Leetha
07-09-2004, 15:21
Etter en høyst spennende dag, hvor følselseslivet har fått brynet seg på både 'forventningsfull', 'ulykkelig' å 'overraskende fornøyd' i løpet av kun få timer, ønsker jeg å løse ut billetten min på UFB-karusellen. Jeg er mettet, dog ikke 100% fornøyd, av denne tivolituren.
Jeg er lei av å forsøke å ikke ha forventninger. Hos legen i dag tillot jeg meg å vise en smule positiv innstilling med ett kjekt "blir spennende dette" idet jeg klatrert opp i stolen og plasserte bena i bøylene. Tross alt burde de siste dagers ivrige selvstikking med puregon, samt de x antall tusen kroner apotekdamen ville ha for godsakene, gi grunn til å i det minste ane snev av håp om at dette ville gå veien. Ja, faktisk har jeg i min puregon-rus gått så langt som å tenke "kaaansje tvillinger?" i ett svakt øyeblikk.
Nåvel. Legen klarte på omtrent 20 sekund å rase sønder i sammen all den potensielle forventning som alikevel lå latent å håpet. Med ordene "det spørs om vi ikke må avbryte her" kjendte jeg en trang til å blunke litt ekstra for å holde ustyrlige vannmengder i sjakk bak øyelokkene.
"Jaha" var vel stort sett ordene som klarte lure seg forbi klumpen i halsen. Med ett falskt smil, å plutselig hastverk, kom jeg meg ut dørene å hjem. Hvor tårer, snørr å eventuelt annet rusk fikk fritt utløp i anstendige omgivelser, akkompagnert av riktig musikk. Like greit å få det overstått, selv om telefonsamtalen med sykehuset ennå gjensto, hvilket jeg antok ville være nok til å utløse atter en syndeflod av dette mystiske, salte, våte som øynene tidvis produserer i alt for store mengder.
Burde jeg ikke spist den frokostblandingen med papaya i? Burde jeg latt rødvinsglasset fått helt fri i helgen som var? Mens tankene raste, fattet jeg etterhvert mot til å ringe o'store'sykehus å motta dommen. Jeg hadde nå bygd opp en slags "the wall", slik at stemmen ikke skulle sprekke i løpet av samtalen.
Jeg var sikker på å høre "Å, er det deg? Vi avbryter forsøket, å prøver igjen om to måneder. Snakkes"
Istedet sier damen "Å, er det deg ja! Flotte greier dette her, sett eggløsningssprøyten i kveld, å så kommer dere hit på torsdag!"
Min bunnløse tristhet ble brått omgjort til en salig lykkestund, var det for godt til å være sant? Damen har enda ikke ringt opp igjen å sagt at hun bare tullet, så nå blir det forsøk på tordag.
Så jeg innser at billetten til UFB-tivoliet opprettholdes. Den største av premiene ligger jo enda i en av bodene å venter på oss. Å vi klarer vel noen runder til i karusellene, før premien forsvinner aldeles ut av sikte. Heldigvis er vi ikke helt alene på tivoliet, andre er også samlet for å dele tivoli-livets opp-og ned-turer.
For noen av alle dem på utsiden er faktisk tivoliet helt usynlig! Noen prøver å kikke inn, kansje lurer de litt på hvordan vi har det der inne. Hva vet vel jeg. Tross alt er det en opplevelse å være her, kun forbeholdt de få! :tøff:
Jeg er lei av å forsøke å ikke ha forventninger. Hos legen i dag tillot jeg meg å vise en smule positiv innstilling med ett kjekt "blir spennende dette" idet jeg klatrert opp i stolen og plasserte bena i bøylene. Tross alt burde de siste dagers ivrige selvstikking med puregon, samt de x antall tusen kroner apotekdamen ville ha for godsakene, gi grunn til å i det minste ane snev av håp om at dette ville gå veien. Ja, faktisk har jeg i min puregon-rus gått så langt som å tenke "kaaansje tvillinger?" i ett svakt øyeblikk.
Nåvel. Legen klarte på omtrent 20 sekund å rase sønder i sammen all den potensielle forventning som alikevel lå latent å håpet. Med ordene "det spørs om vi ikke må avbryte her" kjendte jeg en trang til å blunke litt ekstra for å holde ustyrlige vannmengder i sjakk bak øyelokkene.
"Jaha" var vel stort sett ordene som klarte lure seg forbi klumpen i halsen. Med ett falskt smil, å plutselig hastverk, kom jeg meg ut dørene å hjem. Hvor tårer, snørr å eventuelt annet rusk fikk fritt utløp i anstendige omgivelser, akkompagnert av riktig musikk. Like greit å få det overstått, selv om telefonsamtalen med sykehuset ennå gjensto, hvilket jeg antok ville være nok til å utløse atter en syndeflod av dette mystiske, salte, våte som øynene tidvis produserer i alt for store mengder.
Burde jeg ikke spist den frokostblandingen med papaya i? Burde jeg latt rødvinsglasset fått helt fri i helgen som var? Mens tankene raste, fattet jeg etterhvert mot til å ringe o'store'sykehus å motta dommen. Jeg hadde nå bygd opp en slags "the wall", slik at stemmen ikke skulle sprekke i løpet av samtalen.
Jeg var sikker på å høre "Å, er det deg? Vi avbryter forsøket, å prøver igjen om to måneder. Snakkes"
Istedet sier damen "Å, er det deg ja! Flotte greier dette her, sett eggløsningssprøyten i kveld, å så kommer dere hit på torsdag!"
Min bunnløse tristhet ble brått omgjort til en salig lykkestund, var det for godt til å være sant? Damen har enda ikke ringt opp igjen å sagt at hun bare tullet, så nå blir det forsøk på tordag.
Så jeg innser at billetten til UFB-tivoliet opprettholdes. Den største av premiene ligger jo enda i en av bodene å venter på oss. Å vi klarer vel noen runder til i karusellene, før premien forsvinner aldeles ut av sikte. Heldigvis er vi ikke helt alene på tivoliet, andre er også samlet for å dele tivoli-livets opp-og ned-turer.
For noen av alle dem på utsiden er faktisk tivoliet helt usynlig! Noen prøver å kikke inn, kansje lurer de litt på hvordan vi har det der inne. Hva vet vel jeg. Tross alt er det en opplevelse å være her, kun forbeholdt de få! :tøff: