Gruer meg til å starte utredning

[Kaja]

I dag fikk jeg endelig mannet meg opp til å bestille time hos lege.
Fikk mensen i går, så dette var den 11. pp det ikke klaffet :leiseg:
Har lenge tenkt på at det ville være godt å få sjekket om alt er ok, men gruer meg alikevel masse til jeg skal til legen neste mandag.
Mannen min har et barn fra før, så jeg regner med at evnt feil ligger hos meg.
Er det noe spesielt jeg bør tenke på ang denne første timen? Har forresten aldri tatt noen gynekologisk undersøkelse før, så er det kanskje noe spesielt jeg bør forberede meg på til det?
Skal til en turnuskandidat, så hun har jo ikke lang erfaring med dette heller :( Dersom jeg skulle få time hos min faste lege måtte jeg ventet i flere mnd for å få starte utredning...

Kos fra en litt deppa Kaja :(

[mokki]

når du først er i gang med utredning, er det faktisk utrolig lettende. du vet at du gjør noe for å finne løsningen på hvorfor ikke noe skjer.
denne legen gjør sikkert ikke noe særlig annet enn å henvise deg til en gynekolig, og tar noen prøver kanskje.
å ha en gynekologisk undersøkelse er absolutt ikke så gale som man kanskje tror det er.
klart man føler seg naken og ubekvem der man ligger å viser sone mest intime kroppsdeler til en fremmed person..
men klarer du å slappe av, går det utrolig fort og du kjenner så og si ikke noe.
lykke til. det ordner seg skal du se.

[Dana]

Skriver under på det Mokki sier!
Jeg ville sagt at det eneste du bør forberede deg på er å ta ting litt på sparket, alt etter hvordan denne nye legen er ... Hvis du ikke er komfortabel med å "brette deg ut" for en turnuskandidat og kjenner at "kjemien" ikke stemmer helt, er det ingenting i veien for at du kan be om å få vente med GU-en til du har kommet til en gynekolog. Som Mokki sier er det ingen "regel" om at fastlegen/"almenlegen" må begynne utredningen med en slik undersøkelse. Er legen fersk/usikker på dette, vil h*n sannsynligvis bare gi den en henvisning uansett. Men er stemningen god og legen hyggelig og proff, er det som Mokki sier, ingenting å grue seg til, og like greit å få overstått :) Lykke til :)

[Indra]

Skjønner akkurat hvordan du har det Kaja! Jeg er også inne i min 11 pp og tror vel ikke at det har klaffet nå heller. Hadde bestemt meg for å kontakte lege dersom det ikke hadde blitt full klaff når det hadde gått ett år, og nærmer meg nå med stormskritt... :soh:
Kommer til å grue meg som en hund, men det er vel som de andre sier, greit når en kommer igang med det. Håper selvsagt det er noe som det er mulig å gjøre noe med. Der værste er vel at vi er uforklarlig barnløse. Blir nok mer panikkartet i fremtiden da tror jeg, og dess værre å få klaff...

Ja, ja, vi får ønske hverandre lykke til Kaja! Håper det går bra med dere!

Klem Indra

[Kaja]

Hei jenter!
Takk for oppmuntringen :)
Selv om jeg gruer meg, så er jeg glad jeg endelig tok skrittet og bestilte time.
Hadde en skikkelig deppedag i går, men i dag ser jeg lysere på livet - og må le litt av meg selv :lol:
Dessuten er jeg jo allerede på dag 3 i ny syklus, så om noen dager er det bare å stå på for fullt igjen ;)
Lykke til til dere også!

[Sever]

Enig med Mokki og Dana! Det er en lettelse å være i gang, føle at en blir tatt på alvor, og få sjekket og evt. eliminert. Det trenger jo ikke å være noe galt, eller det kan være "mindre" ting. Har f.eks. en venninne som slet veldig med å få laget nr. 2. De startet utredningen (etter å ha strevd resultatløst i ca. 3 år) , og en gynekologisk undersøkelse viste at hun hadde en bakterie (!). Hun fikk en kur, og etter et par måneder ble hun gravid. Selv fikk jeg påvist cellesammenvoksning i livmorhalsen, noe jeg deretter ble operert for. Riktignok fikk jeg mensen en gang etter det, men jeg håper og tror at sjansene nå er større. Lykke til videre! :klem:

[Kaja]

Enig med Mokki og Dana! Det er en lettelse å være i gang, føle at en blir tatt på alvor, og få sjekket og evt. eliminert. Det trenger jo ikke å være noe galt, eller det kan være "mindre" ting. Har f.eks. en venninne som slet veldig med å få laget nr. 2. De startet utredningen (etter å ha strevd resultatløst i ca. 3 år) , og en gynekologisk undersøkelse viste at hun hadde en bakterie (!). Hun fikk en kur, og etter et par måneder ble hun gravid. Selv fikk jeg påvist cellesammenvoksning i livmorhalsen, noe jeg deretter ble operert for. Riktignok fikk jeg mensen en gang etter det, men jeg håper og tror at sjansene nå er større. Lykke til videre! :klem:

Lykke til til deg også Sever!

Godt å finne ut av hva som var galt tenker jeg.
For min del har jeg en sterk mistanke om at det er stress som er grunnen til at jeg ikke blir gravid, men det skal bli godt å få sjekket om det også kan være annet som spiller inn.
Prøver iherdig å stresse ned, men det er bare sååå vanskelig :uff:

Kos Kaja