Svigerforeldre og foreldre

[Tidl. bruker]

Hvor mye har dine foreldre og svigerforeldre å si i forhold til det
livet du lever? Hva godtar du av inngripen, og hvordan forholder du
deg, hvis du opplever at noen tråkker over din grense?
Og hva i forhold til barn, tradisjoner og forventninger. Hvordan
stiller du deg, eller kommer du til å stille deg til det?

[Linni]

Uff ikke lett tema det der.

Mitt ønske til jul ett par nye svigers :skratte:
Vell svigerfar er død har aldri truffet han :lei_seg:
Mens svigermor er ei dame som kommer rett fra he......
Vi kommer ikke overensen alt jeg sier, gjør ikke gjør ikke sier er galt hun har til og med nesten slått meg ned :flau:
(mannen ble mishandlet når han var liten)
Så når hun hoppa på meg hoppa mannen min på hu og etter det har vi ikke pratet.
Han kommer godt overens med mine foreldre og de ser på han som en sønn, så dette er noe vi har lagt bak oss.
Men må jo innrømme at det blir vanskelig når barna væres vokser opp uten farmor, vil liksom ikke fortelle det som har skjedd heller (hvertfall ikke nå)

Så dette er min historie

[Robyn]

Jeg er kjempeheldig og har svigerforeldre som er helt topp.

Min svigermor er suveren til å spørre før hun gjør noe som helst og er fryktelig oppmerksom på å ikke tråkke over grenser. Men samtidig veldig hjelpsom og de stiller virkelig opp for oss.

Spesiellt siden jeg har mistet mamma så er det godt å ha svigermor. Jeg hadde et helt supert forhold til mamma også så hun var det kjempetungt å miste (døde av kreft i fjor).
Pappa er også helt suveren, han stiller opp og er rørende opptatt av guttene. Eldstemann har han med seg på helgeturer, da spiller gutta golf og fotball på sommeren eller går på ski om vinteren.

Har hatt svigerforeldre som ikke var helt 'enkle' så jeg er veldig klar over hvor heldig jeg er nå. :rørt:

[Thyresse]

Jeg har heldigvis et veldig godt forhold til mine svigerforeldre, og de er nesten ekstreme på den måten at de er kjemperedde for å blande seg inn i våre liv. Min svigermor har selv en svigermor from Hell... (altså Tyrens farmor som jeg har et ok forhold til.....)
Min mor er det verre med. Hun elsker å blande seg, men jeg ser jo at alt er godt ment. Bare fryktelig irriterende. Heldigvis så kan jeg sette henne på plass... og mannen min er kjempeglad i min mor, så det er jo bra.

Er jo veldig opptatt av at våre foreldre skal være stolte av oss og at de har glede av å være sammen med oss. Når det kommer til tradisjoner, så må vel vi lage våre egne tradisjoner etterhvert, og da er jo alle fire foreldre hjertelig velkomne til å delta i disse, Spesielt jeg er veldig familiekjær, så jeg gleder meg til å få egne tradisjoner og la min familie delta der.. Og hans, selvfølgelig!

Ser at begge foreldrepar kan være en stor ressurs for oss, og derfor vil vi også flytte "heimette" med tid og stunder.....

[astilbe]

Har desverre ingen svigerforeldre jeg :lei_seg: Min svigerfar var en real kar som jeg savner, men svigermor kom jeg aldri inn på, er ikke bra nok for sønnen hennes sannsynligvis, og nå har jeg ikke lenger noen mulighet til å motbevise det...

Jeg har derimot et sterkt og nært forhold til foreldrene mine. Utrolig nok har min elskede også det! Jeg er ubeskrivelig glad for dette. Mine foreldre og min elskede har nesten like god kontakt med hverandre som jeg har med de alle. De er like glade i hverandre som jeg er i alle sammen! Det samme gjelder søsknene mine :nikker: "One big happy family" føler jeg. Tror ikke det blir noen problemer med barn, jeg forguder forldrene mine, og min elskede er bestevenn med dem!
(Nå skal det vel også sies at selv om jeg savner å ha svigerforeldre, gjør det på enkelte måter enkete ting enklere... Siden jeg ikke var "bestevenn" med svigermor bl.a.. Det som bekymrer meg mest er at det skal bli vanskelig for Astilbe-mannen...Tenker mye på dette, og desverre er det umulig å se frem i tid)

[Maysen]

Har vel ikkenoe kjempe ekstremt godt forhold til svigers. Har vært mye turbulent der i gården og ikke alltid vært like greit. Men vi er på talefot og kan omgås. men jegmå innrømme at jeg er utrolig var på spes sviermor og føler det vondt til tider, når jeg ser hvor godt forhold hu har til en av de andre svigerdøtrene sine...


men mine egne foreldr deri mot har jeg et utrolig godt forhold til...Vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten dem. Og har vel utrolig høy terskel før jeg føler at de tråkker i noe de ikke har noe med. Mamma og pappa har vært en enorm støtte for oss i tunge perioder, og vi har vært det for dem, når de har hatt det tungt....

[TøydokkeAnna]

FORELDRE: kjærlige, men prater ALDRI alvorlig noen gang, bare humor hele veien, mamma ser ikke andres grenser, pappa er mer fornuftig og reflektert der..Et eksempel er at mamma klapper typen min på rompa og sier han har fin rompe og at hun skulle ønske hun var ung i dag for da hadde hun vært kjærste m han.. :flaut:

SVIGERS: motsatt av foreldrene mine. Er veldig opptatt av grenser, flinke til å respektere, nesten litt "overrespektfulle", har ikke humor som meg/oss i det hele tatt noe som har ført til noen herlige misforståelser :hodepine:
Ellers så overser de meg ennå, av "høflighet"..selv om det har blitt bedre..sier sjelden navnet mitt..og det gjør meg skikkelig :sinna:

..men jeg liker begge familiene med deres fordeler og ulemper..må bare være sammen max 2-3 dager av gangen så går det så bra så..

TYPEN: elskes av ALLE ! Han er også mine foreldres "sønn", noe som gjør at jeg får litt følelsen av å være kjærset m broren min...litt ekkelt det kjenner jeg.. :spy:

[annalovinda]

Jeg fikk aldri treffe mine svigerforeldre. Svigermor døde i 1987, og svigerfar døde senil og fjern på sykehjem i 1993. Han kjente ikke engang sin egen sønn på slutten. Jeg spurte av og til gubben om å få være med for å hilse på faren hans, men han ville ikke. Han syntes ikke jeg skulle få et feil inntrykk av mannen som ikke hadde vært "seg selv" på mange år. Jeg kan godt forstå slike argumenter, men det føles litt rart at jeg aldri har truffet ham, når jeg faktisk bodde sammen med sønnen hans på den tiden...

Mine foreldre ja...
Pappa er en gentleman til fingerspissene, og ville nok ikke blandet seg opp i mer enn han ble invitert til.
Mamma...............er et kapittel for seg, og en av de største grunnene til at vi valgte å ha et bittelite bryllup ukjent for andre enn de ytterst få involverte. Jeg ville at det skulle være vår dag, ikke hennes dag... :flau:

Foreldrene mine begynner å dra på årene, og de bor mange mil unna, så de (hun) er heldigvis ikke noe problem til hverdags.

[Tidl. bruker]

.........

[Alibaba]

Jeg kjenner ikke mine svigerforeldre så veldig godt enda.
Men hadde de prøvd å forandre på noe i livet mitt/vårt, eller bestemme noe om vårt liv, hadde jeg helt sikkert protestert. Vi vils tarte vår egen familie nå, og i den familien skal det være vi som bestemmer hvordan vi vil ha det. :nikker:

[blomstermamma]

Jeg har et godt forhold til svigermor, selv om hun går meg på nervene. Hun er masete, og kan spørre om det mest upassende til de mest upassende tider og kan være ganske frekk og er vant til å få ting gratis. Hmmm... Hørtes kanskje ikke så positivt ut det der... Har aldri møtt svigerfar, han døde for 11 år siden, og blomsterpappa har vek hatt mer eller mindre farsansvar for sin lillesøster etter det, og det er han som må stille opp hvis det er noe, noe jeg mener er et ansvar en gutt/sønn ikke skal ha. Hun er egoistisk i forhold til hvordan hun oppfører seg i forhold til barna sine, eller skal jeg kanksje si naiv? Jeg får iallfall følelsen av at hun mener at nå har hun forsørget barna sine så lenge at nå er det hennes tur til å få litt fri... Og sånne småting! Men alt i alt så er jeg glad i henne, og vi har et, om ikke supergodt, et godt forhold.

Mamma og Pappa har tatt imot blomsterpappa med åpne armer fra dag en, og pappa har vel vært litt som en far for ham. De drar på fisketurer sammen og koser seg i hverandres selskap. Og det varmer hjertet mitt!!! Jeg har og et kjempegodt forhold til mamma og pappa, de er hele verden for meg nest etter blomsterpappa. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har verdens beste foreldre :)

Det vi håper nå er at vi kan produsere noen barnebarn til disse menneskene :)

[Tidl. bruker]

Jeg tror vi har et greit forhold til både mine og hans foreldre. Selv om de er alle veldig forskjellige, og hans foreldre ikke har levd sammen siden han var et par år.

Nå bor vi langt unna både svigers og mine foreldre, og det opplever jeg på en måte som befriende, da vi til daglig slipper å ta hensyn til hva de skulle mene om ting. Vi lager oss også egne tradisjoner, og feirer bl.a. jul hjemme hos oss selv, bare vi i familien. Så reiser vi heller opp ved andre ferier. Opplever det som litt stress å skulle "oppføre meg" på en bestemt måte, og konversere m.m, når vi koser oss best hjemme hos oss selv i jula.

Jeg synes ikke det er så enkelt. Samtidig så har jeg jo et nært forhold til familien, og opplever ofte dårlig samvittighet fordi vi bor så langt borte. Og jeg vet jo at som regel mener folk alt vel med det de sier og gjør, men når folk med ulik bagrunn skal bo sammen i perioder, og jeg skal være både datter (eller svigerdatter), kone og mor, så opplever jeg rollene som litt slitsomme. Men det går. For en tid.

[Baby_Angel]

Har eit godt forhold til svigermor eg egentlig:nikker: Men av og til kan det bli "litt for mye av det gode" Vi har nettopp kjøpt oss hus,og da prater ho om:Har dere råd til dette da?Må spare på pengene, spare,spare,spare og spare...! Ho kan nok bli litt for masete og sånn av og til.. Så veit enn aldri kor enn har ho, i det første øyeblikket vil ho bli bestemor,og maser om at ho er den eniaste som ikkje er det osv,og i det neste øyeblikket så sier ho:Du må passe på så du ikke får kul på magen...:flau: Jaja,svigermor er nå svigermor,ho er ei kjekk dame!
Svigerfar har eg berre helst på en gang,ei en begravelse.. han har aldri vert en del av min kjæres liv,han stakk av når min kjære kom til verden! Eneste grunnen for at eg liker han,er at hans :spermie: satt min elskede til verden:skratte:

Foreldrene mine:Har eit kjempe godt forhold til moren min,ho er en av mine besteveninner,grunnnen til det er vell familiesituasjonen som har "ført oss sammen" Pappa??Nei,ikkje så godt forhold der i gården..

[LilleVims]

Jeg har utrolig flotte svigerforeldre. Setter utrolig stor pris på svigermor - hun er som en mor nummer to for meg. Mamma bor i nordnorge. Og hun er også bare helt fantastisk. Mistet pappa i okt-03, men vi hadde det kjempefint sammen.Mannen min savner ham..( ikke mer enn meg altså..)
Både jeg og mannen min har et kjempegodt forhold til hverandres foreldre - utrolig godt! Og foreldrene våre har et kjempe godt forhold til hverandre. De var faktisk innvitert i bryllup til min søster i sommer - søsteren til mannen min og barna hennes også.
Vel, alle vil jo gjerne komme med gode råd og veiledning om hva som kan være lurt å gjøre hjemme, på jobb osv. Jeg lar dem få komme med innspill, men jeg har egne meninger som blir respektert og forstått. Ingen har noen gang trådd over hverken mine eller min manns meninger.

[Tidl. bruker]

Hvor mye har dine foreldre og svigerforeldre å si i forhold til det
livet du lever? Hva godtar du av inngripen, og hvordan forholder du
deg, hvis du opplever at noen tråkker over din grense?
Og hva i forhold til barn, tradisjoner og forventninger. Hvordan
stiller du deg, eller kommer du til å stille deg til det?
Jeg har alltid vært min egen herre, flytta ut hejmmefra da jeg var 17år. Jeg tåler SVÆRT lite inngrep fra deres side, jeg er vant til å klare meg selv, og jeg er som ei vaktbikje ved grensen min, bjeffer så raskt jeg ser noen i nærheten. Jeg er heller ikke av dem som er redd for å si fra når noen tråkker i nærheten av min grense.

