klager jeg ikke på..Festen etterpå var etter min mening en flott anledning til å samle venner og familie. Nå er foreldregenerasjonen de eldste i våre familier, og ikke er det store familier heller....så vi kjørte på med discjocky, og høy sigarføring:skål: Hadde masse venner samlet, og la opp til en heidundranes fest der alle skulle kose seg og føle seg vel. Bare så det er sagt...det var ikke noe fyllakalas, mer en skikkelig bra fest der folk danset og koste seg så mye de bare klarte. Et bryllip som var mer gøy enn sentimentalt og alvorlig kanskje...

Vi valgte å dra hjem etter festen. Ville våkne i vår egen seng, spise god frokost og bare slappe av og kose oss. Mine foreldre hentet presangene, så satt vi her på gulvet og tittet og sorterte, mimret og koste oss med tanken på at endelig var vi gift:nikker:
Sitter her å smiler bare jeg tenker på det:wow:

[snusmumrik]

La oss si du skulle gifte deg. Og du ønsket å ha famile og venner der.
Så kunne jo bare du og mannen vie dere borgerlig, og så ha en felles middag og
fest med famile og venner etterpå. Der dere og/eller en toastmaster definerte
hva som skulle skje og når. Verken mer eller mindre.

Et bryllup blir jo det man gjør det til selv.

Jo, jeg er klar over det - og vi ville nok neppe valgt helt tradisjonelt - kirke er utelukket :nikker: . Jeg ville bare helle litt kaldt vann i blodet jeg :fnis: og servere noen helt andre tanker om bryllupsfesting...