Vis full versjon : Presentasjons runde
Hei:)
Synes det er supert at vi har fått et eget forum som jeg håper vi kommer til og bruke:)
Jek kan jo begynne og fotelle min historie så kan dere komme etter hvis dere har lyst:)
-------------------------------------------------------------------
Jeg hadde gått tre dager over termin da fødselen startet på Lørdag 10 mai kl 0830, vi snakket om hvor perfekt det var at det skjedde akkurat i helgen og jeg gledet meg til og hilse på gutten min.
Bestemor ble ringt til og hun kom og hentet Sol.
Riene var ikke så ille og jeg tenkte at dette kom til og ta lenger tid enn med Sol som kom på 3 1\2 time, så vi ventet litt med og reise på sykehuset.
kl1130 bestemte jeg meg for at vi skulle dra, bilturen inn gikk kjempefint og jeg syntes ikke riene var så ille.
Vi kom inn på sykehuset kl1200 og ble plassert på badet av en barnepleier, hun sa at det skulle komme en jordmor snart og undersøke meg.
Riene ble raskt sterkere, og jeg begynnte og få trykke trang. Ingen jordmor var kommet så jeg ringte på og sa at nå må det komme noen for han kommer snart.
1225 kom jordmor og hørte på Odin, hun sa at hjertelyden hans var på 120.
hun skjekket åpning og fant 6 cm, veldig tøyelig åpning. Jeg fikk mer og mer pressrier og jordmora fikk flyttet meg raskt over på en fødestue. Jeg rakk så vidt og komme meg opp i senga, og jordmor fikk såvidt hørt en fosterlyd på 93 før han kom på to pressrier.
Jeg sto på alle fire med ryggen til, men jeg skjønte at det var noe galt, det var ikke en lyd.... Jordmora ba om surstoff, og fikk tilkalt barnelege.
Plutselig var rommet fylt med leger, den lille gutten min var helt blå der han lå på bordet. ikke en lyd...
jeg vet ikke hva som gikk igjennom hodet mitt, jeg spurte flere ganger om han pustet. Men de bare sa at de gjør alt de kan. Det føltes som en evighet når de prøvde og redde ham, han finn adrenalin i hjertet, surstoff og hjertemassasje men han viste ingen livstegn.
Det værste øyeblikket i mitt liv var da legen kom og sa:" beklager vi klarte ikke og redde ham"
alt raste for meg, den lille perfekte gutten min skulle ikke få leve....
Han hadde navlestrengen tre ganger rundt halsen når han kom ut, en gang rundt kroppen og rundt beinet.
Jeg vet ikke når han døde, det er det ingen som vet sikkert. Legen mente at jordmora umulig kan ha hørt hjertelyden hans så kort tid før han kom. Da ville han ha regert mer på behandlingen. Men hun sa senere at hun mener det var han hun hørte. Det jeg vet er at han ikke kan ha vært død lenge, for fostervannet var helt blankt, og morkaka var kjempefin antageligvis døde han på natten eller på morgenen av surstoffmangel.
Siste gangen jeg kjente han, var fredag kveld, og da var han kjempeaktiv hele dagen. Noe jeg syntes var litt rart for han har altid vært rolig i magen. Men om han snurret seg inne da eller ikke det får jeg aldri vite.
Og han lå der, lille Odin så liten og perfekt så nydelig men så stille.
Jeg fikk han opp til meg,han var så pen, lange fine øyevipper, og masse fint hår.
4220g og 54cm
Han lingnet mye på Sol, samme morske haka og nesa til pappan sin.
Jeg lå og hadde han intil meg, luktet på han og strøk på ham. Det luktet så godt baby av ham, og huden hans var silkemyk.
Vi ble flyttet til et enerom på en annen avdelig, jeg måtte gjemme han under dyna sammen med meg så ingen skulle se ham. herregud så fælt det var. Tenk og måtte gjemme den lille gutten min. Han som var så perfekt, han jeg er så stolt av...
Det døgnet vi fikk han ham hos oss betyr alt for meg. Han sov sammen med meg om natta, jeg skiftet klær på ham til de klærne vi hadde med oss, de passet akkurat. Flere ganger bare lå jeg og ventet på at han skulle lukke opp øynene, det så bare ut som han lå og sov. Så fredfull.. det er en av de tingene som er godt og vite, at han ikke hadde det vondt men bare sovnet inn.
Vi hadde besøk av de nærmeste familie og venner. Det var så godt og få vise han frem, sånn at det ikke bare er vi som har sett han og har et minne om han.
Det verste var når de skulle komme og hente ham, jeg ville jo at han skulle være hos meg for altid, men det gikk jo ikke...etter at de tok han ble det så forferdelig tomt...den lille gutten min som jeg skulle kjenne for resten av livet fikk jeg bare ha hos meg i noen timer.
-------------------------------------------------------------------
Ta gjerne en titt på hjemmesiden min og ikke vær redd for og skrive i gjesteboka;)
Hei Nuta!
Har ikke mistet selv, har ennå ikke vært gravid, men jeg vil bare
si :beklager:....fikk klump i halsen.
Håper du kan blir gravid igjen snart, og at du får hele livet til å bli kjent med h*n..
:hug:fra Chiko
Rørende historie... :beklager:
Ville bare sende en trøsteklem.
Må være helt forferdelig å gjennomgå noe slikt.
Varm klem fra Mayamor
Stjernemix
04-08-2003, 00:30
Rørende historie om Odin :beklager:
Kjempestor :hug: fra meg.
Jeg har også mistet men det var to SA...
en i uke 6 og en i uke 7.
:leiseg:
Rørende historie.
:klem:
Dette var en rørenede historie. Var inne på siden din og leste. Sender dere mange varme trøste :comfort2: . Ønsker deg det beste fremmover..
kJÆRE NUTA!
Så hjerteskærende og gripende historien din var - jeg fikk tårer i øynene :beklager: . Dette må vel være noe av det verste en kvinne kan oppleve, tror jeg.
Jeg hadde selv en MA i sommer etter å ha vært 8 uker på vei. Jeg synes det var helt grusomt. Det er jo helt klart verre å miste jo lenger uti svangskerskapet man er. Jeg håper du blir fort gravid igjen og at du får et sundt og normalt svangerskap neste gang!
Stor :hug: fra
Julie
Lille My
04-08-2003, 12:57
Da jeg leste historien din, fikk jeg tårer i øynene.. og jeg skjønner ikke helt hvordan en kvinne klarer å komme seg etter en sånn situasjon. Du må være utrolig sterk.. !!!:happycry4
Jeg mistet selv etter bare 6 uker, så jeg hadde ikke fått noe "forhold" til det som hadde begynt å spire inni meg.. Det var grusomt, det var det virkelig, og det å se på skjermen at det ikke lå noe nurk der, var hjerteskjærende. Men jeg kan ALDRI forestille meg hvordan det må være å miste så sent...
Jeg håper virkelig at du blir gravid igjen, og at svangerskapet nå forløper seg på en helt annen måte.. :comfort2:
Masse klemmer fra Lille My
LuckyGirl
04-08-2003, 14:31
Hei
Først vil jeg gi en god :hug: til alle dere andre englemammaer. Det er ikke lett å forstå hvorfor akkurat vi måtte miste barna vår. Ta vare på hverandre, og husk at dere nå har en liten skytsengel som passer på dere (jeg ønsker ivertfall og tro det;)
Jeg er englemamma til Marcus som vi mistet 14.mars d.å. Historien kan dere lese ved å trykke på linken nedenfor.
Savner han masse, men er utrolig glad for de 2 ukene vi hadde med han. Ville ikke vært foruten det...Savner så utrolig mye å kysse han, ta på han..holde han...gi han masse kjærlighet. Min kjære lille gutt låg i kuvøse de 2 ukene vi hadde han, og jeg fikk bare holde gutten min i en time, og det var 6 dager etter at jeg hadde født han. Fikk selfølgelig også han han inntil meg når vi sa farvel til han...
Savnet vil alltid være der, men vi håper så inderlig at vi klarer å få søsken til Marcus. Vi har ivertfall fått en utrolig nydelig bevis på at vi har klart å bli gravide før :kry:
Vi hadde prøvd å bli gravide i ca. 5 år, før vi endelig fikk vite at vi skulle ha baby!! Jeg tok en graviditets test 5 ganger!! Jeg kunne virkelig ikke tro det. Alt var fint under svangerskapet, og det fantes ikke tegn på at Marcus skulle komme til verden så altfor tidlig.Den eneste "forvarselen" jeg fikk var via en drøm, hvor jeg drømte at jeg ikke var gravid lengre.... Jeg hadde termin 23.juni men Marcus ble født 28. februar istedet. Vi var hos jordmor dagen før jeg fødte han..fordi jeg syntes han var så rolig i magen min, og han hadde vært ganske aktiv tidligere, men jordmor sa at alt var fint, og hjertet slo som bare det. Så vi kjørte lykkelig uvitende hjem. Men på natta startet plutselig veene, og derfra bar det til sykehuset....resten kan dere lese her på hjemmesiden til Marcus nedenfor.
Visste ikke om jeg skulle legge ut min historie her, siden jeg ikke hører til her lenger. Prøver ikke på å bli gravid akkurat nå, men venter på å få føde den jeg går med inni meg nå. Er 8 dager på overtid...
Men jeg var en ivrig tilhenger av SG for 9 mnd siden og et år tilbake når vi prøvde å bli gravide. Tok sin tid det også. 25 lange mnd brukte vi på å lage lillebroren til min kjære engledatter! :hearts:
Men jeg har nå planer om å få flere barn, gjerne to tette også. Så jeg er vel snart tilbake på disse sidene tenker jeg. Vet jo at å bli gravid ikke er gjort i en håndvending!
Her er i allerfall min historie, for de som vil lese om hjertebarnet mitt:
Den 4. desember 1997 fødte jeg ei nydelig liten jente. Fødte to dager over termin. I 18 timer pågikk fødselen, og nær midnatt fikk jeg endelig holde min deilige baby. Vi la oss til å sove med en gang, og tidlig morgenen etter, ammet jeg henne litt, så sovnet vi igjen. Etter en stund ble vi vekket av en jordmor som ville ta henne med for at legen skulle se på henne. Hun syntes at hun hadde så mørk farge... Hun kom tilbake med henne etter en stund. Legen så ikke noe feil. En annen lege kom, for denne jordmora ga seg ikke. Jeg ble med og så på han undersøke dattera mi, men heller ikke han kunne finne at noe var feil. Men de skulle gjøre grundigere undersøkelser, og de trillet henne inn på intensiven for nyfødte. Etter en stund kom faren til tulla mi (er ikke sammen md han lenger) på besøk. Vi satt en stund og visste ingen ting. Så ble vi hentet inn på et rom. Der satt det en lege og ei sykesøster. Hun sa: det ser ut til at hun ikke kommer til å overleve! Også lo hun litt (!!!) Det var kanskje nervøs latter, men jeg reagerte kraftig på det da. Og hun hadde ikke sagt i forveien HVA som var galt med henne. Og hvorfor kunne ikke legen si dette?
De sa etter hvert at hun hadde en alvorlig hjertefeil. Hadde kun venstresiden av hjertet, og manglet høyresiden. Vi fikk se henne før hun skulle bli fraktet til Riksen. Da var de igang med hjertemassasje og gjenopplivning. Hun ble lagt i kuvøse og respirator, og dratt avgårde. Vi måtte dra etter i bil selv. På riksen ble vi presset på med dåp og prest i ett kjør. "Ta masse bilder" sa de hele tiden. Måtte ringe til familie og venner, så de alle fikk se henne i live. (Jeg gråter nå når jeg skriver dette, så vonde minner )
Dagen etter gjennomgikk hun sin første hjerteoperasjon. Den gikk bra, og etter tre uker på overvåking, fikk vi dra hjem på perm til jul. Det ble mye sykehusopphold og nye operasjoner de neste to årene. Ikke ville hun spise heller, så mye strev ble det. Også ble det slutt med typen etter 6 mnd, så jeg ble alene med henne. Men jeg elsket hver dag av det. Klagde aldri på hvor tøft det var. Jeg ville bare at det skulle vare!!
Så skulle hun ha sin tredje og siste operasjon etter to år. Hun var "frisk" utad og like oppegående som alle andre barn, og man glemte at hun ikke var det. Trodde at denne operasjonen ville gjøre alt bra, men det gjorde den ikke. 5. desember 1999, 2 år og en dag gammel døde hun på sykehuset. Lungene ble fyllt med vann, pga kroppen hennes ikke klarte den store påkjenningen.
De siste ti minuttene står helt klart for meg: Vi fikk beskjed om å komme ned til legen, han sa at hun kom til å dø i løpet av ettermiddagen. Da hadde jeg vært hos henne bare en time før, og fått beskjed om at alt så bra ut... Jeg tror jeg besvimte et par sekunder. Jeg gråt, og ba på mine knær om at de ikke måtte gi opp, at de måtte prøve noe annet. Men kald utad som leger er, sa han at det ikke var noe å gjøre. Så hørte jeg noen rope: "Nå må du komme, hun er død!" Jeg løp inn i rommet ved siden av der hun lå. De hadde skrudd av monitoren så jeg ikke skulle høre ulinga, sa de. De sa at hun var død allerede. Jeg holdt rundt henne en stund, så måtte jeg gå ut. De ville ta av henne alle ledninger og dren, og sy henne igjen.
Så fikk jeg tilbringe de neste 10 timene med henne. Jeg vasket og stelte henne. Kledde på henne kjolen som hun hadde fått i bursdagsgave dagen før, og luktet på henne. Jeg ELSKET å bare lukte på henne!! Jeg kjente at hun forsvant mer og mer, ettersom hun ble kaldere. Senere på dagen, sa en av sykesøstrene at hun ikke hadde vært død da jeg holdt henne likevel..(...) Vet ikke om jeg er glad eller sint for det.. Skjønner ikke hvorfor de sa at hun var det da, men... Så kom begravelsesbilen og kjørte henne hjem. Kjørte etter henne i to lange timer.
Hun ble lagt på sykehuset, og jeg besøkte henne hver dag. Det var så godt å få tilbringe disse siste dagene med henne, selv om hun var død! Jeg skiftet til favorittkjolen hennes og hatt. Så la jeg henne i kista. Oppi la jeg leker og bilder og kort fra familien. Så kjørte jeg henne selv til kirka. Begravelsen var nydelig. jeg ville gjøre alt selv, uansett hvor vanskelig det var. Jeg greide å ta meg sammen en uke, tenkte at jeg heller kunne knekke sammen etter på. Det var nok tid til det da. Ville ikke kaste bort tiden nå. Spilte sanger fra Celine Dion, Bette Midler og Jewel i kirka, det var sterkt! Så bar jeg kista selv til grava, og senket henne nedi.
Gravsteinen har et dikt på seg som jeg har skrevet til henne, og det er et nydelig bilde av henne på den. Siden av blomstene, er det leker og endel kort fra folk som kommer innom. Det er så vakkert og fredfullt der om sommeren. Da sitter jeg der i timesvis, og synger til henne og gråter. Og jeg ber til Gud, om å vær så snill la dette være en vond drøm!!!
Jeg savner henne så utrolig mye! Det er nå 3 år og 8 mnd siden hun døde, og det blir ikke noe bedre. Hverdagen går sin gang, for det må den jo. Men savnet blir større og større for hver dag som går! Nå har jeg funnet meg verdens beste mann, og vi har endelig klart å bli gravid. Ikke for å erstatte henne, men jeg savner å være mor. Det er det beste i hele verden!
Dette ble litt langt, og likevel har jeg kortet ned historien en del. Ville så gjerne dele denne med noen. Har gått både til samtale på sykehuset, og er med i foreningen "Vi som har et barn for lite", men har sluttet å gå på disse møtene. Synes ikke at det gir meg noe…
Jeg har lagd en minneside om Helene Nathalie som dere kan lese om henne, hvis derer vil! Det er bare å klikke på navnet hennes nedenfor
Nre fra SM T+8
Utrolige historier :beklager:
Jeg vil bare gråte når jeg leser hva dere har vært gjennom.
Jeg vet hvor vondt det er, holdt selv på å miste
lillegulla mi da hun var 5 år, men heldigvis greide hun å kjempe seg tilbake til livet.
--------------------------------
Jeg strøk ut historien, da den egentlig ikke passer her.
Vil først og fremst få gi deg en god :hug:..
Det må være en forferdlig opplevelse å miste den lille babyen sin som man har ventet så lenge på.. :shakehead
Jeg mistet det lille snuske mitt i 8.uke(SA) for 4 måneder siden og det er det verste jeg har vært med på.. :shakehead
Vet at det er mye mye verre å miste en baby..Ønsker deg all lykke og krysser fingerene for at neste gang går alt bra!
Vennlig hilsen ladyae
Lille Pirill
05-08-2003, 01:51
Jeg hadde en SA som 18`åring.Barnet var ikke planlagt og ikke visste jeg om graviditeten heller.
Jeg fikk en kraftig betennelse i kroppen akkurat samme tiden,om det hadde noe med graviditeten å gjøre vet jeg ikke.
Jeg ble hvertfall ganske syk etter at denne SA hadde skjedd og ble innlagt på sykehus.Var en masse tullball før legene endelig fant ut hva som var i veien med meg.
Da hadde jeg fått en urinveisinfeksjon som jeg hadde gått med ubehandlet.Den spredde seg videre opp til nyrene og lagde et ren lite helvete for meg :trist!:
Nå i etterkant skjønner jeg ikke helt at jeg ikke tok signalene om graviditet,for jeg var i praksis i forbindelse med skolen på den tiden.Og jeg husker klart at jeg løp en del på do på morgenen på grunn av kvalme.
Sto bøyd over doen en stund og var ikke helt i form.Men når man går på p-piller så tar man det egentlig for gitt at de funker som de skal.
Jeg var ikke så lei meg akkurat på den tiden,men fikk ettervirkninger litt seinere da bestevenninna mi ble gravid.
Hun hadde hatt en selvbestemt abort som 16 åring og ble gravid ca 6 mnd etter SA`en min.
Syntes det var blodig urettferdig at hun som selv hadde valgt en abort ble gravid igjen,mens jeg som mistet uten å få ta et valg satt der uten baby i magen :leiseg:
Jeg fant jo ut i ettertid at det som skjedde var det eneste og beste som kunne skje.For forholdet med min daværende type var alt annet enn godt(var ingen snill mann :trist!: ) Så mest sansynligvis hadde jeg tatt abort om jeg hadde fått valget og da hadde nok samvittigheten min vært mye svartere enn den var.
Jeg må bare få si at jeg føler virkelig med dere som har mistet, både i SA/MA og etter fødselen. Når jeg las historiene om Marcus og Helene og Odin begynte jeg å gråte...... Måtte til og med inn til min lille og sjekke at hun pustet. Hadde hun blitt revet bort fra meg vet jeg ikke hvordan jeg hadde taklet det. Historiene deres har gjort meg litt mer takknemlig for hver dag jeg har med henne, det er jo ikke en selvfølge at hun blir stor.....
Nre og Nuta - tårene renner for min del! TAKK for at dere ville dele følelsene med oss her på SG - dere må være "sterke" kvinner som har klart å skrive om dette på en så nydelig måte. Jeg tror helt sikkert at dere har hver deres engel i himmelen.
:-) Blomma
Ååå, jeg blir sååå trist :leiseg: :leiseg: :leiseg: Så sterke dere er som klarer å fortelle om dette!!!
Jeg har jo "bare" hatt 3 SAer (alle før 12 uker) og synes deter tøft og orker ikke snakke med "noen" om det - kun noen få som vet om det. Jeg blir skikkelig imponert og stolt over dere som klarer å se fremover og starte på nytt! Flinke jenter. Har noe å lære der ja!
Vil sende dere mange :stakar: :stakar: :stakar: :stakar: :stakar:
LuckyGirl
07-08-2003, 16:30
Takk så mye, Lotus. Det er vanskelig og hardt for meg også..men jeg føler at jeg må nesten være sterk, prøve å se fremover. Jeg vil så gjerne ha barn, skjønner du. Dessuten er det mye positivt med livet også..selv om det ikke alltid føles ut som det. Vet det er vanskelig å se positivt på ting og tang..men jeg klarer det heldigvis. Håper du og evt. andre følger etter oss med å se lyst på livet. Sender deg noen positive vibber;)
:klem:
Ååå, jeg blir sååå trist :leiseg: :leiseg: :leiseg: Så sterke dere er som klarer å fortelle om dette!!!
Jeg har jo "bare" hatt 3 SAer (alle før 12 uker) og synes deter tøft og orker ikke snakke med "noen" om det - kun noen få som vet om det. Jeg blir skikkelig imponert og stolt over dere som klarer å se fremover og starte på nytt! Flinke jenter. Har noe å lære der ja!
Vil sende dere mange :stakar: :stakar: :stakar: :stakar: :stakar:
Pusen76: Marius er såå nydelig liten gutt:hjerter: Jeg får så vondt når jeg leser historien hans..det er det værste en mor kan oppleve, og miste sitt barn så uventet og brutalt.
Jeg tenker på dere og lille Marius....
Vil bare få gi deg noen gode klemmer fra meg!
Hilsen Nuta
LuckyGirl
12-08-2003, 13:33
Pusen76: Det var veldig trist og vondt å høre om din lille Marius.... Har ikke ord, men tenker på dere. Er glad at du og kjæresten har blitt forelsket igjen, det er faktisk det samme med oss. Rart i grunnen..når noe så vondt å miste ett barn..skjer med oss, så er vi alikevel forelsket. Det er veldig godt. Det gjør livet lettere å leve når man er 2;)
Ønsker deg og dine alt godt.
:stakar:
Jag bara gråter hejdlöst när jag läser om era barn... Och inget kan jag göra för att lätta era hjärtan. Ingenting.
Jannike_79
03-12-2003, 18:44
Jeg ville bare gi dere en god :comfort: !! Lite man kan si annet enn at barna deres var virkelig nydelig og jeg føler med dere!!
:klemmer:
Ville bare si tusen takk og :klemmer: til dere som har delt historiene deres, en blir veldi klar over hvor skjørt livet egentlig er..
Opplevde selv at ett tantebarn mistet livet så altfor tidli, det finnes liksom ikke ord for sorgen, spesielt for foreldrene. Å utroli at en likevel klarer se framover..
Englebarna får ivertfall evig liv på internett, å alle som leser om dem vil nok sende masse goe tanker til dem og til de som har mistet dem!
Klem fra
Tvillingene mine var altfor ivrige etter å komme til verden.....kom desverre i uke 21!!:sukk:
Hej alla änglamammor och andra!
"Natt till måndag 7 mars drömde jag att Erik dog; jag satt i en bil och berättade det helt lugnt för en jordmor. På morgonen när jag vaknade tänkte jag att man drömmer mycket konstigt när man är gravid. Jag var väldig trött den här dagen och la mig att sova igen när jag skickat iväg barnan till skola och barnehage. Så vaknade jag av en förskräcklig dröm där jag ropade på mannen min - Vi måste till sjukhuset!! Så fort jag fått sömnen ur kroppen kände jag på magen - ingen spark! Jag drack saft och knuffade på magen - fortfarande ingenting. Då ringde jag till Tynset sjukhus och fick besked om att komma inom.
Mannen min jobbade, så jag lånade bil av svärföräldrarna och svärfar frågade om han skulle bli med. Nej, sa jag, allt är ju bra med mig... alltså reste jag ensam.
En jordmor hörde efter hjärtljuden, men fann inga. Jag blev helt kall, började gråta helt villt och ångesten satte sig som en iskall hand om hjärtat, men jag trodde ändå inte det värsta. En annan jordmor hörde också och så kom UL apparatet fram. Ingen hjärteaktion. Världen snurrade runt, runt och jag grät och började tänka praktiskt. Måste ringa, måste ge besked. Blev bedövad av chock och accepterade att Erik var död.
Efter en god stund kom min man, vi grät och höll varandra som för att slippa drunkna. Vi reste hem och berättade för barnen. De tog det "helt fint". Det var förfärligt att se besvikelsen i deras ögon, rädslan och världen som gick sönder. Så iväg till Elverum för att föda. Natten var så tung och sorglig, vi fick inte sova mycket.
8 mars. Födseln var den bästa av de tre jag upplevt, och jag fick Erik på bröstet med en gång. Men han var död, även om han var varm, värmen han fått av mig. Otroligt vacker, helt omistlig. Vi hade honom länge och fick upp honom igen efter obduktion dagen efter. Vi tog allt vi kunde få med honom! Lukten, känslan av att kyssa och hålla honom, se på honom om och om igen. Vi fick fot och handavtryck och en liten hårlock. De enda minnena vi kommer att få tillsammans.
På onsdag reste vi hem med Erik i en kista och hade honom hemma tillsammans med de andra barnen. (Det är så vansinnigt tungt.) Vi la bamser i kistan och sjöng vaggsånger och förklarade om döden.
Det blev en fin begravning, men så mycket sorg, sinne, apati och frustration finns inni mig. Vi får aldrig lära känna honom, se hans ögon eller höra hans röst.
Vi älskar honom så."
Han dog 12 dagar innan termin och obduktionsrapporten konkluderar med at han dog av näring- och oxygenmangel pga av moderkakesvikt.
Arachnida
01-06-2005, 19:22
Til Nre:
Tårene bare trillet når jeg leste historien din...noe så grusomt.
Jeg har mistet selv, men det var ikke blitt en baby engang, bare en bitte liten spire og jeg syntes at dette var veldig vondt.
Kan ikke engang forestille meg hvordan du har det.
Med alle gode tanker, kondolerer jeg... :bælje:
Arachnida
01-06-2005, 19:42
Når jeg leser om alle dere som har mistet det kjære dere hadde, så blir jeg nesten redd for å bli gravid, fordi det er så utrolig mye som kan gå galt.
Noen ganger er det vanskelig å se lyset i tunnelen... :trist2:
Det værste øyeblikket i mitt liv var da legen kom og sa:" beklager vi klarte ikke og redde ham"
alt raste for meg, den lille perfekte gutten min skulle ikke få leve....
Jeg gråter en skvett jeg nå. Håper det går fint / bedre med dere og at du snart får barnet du ønsker deg igjen..:comfort: :comfort: :comfort:
Har nå lest litt mer om den nydelige Odin'en din.
Og nå bæljer jeg nå :leppe: . Var likevel fine sider du hadde ordnet om ham.
surfelil
19-10-2005, 12:50
Hei har nettopp opplevd mitt livs mareritt og ville gjerne fortelle det til dere.
Ble innlagt 29.september pga. styrtblødninger de fant ikke ut hva det var og ungen hadde det bra.
Ble lagt til overvåkning i ett døgn og ble utskrevet siden blødningen avtok.
Blødningene kom og gikk hele uken etterpå og plutselig på onsdag 5.oktober fikk jeg smerter som kom og gikk..rier.
Satt oppe om natten og var redd men samtidig prøvde jeg å fornekte hva som skjedde.
Etter en tøff natt kom jeg inn til legen og ble sendt rett avgårde til sykehuset.
Hadde ikke kommet ut av bilen engang da vannet gikk og de tok ultralyd.
Ungen levde men fødselen var igang....
så ble jeg kjørt opp på avdelingen for å vente til fødselen var over.
Etter mange timer ble smertene bedre og de undersøkte meg da fant de ut at alt var klart men jeg fikk ikke pressrier...
noe jeg ikke fikk med sønnen min heller.
Det ble veldig traumatisk da de kjørte meg inn på ett rom og tok ultralyd,ungen var helt nede og hadde dødd i løpet av timene jeg ventet på å føde.
Men ungen kom ikke ut av seg selv selv om jeg hadde full åpning så legen måtte dra ut ungen...
i en time slet han for å få ut ungen og morkaken da knakk jeg sammen det ble for tøft.
Jeg ble spurt om jeg ville se ungen det maktet jeg ikke men jeg fikk med bilde til minne.
Ble mange timer der jeg lå alene og gråt mens jeg ventet på operasjon siden morkaka ikke ville komme ut.
Så etter noen timer ble jeg kjørt opp til utskrapning...
rett før jeg ble trillet bort kom samboeren det var godt å vite at han var der når jeg våknet opp.
Det gikk fort og greit med utskrapningen men jeg ville bare hjem nå.
Orket ikke å være på samme plass som det døde barnet mitt og kl. ett om natta fikk jeg dra hjem.
Var godt å komme hjem til seg selv og sove var tom og utslitt.
De sa at ungen var helt frisk og døde på vei ut alt var ok så de hadde ingen god forklaring på at slikt skjedde.
Den så nesten helt vanlig ut bare liten og litt uferdig i trekkene.
Ungen var 17+4 uker og det var en gutt.
Barnet mitt blir sendt til obduksjon og kremert.så sender de barnet til minnelunden.
Har mistet mange ganger før men det var tidlige SA,
å gå så langt og begynne å roe seg ned etter uke 12 og tro at denne gangen går alt bra var bare helt for jævlig...
å måtte føde ett barn man har begynt å tørre glede seg over kan bare ikke beskrive hvor fælt det føles.
Må ta tid å pleie meg selv nå og prøve å få det på avstand......
dette unner jeg ingen å gå gjennom det er ikke meningen dette.
Har heldigvis en sønn på snart 9 år og en samboer så livet må fortsette,
må stå opp og fungere for dem de er lyspunktet mitt i sorgen.
Estrella
01-01-2006, 17:39
Hei, jeg får vel presentere meg her jeg også. De fleste har hørt om historien til Nicholas på Nybaktmamma.
Han rakk bare å bli 2 år gammel og døde mens han lå og sov ettermiddagsluren sin 13 desember 2004. Det viste seg at han døde i krybbedød. Så luciadagen blir aldri helt den samme. Det var et sjokk, det var mannen min som fant ham i sengen sin når han skulle vekke ham og jeg var ute og handlet. Vi er jo så heldige at vi har vår kjære lille Christian også på 7 1/2 år som er solstrålen i vårt liv. Hadde det ikke vært for ham så hadde det ikke vært like "lett" å gå videre. Selv om det har vært kjempe tøft og tungt. Husker nå særlig på luciadagen, da var det akkurat 1 år siden han døde. Det var en kjempetøff dag, klarte ikke å gå på jobben og bare gråt hele dagen. De var veldig forståelsesfulle på jobben. Hun ene kjente også Nicholas.
Men det er utrolig hva vi mennesker klarer å komme igjennom. Selv om det ikke virker sånn med en gang så blir det lettere litt etter litt.
englegutt
15-01-2006, 23:10
vi mistet sønnen vår 29 mars 205, han ble nesten ni måneder....han hadde en sykdom som het spinal muskelatrofi type 1. Vi viste at han hadde en begrenset levetid til opp til to år men 80% av de dør innen det første leveåret...alt så i grunn ut til å gå bra med lillemann vi hadde klart å holde han frisk fra forkjølelser og diverse som kunne være farlig for han....så blir jeg ringt etter første påskedag av mamma....han hadde vært på påskeferie fra torsdag til søndag hos diverse besteforeldre....mamma syns han var så rar og hun spurte om jeg kunne komme opp å se på han....når jeg kom opp fikk jeg liksom ikke noen kontakt med han...vanligvis var han bare et stort smil, men jeg fikk ingen respons....så vi ringte til sykehuset hvor vi var blitt ganske godt kjent og fikk beskjed om å komme opp så skulle de sjekke han.....det viste seg at han hadde fått lungebetennelse....han hadde kastet opp en del og noe av det hadde kommet ned i lungene hans og derfor fikk han det....han ble lagt på oksygen for opptaket i blodet var altfor lavt...på mandagen hadde de fått lungebetennelsen under kontroll men da oppstod det noe mer alvorlig....han hadde fått co2 narkose....han ble forgiftet av avfallsstoffene han ikke fikk pustet ut for han hadde ikke krefter nok....da fikk vi beskjed av legen at vi burde overvåke han denne natten....vi ble flyttet ned på intensiven for å få litt mer privatliv der nede...og timene gikk og han sank i oksygen opptaket litt etter litt....oxo ble jeg og min samboer hentet midt på natten når vi slappet av litt for da var det fryktelig lavt og vi kom inn i rommet og den steig igjen.....men om morgenen ble vi hentet en gang til og da rakk jeg å få gullet mitt på fanget og samboeren min holdt han i hånden så stoppet hjertet hans.....det var så fryktelig vondt å se den grønne streken på skjermen og den lille gutten min som lå der helt livløs...jeg husker jeg sa at han lignet på en dukke og det gjorde han....men samtidig så det bare ut som han lå der og sov....hadde bare lyst til å riste han sånn at han våknet....vi satt der inne i mange timer etterpå....hadde han på fanget så lenge jeg fikk lov.....legen kom inn til oss og sa at han var en tøff liten gutt...han hadde trodd at han skulle død flere ganger i løpet av den natten.....jeg klarer liksom ikke å komme meg noen vei....jeg klarer ikke gråte eller noe annet....og jeg er livredd....klarer ikke la være tenke på lillemann som ligger der oppe på kirkegården alene og da får jeg så darlig samvittighet....er det noen der som har noen gode råd til meg....
:trist:
Ville bare gi alle en stor klem.:klemme:
For veldig vondt av å lese hva dere har gått igjennom.
Lykke til videre med livet deres.:klemme:
sannesol
01-03-2006, 19:09
Her er vår historie:
JOHANNA
Husker det var en onsdag i midten av februar at jeg fant ut at jeg var gravid. Husker også gleden til mannen min og de rundt meg. Alt foreløp normalt. De magiske 12 ukene ble passert uten noe unormalt. Hjertelyd fikk vi høre første gang i uke 15. Den komplette lykke. Ultralyden i uke 18 viste ingenting unormalt. Legen satte bare terminen tilbake 5 dager. Hva er 5 dager? Men skulle få komme til ny ultralyd i uke 28, fordi morkaken lå så lavt. Men det var ingenting å bekymre seg for. Lettet over at alt så fint ut forlot vi sykehuset. Ettersom ukene gikk virket alt normalt. Voks litt lite mente jordmor, men etter en kontroll 14 dager senere mente hun at det hadde stabilisert seg. Kjente hele tiden mye liv. Spark og bevegelse. Hadde det vært lite liv kunne et glass saft gjøre susen, og vi hadde rene steptimen inni magen.
Men en helg i begynnelsen av august kjenner jeg lite liv. Litt inn i mellom, men ikke som før. Bekymrer meg hele helgen, og når mandagen kommer er jeg ganske nær å være hysterisk. Ringer derfor jordmorvakta. Samme ettermiddag får jeg og mannen min komme. Hun lytter og finner god fosterlyd. Puh! Lettelse er til å ta og føle på. Men hun synes at jeg kanskje har vokst litt lite, men siden hun ikke er min faste jordmor var det ikke sikkert de målte på samme måte. Likevel vil hun sende oss til sykehuset i Volda. For CTG undersøkelse. Bare sånn for sikkerhets skyld. Jaja, flott at en blir tatt på alvor. En liten tur til Volda gjør ingenting. Bare for å sjekke at alt er bra. I Volda blir jeg koblet på CTG, som viser god og jevn hjertelyd, men veldig lite bevegelse. Det blir bestemt at vi skal få en ultralydundersøkelse. Glemmer aldri turen fra fødeavdelingen og ned på gynekologisk. På ultralyden finner en at babyen er mye mindre enn den skal være (blir aldri sagt hvor mye) og at den ikke har det bra (lite bevegelse). Siden Volda ikke har verken barnelege eller barneavdeling, konfererer gynekologen med sine kollegaer ved sykehuset i Ålesund, og det blir bestemt at vi skal dit. Allerede her skjønner vi at dette kommer nok mest sannsynlig ikke til å gå. Men en klamrer seg til håpet.
Etter litt venting på ambulansen (selv om vi kunne kjøre selv, får du ikke det når det er snakk om transport mellom to sykehus) og litt over en times kjøring med innlagt ferge, kommer vi til sykehuset i Ålesund klokka 22.45. Etter innskriving og en ny ultralydundersøkelse, blir det bestemt at barnet skal forløses ved keisersnitt. Jeg blir gjort klar og kjørt til operasjonssalen. Mannen min fikk av naturlige årsaker ikke være med, så han ble ventende på et rom på fødeavdelingen. Klokken 23.45 mandag 8.august 2005 blir lille Johanna hentet ut (jeg er 28+2, så hun er nesten 3 måneder for tidlig født). Hun veide 650 gram og var rundt 30 cm (det ble aldri målt). Hun pustet selv da hun ble født. Uheldig som jeg var fikk jeg en allergisk reaksjon på den blodfortynnende medisinen jeg fikk etter keisersnittet. Så jeg ble liggende ekstra lenge på overvåkning. Fikk ikke sett Johanna før tirsdags ettermiddag. Men den stolte pappaen fikk se henne på natta. Da både gråt og sprellet hun og viste ham sine blå øyne.
Den første natta pustet Johanna selv (hun lå med noe de kaller CPAP). Men på morgenen tirsdag får hun en hjerneblødning og de legger henne i respirator. Utover tirsdagen er det tydelig at Johanna nok ikke kommer til å klare seg. De har funnet to blødninger i hjernen. Den ene tror de kom før Johanna ble født og det kan være da jeg begynte å kjenne mindre liv. Men på neonatal intensivavdelig fortsetter de behandlingen. Fantastiske mennesker! Så tirsdags kveld blir Johanna døpt av sykehuspresten. Både min mor og mine svigerforeldre får være tilstede under dåpen. Litt senere på kvelden kommer søstra og svogeren min fra Bergen. Også de fikk komme å se Johanna.
Onsdags morgen har blødningene til Johanna blitt større. Hun har i tillegg bløtt både i magen og i lungene. Leger og sykepleiere er tydelige på hvilken vei det går. Men måten de formidler dette til oss rundt Johanna er bare helt fantastisk. De klarere å formidle det brutale uten å være brutale eller at det blir brutalt. En stor takk til barneleger og sykepleiere ved sykehuset i Ålesund.
Torsdag 11.august 2005 blir det bestemt at Johanna skal tas av respirator og at hun skal få komme ut til oss for at vi skal få si hadet. Hun var så perfekt. Hadde øynene og kroppsbygningen til sin far og nesen til sin mor. Ørene var definitivt pappas, samme med storetåa. Klokka 10.30 blir Johanna koblet fra og jeg får henne i armene mine for første gang. Et lite nøste av en perfekt skapning. Kommer alltid til å huske lukta av henne, det myke håret på hodet hennes, fingrene som svakt grep rundt min finger. Munnen som suttet. Legen og sykepleierne som hadde vært med Johanna trodde at det ikke skulle gå så lenge. Men Johanna viste oss hvem hun var. En bestemt og viljesterk liten tulle som ville være lengst mulig sammen med mamma og pappa. Vi fikk et eget rom på sykehuset der vi fikk være hele dagen med Johanna. Vi fikk mat og drikke og masse tid sammen med henne. Men klokka 15.40 11.august 2005 fikk Johanna endelig hvile. For selv om det er ufattelig trist og forferdelig å miste sitt eget barn, var det på en måte godt at hun også slapp å lide. For Johanna var et perfekt barn, men også et veldig sjukt barn. I tillegg til å være prematur, var hun også dysmatur (for liten av vekst – hun fikk ikke nok næring gjennom morkaka). Så tror legene at der var noe galt med hennes karsystem. Fordi hun hadde en hjerneblødning som ikke er vanlig hos premature og fordi hun blødde i magen og lungene. Så enn hvor vondt det er så var der ikke noen fremtid for Johanna. Etter at Johanna var død holdt jeg henne en liten stund, før jeg og en sykepleier stelte henne. Det var veldig godt og ble som et siste farvel på en god måte. I ettertid har vi fått vite at Johanna var helt frisk. Blodårene hennes hadde bare ikke tålt det høye trykket det ble fordi morkaka mi ikke fungerte slik den skulle.
Men hun vil aldri bli glemt. For i de tre dagene vi fikk ha henne her har hun gjort noe både med oss og de andre som fikk være rundt henne. Og hun har skapt et tomrom og et savn som alltid vil være der, selv om tårene blir mindre. Nå er dette skjedd nettopp, og sorga er ennå stor og blødende. Men jeg vet at litt om senn kommer det såret til å få en skorpe og bli mindre og mindre. Men det vil ikke forsvinne, bare etterlate seg et arr. Og det lovet jeg Johanna: Du skal få bli storesøster en gang.
Vil rette en stor takk til alle som jobber ved neonatal intesivavdelig ved sykehuset i Ålesund. Dere gjør en fantastisk jobb. Det samme gjør dere som jobber på barselsavdelinga. Det de gjorde for oss den lille tida vi fikk ha Johanna her og etter at Johanna døde, har gjort det mye lettere å bære. Og jeg er glad jeg var ”hysterisk” førstegangsgravid. Fordi dersom jeg ikke hadde reagert på at der var lite bevegelse hadde Johanna helt sikkert dødt i min mage. Men nå fikk vi tre dager sammen med henne.
Johanna ble begravet på den lokale kirkegården etter en fin minnestund i kapellet på sykehuset. Her hadde vi våre nærmeste rundt oss, sammen med to av sykepleierne som hadde hatt ansvaret for Johanna da hun levde.
(Skrevet like etter at Johanna døde)
Jeg vil bare gi deg en :klemme:
Så utrolig trist å lese:lei_seg:
Føler med dere i sorgen!
Samme hvor trist det er, så er det godt å se andre i samme situasjon!!
Vi hadde ventet i ti år på å bli gravid. Og da vi endelig klarte det,med litt assistanse,stod jubelen i taket. Da vi i tillegg fikk vite at det var to,var det nesten for godt til å være sant!!!
Svangerskapet utviklet seg normalt, var ofte til kontroll og UL, alt så normalt ut. Litt før jul fikk vi julepresangen fra sjukehuset; vi fikk vite kjønnene på barna våre. En av hver. Hva hadde vi gjort for å fortjene en sånn lykke??
Vi passerte de magiske ukene 24-25, og begynte å tro at dette faktisk skulle gå bra.Nå var jo tvillingene våre over grensa for levedyktighet!!! Begynte så smått og kjøpe noe rosa og lyseblått.
I uke 27 fikk jeg plutselig høy feber og blei litt uvel i kroppen, men siden det var midt på vinteren i influensatider, regnet jeg med at det var det! Blei ikke bedre, så etter et par dager ringte jeg legevakta, og derfra bar det på sjukehus.Alt var fremdeles ok, UL og fosterlyder var fint.Samme kveld steg feberen min til over 40,og i løpet av natta kjente jeg dårlig med liv fra den en tvillingen.Morgenen etter mente jeg det var stille i magen,og det bar rett på Ul igjen.Mistanken ble bekreftet, den ene var død. Jeg ble overført til Ålesund.For å gjøre en lang historie litt kortere;en knapp uke ettepå ble det tatt keisersnitt.Jeg hadde da hatt feber hele tiden, og legene ville ikke vente lenger, med fare for den andre tvillingen som fremdeles levde. Pappan var med hele tiden. Først tok de ut den døde jentetvillingen, så gutten. Han ble øyeblikkelig tatt med på neonatalavd.Alt så fint ut med han, og vi var glad for ett levende barn. Dagen etter var situasjonen hans fremdeles stabil, og vi satt hos han så mye som mulig. Så utrolig liten og fiks ferdig!! Samme natt fikk han kraftig hjerneblødning og tok ikke opp oksygen.Dette gikk bare en vei. Prest ble tilkalt, han fikk navn.Respiratoren ble slått av, og han sovnet stille inn!
Uka ettepå var det begravelse. Pappan bar de og senket de i jorden. Som han sa så hadde jeg bært de fram til da, så han kunne bære de den siste biten! En fin sermoni med mange venner og familie tilstede. Gravsteinen har jeg plukket ut,designet og malt selv. Med fotavtrykk og små dikt.
En ufattelig og uvirkelig opplevelse. At noe kan være så vondt!
Trodde jeg skulle klare å skrive dette uten å begynne å grine, men det klarte jeg ikke...
Jeg mistet mine englejenter Connie og amalie 3 uker før termin,
den 24 april er det 6 år siden..
Nåkk en tung årsdag :fornærma:
prøvepia
30-08-2006, 23:14
Jeg forvirret meg inn på dette forumet ved et uhell - holder egentlig til hos sliterne som prøver...
Men jeg er glad for at jeg gjorde dét. Jeg har nemlig det med å sitte og syns veldig synd på meg selv fordi det har gått så lang tid, og vi ennå ikke har blitt gravide. Men så leser jeg historiene her, og tårene bare triller og triller. Kan være hormonkuren jeg er på, men jeg er så lei meg på deres vegne at det gjør vondt i kroppen.
Det setter liksom ting i perspektiv. Ja, det er kjipt å være langvarige prøvere, men herregud hva dere har måttet gå gjennom... Jeg sier som det er sagt her tidligere; jeg skjønner ikke hvordan dere har kommet dere gjennom dette. Jeg er målløs imponert over hvor sterke og logiske dere er. Det ville vært veldig enkelt å kaste all fornuft til side og la livet gå til grunne etter noe sånt, men dere lever videre.
Jeg beundrer dere, og håper karma bringer dere like mye lykke tilbake, som den smerten dere har måttet tåle.
Stor klem fra meg.
Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke har presentert meg her før.. Det begynner å bli en stund siden livet ble snudd på hodet for oss nå.
Her er historien om vår lille Sigurd - sakset fra hjemmesiden hans: www.piczo.com/lillesigurd (http://www.piczo.com/lillesigurd)
Historien om Sigurd begynner allerede i januar 2004. Jeg luftet ideen om barn nummer tre for en ikke helt klar mann. Jeg la saken på is, men gleden var stor og overveldende når han i mai kom og spurte når jeg skulle ta ut spiralen!
Jeg meldte meg inn på SnartGravid i juni 2004 og den spennende prøvingen begynte!
Etter 8 prøveperioder viste den positive testen seg i januar 2005 - nøyaktig et år etter at tanken om en graviditet unnfanget seg i mitt hode.
Svangerskapet var tøffere enn de to foregående. Jeg var konstant sliten, hadde et kranglete bekken og slet med vonde tanker om at vi umulig kunne være så heldige å få nok ett velskapt barn.
Lettelsen var derfor stor da det i mai viste det seg på ordinær UL at vi ventet en perfekt liten gutt!
Svangerskapet var fremdeles fryktelig vanskelig, men som jeg alltid har sagt: "Jeg er villig til å gå gjennom nærmest hva som helst for å få en så fantastisk premie!"
8 uker før termin ble jeg hastesendt til føden. Det samme skjedde forøvrig på samme tidspunkt i forrige graviditet - det var tegn på at fødselen var igang!
Jeg husker så godt at vi satt på venterommet utenfor nyfødt intensiv og det eneste som lå der for å lese på var brosjyrer om det å miste et barn. Vi var livredde da, men så utrolig lettet når det viste seg at ting roet seg av seg selv igjen..
Lite ante vi hva som ventet oss...
Fødselen startet ordentlig på morgenen torsdag 13. oktober. Jeg var livredd for at riene skulle stoppe igjen og gjorde husarbeid til den store gullmedalje!
Halv tre reiste vi til sykehuset. På CTG-registrering ble jordmor bekymret over at han hadde vedvarende høy puls, noe han også hadde hatt på registrering noen dager tidligere. Det var jo litt merkelig, men ingen grunn til uro..
Etter noen tøffe timer ble vår herlige lille veslegutt født: 13. oktober 2005 kl. 19.15. Han var mindre enn storesøsknene sine, og hadde en fot ute av stilling, men han var så uendelig vakker!
Ordene jeg sa til jordmor når hun påpekte foten, har brent seg fast i hjernen min: "Hvis det ikke er noe verre som feiler han, så skal jeg være sjeleglad"
Vi hadde halvannet bekymringsløst døgn med Sigurd...
Andre levedøgn ble han svært syk og overført til nyfødt intensiv. Vi var selvsagt livredde, men det datt oss aldri inn at han virkelig kunne dø! Det var bare såvidt de reddet ham den dagen, men det registrerte vi knapt. Sjokket over å ha fått et sykt barn overskygget det meste.
Etter to uker på intensiven, ble vi sendt til Rikshospitalet for hud og muskelbiopsi. Det var den eneste måten de kunne finne ut av om han hadde denne sykdommen de mistenkte og som gjorde blodet hans så surt...
19. november fikk vi foreløpige svar: Sigurd led av en sykdom i sykdomsgruppen mitokondriepati og prognosene var horrible. Hvis han i det hele tatt levde lenge, så ville han ha store fysiske og/eller psykiske handikapp..
Vi reiste hjem fra sykehuset den dagen, ønsket om å ha han hjemme litt var så sterkt!
I begynnelsen av desember ble vi lagt inn igjen på barneavdelingen. Han gikk ned i vekt og hadde det legen kalte "ernæringsvansker". En nesesonde ble lagt ned og det roet seg en stakket stund.
Vi fikk veldig god oppfølging på sykehuset og de la alt til rette for oss. :Storesøster Vår på seks og storebror Vemund på fire var mye på besøk og vi koste oss masse sammen. Blondiemannen og jeg bestemte oss tidlig for at vi skulle kose oss med han mens han var her og heller sørge siden.
11. desember ble han døpt i en privat seremoni i kirken med den nærmeste familien rundt seg.
Etterhvert ble det klart at tarmer og lever var svært affisert av sykdommen og det var tunge dager. Sigurd gikk ikke opp i vekt på tross av at vi matet ham med livet som innsats. Det var tungt å få tilbakeslag gang på gang...
Mye skjedde på denne tiden og akkurat nå husker jeg antageligvis ikke halvparten... Dog husker jeg at når legen begynte å skrive "ekstreme ernæringsvansker" i journalen så skjønte jeg jo at han antageligvis ikke ville bli så mye som tre år (som de beste prognosene var).
19. desember måtte vi gjøre et av de tøffeste valgene i livet vårt. Sigurd trengte en CVK (en nål de opererer inn i en vene- for å kunne gi litt mer solid kost intravenøst enn en veneflon kan) for å få tilstrekkelig næring, men de var usikre på om han ville tåle narkosen.
Vi valgte å dra inn til Rikshospitalet for å legge den inn - vi ville ikke gi opp uten kamp og uten den ville han nok sultet ihjel - magen tålte så lite som 3 ml melk i timen...
Operasjonen gikk mot alle odds bra og han slapp til og med å ligge på respirator etterpå! Det var som en gudesendt julegave på forskudd!!!
Julaften fikk Sigurd og jeg reise hjem noen timer og dagen var fantastisk! Han var i så god form og det var så deilig å ha han hjemme igjen!!
1. juledag ble han verre. Det viste seg at han hadde fått en infeksjon i inngangen til CVKen og strakstiltak ble iverksatt. Jeg la meg den kvelden og var egentlig ikke noe særlig mer nervøs enn vanlig.
Om morgenen våknet jeg imidlertid til at han var koblet til oksygen og puls-registrering. Jeg ble sint, siden jeg ettertrykkelig hadde sagt at jeg ville informereres når slikt skjedde på natten. De ville selvsagt at jeg skulle få hvile og sove ordentlig, men jeg ville jo være informert!
Legen kom og kikket på ham, siden han stønnet så mye. Det ble bestemt at det skulle tas ultralyd av magen hans for å se etter vann den dagen - og at han skulle få morfin.
Jeg besluttet å reise i juleselskap til moren min, siden UL viste at han ikke hadde noe særlig mer væskeoppsamling i buken enn tidligere. Blondiemannen var hos ham på sykehuset den dagen.
Jeg var på vei til å reise fra selskapet når jeg fikk telefonen. Jeg måtte kjappe meg til sykehuset. Alt blodet forsvant fra hodet mitt og jeg kjente at beina forsvant under meg. Heldigvis hadde jeg en snarrådig svoger som kjørte meg og halvveis fikk jeg telefon igjen - de hadde fått start på hjertet igjen. Det hadde stoppet, tilfeldigvis og heldigvis når Blondiemannen tok ham opp for å stelle ham...
Jeg kom på sykehuset og vi fikk en god time med ham før han sovnet stille i armene våre. Det var godt å se ham hvile, men forferdelig tungt å ta avgjørelsen om at vi ikke skulle legge ham i respirator. Surhetsgraden i blodet var ikke forenlig med liv og de klarte ikke stabilisere den. Heldigvis hadde vi en lege vi stolte på der og han hjalp oss å ta de riktige valgene. Jeg er glad for at vi fikk den gode stunden sammen med veslegutten hans før han forsvant for oss 2. juledag 2005 kl. 18.20...
Den natten overnattet jeg på sykehuset med Sigurd ved siden av meg i senga. Jeg var ikke klar for å reise tomhendt fra sykehuset og heldigvis lot de meg være i fred med ham så mye jeg ville... Det var godt å se ham, inntullet i teppet sitt, så fredelig og uten alle slangene som hadde preget ham i det korte livet- og nær mamman sin for siste gang.
2005 var hans år. Han ble unnfanget, født, død og begravet da. Vi andre måtte gå videre inn i 2006, men vi glemmer han aldri og vi er fremdeles fem i familien. Det verker innvendig når vi tenker på skjebnen veslegutten vår fikk, men han har lært oss uendelig mye om livet. Det var en særdeles dyrekjøpt erfaring, men vi ville aldri vært lille Sigurd foruten!
Vi har fremdeles ikke fått noen eksakt diagnose, men det viser seg at han fikk sykdommen fordi mannen og jeg har samme type genfeil.
Det betyr derfor også at vi aldri kan tørre å bli gravide igjen og det blir en ekstra sorg.. Vi har hatt usannsynlig flaks som har to friske barn også, men det gir oss ikke babyen vår tilbake!
30. desember 2005 ble han begravet fra en stappfull Gimsøy kirke i Skien. Det rørte et mammahjerte at nesten ikke et øye var tørt - den vesle kjempen vår har rørt ved mange!
Stellamila
16-11-2006, 13:56
Her kommer min historie.
Jeg ble gravid høsten 2000, og gleden var stor. Vår datter på snart 5 skulle bli storesøster, og vi foreldre for andre gang.
Svangerskapet gikk greit. Var i jobb, og selv i barnehage var jeg bare 50% sykemeldt de to siste månedene. Terminen var 6 juli, og i veninneflokken min var hun den 9 babyen på 1/2 år. Husker jeg tenkte slik, hvem skjer det noe med?
Gikk tre dager over tiden, og kjente ikke spark den siste dagen. "Hun har sikkert blitt så stor, at det er vanskelig å lee på seg"; husker jeg at jeg tenkte.
På morgen 9. juli begynte riene, og min mor kom for å passe min datter.
Vi dro på sykehuset, og riene ble mer intense ettersom vi kjørte innover. Da vi kom inn fikk vi ikke fødestue med en gang, men det måtte jeg ha. Da vi fikk og jeg ble kontrolert hadde jeg 5 cm åpning, og slang meg på lystgassen. Da husker jeg at jordmora sa, her blir det baby i dag. Da hun skulle måle hjerteaktiviteten fant hun ingen. Etter mye styr fikk hun tak i lege med ultralyd. Jeg var rolig, og tenkte dette ordner seg.
Så sa legen: "jeg ser hjertet, men det slår ikke"
Da sa jeg:"det ble meg ja"
Vi var fortvilet, min mann holdt på å svime av. Da tenkte og sa jeg:"Det siste jeg kan gjøre for deg er å føde deg på en verdig måte" Det hjalp meg gjennom fødselen. Jeg håpet også at det var feil at hjertet ikke slo. Jeg fikk bare lystgass som smertelindrene, og midt i det tragiske så hadde jeg en fin fødsel. Jeg visste heller ikke kjønnet, så det var også spennende.
Det ble en jente, og jeg kunne velge om jeg ville ha hun opp på magen med en gang eller vente til de hadde badet henne. Jeg valgte å vente til de hadde badet henne.
Hun veide 2880 og var 48 cm. Normal vekt og lengde og lignet masse på søsteren sin.
Vi ringte hjem, og sjokkerte alle rundt oss. Søsteren, mormoren, oldemoren og bestefaren kom inn for å se på. Da sier min datter:" det går jo like fint å holde en død baby". Hun var da 5 1/2.
Vi bodde på sykehuset på barsel i to dager, og dagen etter gikk jeg ut og tok frokost. Jeg måtte seg nyfødte levende babyer, for det var så mange av de rundt meg hjemme. Fikk også låne en inn på rommet, vi holdt han og tok i han, men jeg skjønte at han ikke var min. Han trengte mamman sin.
Hadde begravelse på sykehuset i kapellet der etter 4 dager. Hadde ordnet masse praktisk til det, og vi kjørte henne hjem til kirkegården i vår bil. Dette er 5 år siden, og vi har fått det en del på avstand, men hun er altid i tankene våre.
1 og 1/2 år etterpå så fikk vi en gutt som lignet en prikk på søsteren som døde. Det var ikke klaging på nattevåk.... Yes, han våknet igjen og trenger mat. Utrolig blid og imøtekommende. Selv i en sorg som er tung og hard lærer men mye, og det er i motgang det går oppover.
Fartsberta
21-11-2006, 18:30
Uff, så utrolig trist det var å lese historiene deres. Tårene renner her jeg sitter. Vil bare si at jeg er forferdelig lei meg på deres vegne. Kan ikke engang begynne å forestille meg hvordan det må være å miste et barn. Det må være noe av det absolutt tyngste man kan oppleve. Jeg føler med dere i sorgen. :klemme:
Starfish
08-12-2006, 13:35
ååh..sukk.. synes dere er kjempesterke som har kommet dere gjennom noe slikt. Har aldri opplevd noe slikt selv, er bare en fersk prøver.
Store klemmer til alle dere.:klemme:
desperat
12-12-2006, 19:51
Eia 78; Det er det groveste jeg har hørt på lenge. På et norsk sykehus skal en liksom være trygg.. Tenker på deg, håper dere får klarhet i hva som skjedde. Lykke til i en senere graviditet, dette skal ikke få lov til å skje en gang til...
Kjære Eia78, jeg finner ikke ord :comfort::leiseg:, forferdelig trist lesing!
Ta vare på hverandre og lykke til med videre saksgang:smekk:
Eia78; så utrolig trist lesing, fikk helt vondt inni meg her jeg sitter :trist:
Hei Eia!
Vil bare ønske deg alt godt!!! Vi var i samme terminklubb på SM, det var så forferdelig det som skjedde med jenta di! Det berørte hele "lille november" som vil kalte oss, og du skal vite at du er i tankene våre fortsatt!! Jeg håper du orker å titte til oss på nm en gang, og gir oss en liten lyd når du har ny spire i magen:klemme:
Jeg klipper og limer inn fra Snart Mamma hvor jeg er medlem:
2 januar 2007 skulle bli en glad og fantastisk dag, men ble istedet den tristeste og verste dagen i vårt liv.
Det startet bra, Ks gikk bra og Leonard gråt litt da han kom ut. Vi tok det og det at han tisset som et godt tegn.
Vi hadde fått beskjed at de mistenkte nyreproblemer da de fant ut hva medisiner jeg hadde gått på. Så det var vi forberedt på at der kunne det være komplikasjoner.
Jeg ble flyttet ned på overvåkiningen og trodde igrunn at dette skulle gå bra.
Vi fikk etterhvert beskjed om at det ikke var så bra med ham som vi trodde. Lungene hans hadde kolapset og de måtte sette ham på respirator. Det viste seg også at nyrene var heller ikke slik de skulle. Og platene som danner hodeskallen viste seg også å være underutviklet. Dette var visst alle tegn på at jeg hadde brukt den medisinen jeg brukte.
Lille Leonard kjempet så godt han kunne, men han klarte ikke å ta opp den oksygenen han trengte, tilslutt sa barnelegen at det beste for ham var å få dø. http://www.snartmamma.com/plassen/images/smilies/beklager.gif
Da klokken var rett over 23.30 koblet de ham fra maskinene og jeg fikk holde ham i armene mine, hvor han døde stille og fredelig inn....
Det var utrolig trist og tragisk, men vi er begge utrolig glad for at han fikk dø sånn og ikke mens han var koblet opp mot maskinene. Vi velger å tro at han visste at han var sammen med mammaen og pappaen sin og at vi var/er veldig glad i ham....http://www.snartmamma.com/plassen/images/smilies/skjelveleppe.gif
Dette er utrolig tøft og vanskelig, siden legene og obduskjonen har bekreftet at dette er menneskelig svikt. Jeg skulle aldri gått på de medisinene mens jeg var gravid. Jeg spurte legen min både før og etter at jeg ble gravid om jeg skulle gå på disse og hun mente at det skulle jeg.
Jeg er nå blitt fortalt at det står i felleskatalogen at gravide skal IKKE gå på disse.
Jeg må innrømme at jeg er ganske bitter nå, mannen min er sint og bitter. Klarer ikke å være sint jeg helt ennå, men det kommer kansje.
Vi har bestemt oss for å gå til søksmål med dette. Ikke det at vi kan få vår kjære lille Leonard tilbake, men kansje vi kan hindre at andre opplever det samme. Og fordi vi syns det må bli konsekvenser for legen, for hvis du setter det på spissen har hun faktisk tatt livet av vår sønn.....
Obduksjonen viser at han ikke hadde noen som helst mulighet til å overleve.....
Dette var min historie... :rørt:
vBulletin® v3.7.3, Copyright ©2000-2009, Jelsoft Enterprises Ltd.