Og barna våre (dersom vi får noen da) skal oppdraes slik som jeg og gubben avgjør. Svigerforeldre/foreldre står ellers fritt til hvordan de vil behandle/oppdra barnet/barna ved eventuelt barnepass osv. Tror barn trenger å vite at folk er forskjellige helt fra starten av.

I tanke på eksisterende tradisjoner kommer vi nokk til å følge min families, fordi vi er en tradisjonsrik familie, det er derimot ikke mine svigerforeldre. Men jeg kommer derimot til å skape nye med dem, som årlige hytte turer, båtturer osv.

[Spiralis]

Svigerfar døde før jeg ble kjent med mannen min. Svigermor er ei fresk dame med humor. Noen ganger kan det likevel bli litt mye. Vi bor veldig nær hverandre og ses nesten hver dag. Hun har en tendens til å snakke lenge før hun tenker, og jeg har fått mitt pass påskrevet en del ganger etterhvert. Nå har sønnen vår blitt 2 og begynner å skjønne mer av hva hun sier, og det er ikke alltid så greit å sette grenser når hun vil gi han godterier hver dag og rotter seg sammen med han og sier at de skal lure mamma. Eller når hun forteller ham at mammaen hans er slem som ikke vil la han få sjokolade og is hver dag eller når hun sier "stakkars deg, svikter mammaen din deg?" fordi jeg jobber i stedet for å være hjemmeværende. På den annen side forguder hun barnebarnet og leker gjerne med han på tross av at hun begynner å bli ei gammel dame.

Jeg på min side forguder min pappa. Vi har sjelden de helt store, nære samtalene, men han er liksom der som min stødige klippe (i tillegg til mannen min, da). Har ikke et like enkelt forhold til mamma. Det er helt greit, men jeg går lett i vranglås og synes hun spør og graver om altfor mye. Men i mindre doser går det bra. Og vi bor et stykke unna hverandre, så vi ses ikke så ofte. De er kjempegode besteforeldre begge to, sjøl om mamma ser det litt som en konkurranse å bli best likt av sønnen vår. Det blir av og til litt sårt for mannen min som er mye ute og reiser. Det tar gjerne noen dager før sønnen vår blir helt fortrolig med pappaen sin igjen, og hvis mamma er der da så er det triumf i blikket når veslegutten vil til henne i stedet for pappaen sin :lei_seg:

Når det gjelder tradisjoner så har vi mange flere av dem i vår familie, og vi er nok mer knyttet til hverandre som familie. Så der blir det nok vår familie som blir "forbildet".

[Blondie]

Hvor mye har dine foreldre og svigerforeldre å si i forhold til det
livet du lever? Hva godtar du av inngripen, og hvordan forholder du
deg, hvis du opplever at noen tråkker over din grense?
Og hva i forhold til barn, tradisjoner og forventninger. Hvordan
stiller du deg, eller kommer du til å stille deg til det?

Oj... Dette førte til en tankevirksomhet for de to hjernecellene mine... :fnis:

Skal vi se... Jeg selv er jo i aller høyeste grad påvirket av mine foreldre, og kanskje særlig mamma når det gjelder barneoppdragelse. Jeg merker dessverre at det er mye lettere for mormor å passe barna, fordi hun kjenner igjen regler osv., mens farmor og farfar ikke har de samme forutsetningene til å forstå...

Når jeg ble sammen med Blondiemannen -og ble gravid, så holdt svigerfar på å besvime når han skjønte at vi ikke kom til å gifte oss før barnet var født. Han er nærmere 70 år og hadde store vanskeligheter med å svelge det "uekte" barnet vårt..
Det i seg selv påvirket oss - for da utsatte vi bryllup bare for å bevise at vi hadde våre egne meninger!! :skratte:

Jeg har dessverre nulltoleranse overfor svigemors "hjelp" i heimen, men det kan vel ha noe med tingene hun gjør... F.eks ommøblerer hun i skapene og kaster potteplanter hun synes er for "visne" (de er ikke det, men hun synes de er for stygge)..

Mamma er bare hos meg hvis jeg henter henne og hun er så lik meg at det ikke er noe problem å si fra...

Forresten så er barna våre døpt fordi Blondiemannen synes han måtte pga. faren sin.. :sinna:

:klemme: