Mange tanker....

[Uregistrert]

Huff.....føler behov for å syte å klage litt nå....
Er i den situasjonen at jeg føler meg veldig klar for at min lille familie skal bli 3....Samboeren min vil også det...en gang....men han sier at han ikke tør å tenke på det før ting er "i orden" med tanke på jobb osv. Vi er begge studenter, han har 1,5 år igjen og jeg har 2,5.
Jeg avfeier ikke hans tanker om at det er "lurt" å være ferdig utdannet før man tenker på å skaffe barn, men jeg har en følelse av et slags "now or never"-dilemma....
Grunnen til dette tankekorset er flere;
På bakgrunn av min egen familie og mine egne ønsker, har jeg lyst til å være "ferdig" med å få barn før jeg er 30. Jeg er 21 og min samboer 23, så i teorien har vi mange år på oss, men jeg er ikke så sikker på det....
Hvis vi for alvor bestemmer oss for å vente til vi er ferdig utdannet, så kan vi jo ikke begynne å prøve med en gang (og hvis) vi har fått oss jobb...Det ville vel ikke bli populært hos arbeidsgiver...Med andre ord vil vi ikke være klar til å prøve en gang før jeg er rundt 25, og jeg vil ikke ha to tette barn....hvis vi i det hele tatt får til å lage noen...
En annen grunn er at jeg som universitetsstudent har mye bedre tid til rådighet, både i forhold til graviditeten og når barnet er født. En annen ting er at som student har man tilgang til studentbarnehager og andre hjelpemidler (kvelds-lørdagsbarnehage etc) som man ikke har når man arbeider...Og siden vi begge studerer, kan min samboer også være der mer for både meg og barnet siden han ikke må være borte fra 8 til 4...
Jeg klarer ikke å se at det å ha permisjon fra jobb er "bedre" enn å ha permisjon fra studiene, bortsett fra noen kr i mnd...

Er jeg helt tett i pappen, eller kan det faktisk ha noe for seg å få barn som student??

Synes bare det virker så lenge til hvis vi venter.....er vel bare utolmodig eller har mangel på logisk sans....men jeg føler jo en gang det jeg føler!

Dere synes sikkert jeg er alt for ung til å tenke på slikt, men kan med hånden på hjertet si at jeg er mye mer "voksen" og "moden" enn alderen tilsier....Dette er ikke bare et innfall....har tenkt veldig nøye over det å få barn og hvilket ansvar det medfører....Vil jo det beste for dem, og føler et jeg er på et stadium i livet der jeg kan gi alt!

Synes bare det er så håpløst at min samboer ikke føler at han kan ta stilling til dette....snakker liksom for døve ører....han har jo sagt helt siden vi møttes at han gleder seg til vi kan stifte familie og hvor en flott mamma jeg ville blitt...

Vet jo at det alltid (?) kommer til å bli meg og han, vi har et kjempeflott forhold som jeg ikke vil la gå tapt uten en real fight, men jeg føler bare at vi ikke kommer oss noe vei....Han er av den veldig ubesluttsomme typen som uansett hva det er må forhøre seg med alt og alle før han bestemmer seg for noe....Bare det å kjøpe sko bruker han en uke på...uten overdrivelse....

Vil gjerne ha svar/kommentarer på dette.....ikke vær nådig, bare fortell meg det hvis dere synes at jeg er helt på bærtur!

[Nennemor]

Som tidligere student og som nåværende småbarnsmor kan jeg bare si én ting: Jeg er inderlig glad jeg var student først og mor etterpå!!! Det er utrolig slitsomt å ha en liten baby (den første er faktisk verst, for da er alt nytt) og selv om du tror du skal få mye tid inne i mellom o.s.v. så blir det ikke slik. Babyen krever alt! Og så er det jo sånn også da, at hvis du blir like forelska som meg i den lille, så har du ikke lyst til å være vekk i det hele tatt, du vil ikke gå på do en gang, langt mindre reise på skolen noen timer.

Dere er så unge! Nyt studietida og lag mange gode minner sammen dere to voksne, når babyen først er der, blir det lite tid til slikt.

Og du! Det der med å være ferdig med barn før du er tredve, virker bare viktig når du er i begynnelsen av 20-årene. Når du er i slutten av 20-årene, virker det ikke som noen krise å få den siste når du er 32 for eksempel.

[Angelika]

Mine medstudenter (de jeg har snakket med) mente at det ikke var verre å være student og mor enn å være arbeidstaker og mor. da jeg startet med prøvingen hadde jeg tre år igjen som student, i dag har jeg under ett år igjen, og her er ikke en gang en liten spire på vei... Sånn sett er jeg meget glad for at jeg startet prøvingen tidlig. Jeg personlig er litt imot det med å vente til alt er perfekt rundt oss. Tror det er vanskelig å finne den rette tida uansett. Det er som oftest alltids noe kunne vært bedre. Det jeg tenkte var egentlig at det var bedre å ha en liten en oppi studiene, enn med en gang jeg har kommet i gang med ny jobb. Kjedlig å ta permisjon etter noen måneder da.

Tror det er veldig individuelt, så du må finne ut hva som er best for deg. Noen takler å være småbarnsmor og student, bedre enn andre. Noen babyer er også lettere å ha med å gjøre enn andre. Man kan jo ikke betemme seg for å få en stille og rolig baby.

Litt om hva jeg tenker da...

[Epp]

Hei på deg!

Det kan nok slå ut begge veier, man vet jo aldri hvordan det blir når man har fått et barn...

Jeg har studert sammen med 6-7 stykker som fikk barn underveis, og det gikk veldig greit med dem. De tok det som en jobb, 8-4, men hadde litt ulike syn på hvorvidt man burde ha ventet eller ikke. I hovedsak bør ikke situasjonen student/fast arbeid vurderes opp mot hverandre ifht. om det ene gjør situasjonen lettere eller vanskeligere. Der er jeg enig med deg, gitt. Du har tilgang på noen goder som gjør det smidigere for studenter å få barn, og økonomien kan man leve med. ;)

Prinsipielt mener jeg: Skal man planlegge til det passer, vil det alltid være noe mer som kunne/burde vært på plass eller opplevd først. MEN: Viktigst av alt er at BEGGE er enig og klar. Og der har du en fordel i din unge alder. Husk at gutta kommer litt etter oss på sånt, og hvis du presser for hardt nå kan du ødelegge mer enn nødvendig. Vær lykkelig for at han ser deg som mor til sine fremtidige barn - det er et GIGANTKOMPLIMENT! -Og gi han litt slakk på din trang til "nå eller aldri".:eek:

Selv skulle jeg absolutt ha fått barn i en alder av 25 - ble mor først ved 28 og guess what? Jeg er 32 og begynner å bli klar for de neste... Løpet er langt fra kjørt! :lol:

Ikke stress, -du har antagelig stilt kroppsklokka di på ringing litt for tidlig ettersom du føler det som om det er nå eller aldri. Du nevner selv noe om familiære forhold etc. som årsak til din trang... Vel; mitt råd må være: La isteden forholdet til din kjæreste vokse seg fram til modenhet for barn - ikke andre eksterne ting! La ham forstå at det er greit å bruke en uke på å kjøpe sko, det gjør ham sannsynligvis tryggere på seg selv til å ta de litt større valg her i livet! Si heller: jeg gleder meg til vi kan lage barn! - Istedenfor kom igjen! It's now or never!

Klem

EPp

[Uregistrert]

Tusen takk for svar jenter!
Nå når jeg leser innlegget mitt, ser det nokså "brutalt" ut....Men var litt frustrert ja!
Har hatt en god og laaang samtale med min samboer nå i ettermiddag, og ser lyset i enden av tunnellen litt klarere nå...Viste seg at han faktisk hadde tenkt over det jeg har prøvd å snakke med ham om, og at han faktisk er klarere enn jeg trodde!
Kom fram av samtalen at det som bekymrer han mest er hva andre vil synes om at vi får barn så tidlig, og om hvorvidt han kommer til å klare å fullføre skolen (som jeg ikke tror blir noe problem da han har veeldig gode karakterer.....er bare litt usikker på seg selv stakkar...).
Han sa at han synes at det jeg kom med hørtes fornuftig ut, og at han hadde kjempelyst å begynne å prøve....han tør bare ikke å gi sitt endelige "samtykke"! Sa også at hvis jeg plutselig hadde blitt gravid uten at vi hadde planlagt det, eller hvis noen bare kom å leverte (!?) oss en baby, så ville han blitt kjempeglad! :)

*Sukk* Ikke alle som er så heldige som meg!!

Tror kanskje jeg bare må roe meg litt ned......