Uregistrert
10-09-2003, 15:30
Han vil ha barn. Jeg vil ha barn. Vi er prøvere. Så langt alt greit.
Men så kommer tankene, følelsene, ting som jeg ikke kan sette ord på overfor andre for ikke å utlevere verken meg selv eller ham. Derfor forsøker jeg her, for å kanskje være en døråpner for andre, og for å skrive ned ting for min egen del.
Vi har aldri hatt et aktivt sex-liv. Jeg elsker mannen min, jeg vet at han elsker meg, men det gir seg sjelden utslag i sengehalmen.
Jeg er i tvil om han tenner på meg. Jeg har forsøkt å være utfordrende, bakpå, jeg har forsøkt å være nydusjet og klar, ta initiativ, ikke ta initiativ, snakke om ting, ikke snakke om ting, ikke legge press, jeg har invitert ham på kos i badekaret, i sengen, andre steder. Jeg har lagt meg tidlig, sent, samtidig, før, etter. Han er ikke veldig interessert.
Så kommer det som kompliserer ting ytterligere. Når han først vil ha sex, skal det mye til før JEG tenner igjen. Han vet at det vil gjøre vondt, siden det er lenge siden sist, jeg spenner meg fordi jeg vet at det vil gjøre vondt. Så ender vi opp med at vi ikke får annen nytelse enn den å være i nærheten av hverandre, og prøve å få så mye inn-ut at det fungerer. Jeg blir så oppsatt på at jeg skal bli klar nok at jeg klarer det ikke.
Oppi dette skal vi prøve å lage et barn. I dag er jeg på dag 14, så vi burde ha begynt for et par dager siden. Han vet at jeg vil være opptatt i dag, og kommer til å være sliten når jeg kommer hjem. Jeg regner med at også denne måneden vil gå forbi uten at vi har gjort et eneste ordentlig forsøk på å få det til.
Kanskje noen vil spørre om det er det rette tidspunktet å lage barn på. For oss er det virkelig det, vi har det helt topp på andre områder. Jeg er faktisk aldri i tvil om at han elsker meg, jeg tror mye ligger i at han aldri har "sett lyset" mht sex. Vi har aldri hatt andre partnere noen av oss.
Akkurat nå er det ikke det å bli gravid som teller mest for meg, men det blir et symbol på tiden som går forbi. Jeg gidder ikke en gang nevne hvor mange ganger vi har hatt sex som går forbi kosestadiet det siste året, det gjør for vondt.
Jeg vet ikke helt hvor jeg skal ende innlegget, hvordan jeg skal få formulert meg. Men jeg tror at andre også tenker på sexen, det blir forventet at i EL-perioder skal vi være kaniner i sengen. Slik er det ikke for alle, av mange årsaker. Ikke alltid at han ikke er så klar for å få barn som vi kanskje tror, men det er ikke alle som har sex så fort de får muligheten.
Jeg har blitt utrolig opptatt av å knekke myten om at han alltid har lyst og hun aldri. Vi er oppdratt med så mange forventninger om hvordan ting skal være eller bli, og så blir vi skuffet. Vi har det virkelig godt sammen, men ingen forberedte meg på at han ikke har en på-knapp som bare trenger en tanke for å bli slått på.
Men så kommer tankene, følelsene, ting som jeg ikke kan sette ord på overfor andre for ikke å utlevere verken meg selv eller ham. Derfor forsøker jeg her, for å kanskje være en døråpner for andre, og for å skrive ned ting for min egen del.
Vi har aldri hatt et aktivt sex-liv. Jeg elsker mannen min, jeg vet at han elsker meg, men det gir seg sjelden utslag i sengehalmen.
Jeg er i tvil om han tenner på meg. Jeg har forsøkt å være utfordrende, bakpå, jeg har forsøkt å være nydusjet og klar, ta initiativ, ikke ta initiativ, snakke om ting, ikke snakke om ting, ikke legge press, jeg har invitert ham på kos i badekaret, i sengen, andre steder. Jeg har lagt meg tidlig, sent, samtidig, før, etter. Han er ikke veldig interessert.
Så kommer det som kompliserer ting ytterligere. Når han først vil ha sex, skal det mye til før JEG tenner igjen. Han vet at det vil gjøre vondt, siden det er lenge siden sist, jeg spenner meg fordi jeg vet at det vil gjøre vondt. Så ender vi opp med at vi ikke får annen nytelse enn den å være i nærheten av hverandre, og prøve å få så mye inn-ut at det fungerer. Jeg blir så oppsatt på at jeg skal bli klar nok at jeg klarer det ikke.
Oppi dette skal vi prøve å lage et barn. I dag er jeg på dag 14, så vi burde ha begynt for et par dager siden. Han vet at jeg vil være opptatt i dag, og kommer til å være sliten når jeg kommer hjem. Jeg regner med at også denne måneden vil gå forbi uten at vi har gjort et eneste ordentlig forsøk på å få det til.
Kanskje noen vil spørre om det er det rette tidspunktet å lage barn på. For oss er det virkelig det, vi har det helt topp på andre områder. Jeg er faktisk aldri i tvil om at han elsker meg, jeg tror mye ligger i at han aldri har "sett lyset" mht sex. Vi har aldri hatt andre partnere noen av oss.
Akkurat nå er det ikke det å bli gravid som teller mest for meg, men det blir et symbol på tiden som går forbi. Jeg gidder ikke en gang nevne hvor mange ganger vi har hatt sex som går forbi kosestadiet det siste året, det gjør for vondt.
Jeg vet ikke helt hvor jeg skal ende innlegget, hvordan jeg skal få formulert meg. Men jeg tror at andre også tenker på sexen, det blir forventet at i EL-perioder skal vi være kaniner i sengen. Slik er det ikke for alle, av mange årsaker. Ikke alltid at han ikke er så klar for å få barn som vi kanskje tror, men det er ikke alle som har sex så fort de får muligheten.
Jeg har blitt utrolig opptatt av å knekke myten om at han alltid har lyst og hun aldri. Vi er oppdratt med så mange forventninger om hvordan ting skal være eller bli, og så blir vi skuffet. Vi har det virkelig godt sammen, men ingen forberedte meg på at han ikke har en på-knapp som bare trenger en tanke for å bli slått på.