Etisk dilemma. Hva mener du?

[Tidl. bruker]

Jeg så en "Judging Amy" episode for en god tid tilbake. Den fikk meg veldig til
å tenke, og jeg er enda usikker på hva jeg mener selv.


En ung kvinne ble gravid, og ble sterkt rådet å adoptere bort barnet. Usikker og forvirret,
lot hun seg til slutt overtale, men angret med en gang, og ville ha gutten tilbake.
Men familien som hadde fått adoptere sto på sitt, og det ble rettsak.
De tapte, men stakk av med barnet, og var ikke å finne på mange år. Tror det
var 10 år det var snakk om. Gutten hadde en alvorlig sykdom, og de hadde
god råd, og kunne hjelpe ham. Den opprinnelige moren hadde ikke det. Etter 10
år ble de funnet, og det ble rettsak. Den biologiske moren vant saken, fordi
adopsjonen var ulovlig, og det nesten ble å regne som kidnapping,å stikke
av på den måten.

Men når alle praktiske og uetiske og klare ting er lagt til side, så hadde jo
dette paret i utgangspunktet fått adoptere gutten. De hadde knyttet bånd
til ham, før moren krevde han tilbake. Forstår man da at de stakk av?

Og hva med gutten etter 10 år. Selv om det var det riktige, å gi ham tilbake til
en biologiske moren, så hadde jo ikka han kjent henne i 10 år. For han var
det jo å bli tatt fra sine foreldre, og gitt til en fremmed kvinne?

Samtidig kan man jo forstå at man ikke skal tillate dette, for da kan jo bare
barn bli kidnappet, og så er det greit, bare tiden går.

Men hva er viktigst. Den biologiske moren eller gutten? (for i dette tilfellet
kunne hun jo også valgt å la adopsjonen bli gyldig).

[annalovinda]

I dette tilfellet er det faktisk fint at jeg er schizofren, for da kan jeg støtte begge sider! :nikker:

Spøk til side, Maternal. Jeg er like lite enig med meg selv som du er, men jeg synes det er flott at du tar det opp. Selv en (i utganspunktet) prinsippfast regelrytter som meg ser at virkeligheten ikke alltid er sort og hvit, og vi trenger å bli minnet på at det kanskje ikke er så bra å være konsekvent bestandig.
(Jeg har farger i paletten min også, om noen skulle være i tvil.... ;) )

[Nr. 3?]

Men hva er viktigst. Den biologiske moren eller gutten? (for i dette tilfellet
kunne hun jo også valgt å la adopsjonen bli gyldig).
Gutten er jo helt klart det viktigste!! Men hva er det beste for ham?

Bare sånn for å spille ballen litt videre.......

[vilje]

Blir ikke dette å på en måte legalisere kidnapping bare det går lang nok tid fra forbrytelsen skjer til kidnapperen blir tatt? Synes det riktige er å føre mor og barn sammen igjen, de har urettmessig mistet nok tid sammen i dette tilfellet. At det blir tøft å omstille seg er klart, men jeg synes det er lite logisk å belønne kidnappere med foreldrerett i stedet for noen år bak murene... :nikker:

[Tidl. bruker]

Hei! Så den episoden! Synes veldig synd på både gutten og adoptivforeldrene! Men også forstår jeg moren!

[Tidl. bruker]

Blir ikke dette å på en måte legalisere kidnapping bare det går lang nok tid fra forbrytelsen skjer til kidnapperen blir tatt? Synes det riktige er å føre mor og barn sammen igjen, de har urettmessig mistet nok tid sammen i dette tilfellet. At det blir tøft å omstille seg er klart, men jeg synes det er lite logisk å belønne kidnappere med foreldrerett i stedet for noen år bak murene...

- JynxNå hadde de i utgangspunktet fått adoptert gutten, og trodde alt var ok. Men så viste det seg at aopsjonen ikke var lovlig.

Uansett:

Man straffer jo gutten ved å ta fram ham hans "foreldre" som faktisk
har vært hans eneste foreldre i 10 år. Og hvilke konsekvenser vil det få?
Det var mine tanker. Tro om noen tok meg fra mine foreldre da jeg var 10 år.
Som elsket meg høyere enn alt, og bare ville meg det beste.

Samtidig: Tro om noen stakk av med dattera mi. Ville jeg kunne gitt henne opp?

[Tidl. bruker]

Som jeg skrev innledningsvis og i svaret mitt i stad, så er det helt klare lover
og regler på en del ting, og i dette tilfellet skulle selvsagt ikke paret stukket
av i starten, men det skjedde. Alt ble håndtert feil. Adosjonen skulle ikke foregått
slik, og paret som adopterte skulle gått via riktige instanser.

Det var på en måte ikke det som var saken. Men barnet. Uskyldig oppi det
hele.

[Garbo]

Den biologiske moren og gutten er viktigst. Paret som stakk av har all skyld. For det første skriver du at moren angret seg raskt, i en så alvorlig sak som adopsjon, bør (jeg vet ikke hvordan det er) det etisk sett være en viss "angrefrist". I tillegg stikker disse folka av med gutten, fy og skam noe så egoistisk! De stjal jo barnet! De stjal barnet fra dets biologiske mor! Jøje meg. Hva slags oppdragere vil de være for den lille gutten, når de kan gjøre noe sånt? Nei, jeg heier på den biologiske moren og sønnen sammen.:nikker:

:mumse: Så forøvrig på Judging Amy i går, lenge siden sist. Litt søt han fyren hun har hooka opp med. Selv om jeg alltid trodde det skulle bli Amy og han sekretæren hennes (for han er hvertfall søt!).

[Katharina]

[QUOTE=Nr. 3?]Gutten er jo helt klart det viktigste!! Men hva er det beste for ham?[QUOTE]

Må vel si meg enig i dette.
Jeg har ikke sett episoden, og ikke tenkt så lenge på dette, men dette kunne rettsystemet stanset i første runde.
De skulle stilt spørsmålet Hva er det beste for gutten? Jeg har tro på at det ville vært hos forsterforeldrene som kjenner han og som har økonomi til å følge ham opp, men med samvær med biologisk mor til avtalte tider.

Mulig jeg ikke er enig med meg selv etter å ha tenkt mer på dette, men dette var det umiddelbare.

[Betty]

Jeg har akkurat hatt et seminar på skolen om etikk og etiske dilemma. Huff hvor vanskelig det er. Her må man jo velge mellom to "onder". Skal gutten fortsatt være til adoptivforeldrene, som gjør at kidnapping her blir godtatt? Men på den annen side er til det beste for gutten for det er de foreldrene han har vokst opp med. Eller skal han tilbake til den biologske moren som ikke er til det beste for gutten. I en alder av 10 år, må han flytte til en helt ukjent person.

:undrer: veldig vanskelig å svare på.. Men jeg må nok si meg enig i Jynx og Garbo her. Man kan ikke se bort i fra det faktum at de en gang kidnappet han. De må kanskje heller prøve å ordne en god overgangsordning for gutten, der han fortsatt en stund bor hjemme til adoptivforeldra (under strenge forhold slik at de ikke kan stikke av igjen så klart) mens han og den biologiske moren blir bedre kjent. Viktig at dette ikke blir gjort på 1-2-3. Selv om den biologiske moren hadde fått foreldreansvaret, er det jo ikke dermed sagt at adoptivforeldrene aldri kan se han igjen. Hvis de hadde fått til en ordning med at de fortsatt kunne være en del av livet hans, hadde kanskje vært til det beste for han. Men regner med at dette vanskelig lar seg gjøre..

Glad for at jeg ikke er dommer eller jury som må ta slike avgjørelser jeg!!
Vanskelig!

[Elinsen]

Først lurer jeg på hvorfor denne unge kvinnen ble anbefalt å adoptere bort barnet sitt?? Hadde hun gjort noe galt?

På den andre siden sitter det et par som ikke kan få egne barn (kanskje???) Og endelig etter måneder med venting, kan de endelig bli foreldre.. De har høye forventninger, kjøpt inn klær og innredet barnerom.. De blir oppriktig glad i barnet. Plutselig en dag, skal moren ha tilbake barnet!! Hva skjer? De blir desperate.. Desperate mennesker gjør desperate handlinger..

Jeg forvarer ikke at de stakk av med barnet, det beste hadde vært om de kjempet til siste slutt, eller kanskje ble enige med barnemoren om samvær f.eks..

Kidnapping skal IKKE forsvares, så det var rett at moren fikk gutten sin tilbake ( så sant hun ikke hadde gjort noe galt i første omgang).

Det er ikke lenge siden jeg har hatt et slikt moralsk dilemma, om hva jeg mener om Trikkedrapet i Oslo.. Mannen er tydelig syk, men han har drept et menneske. Tatt han fra familie og venner.. Selv hvor syk somalieren er, vil ikke offeret komme tilbake.. Skal han sitte i fengsel?? Ja og nei..

[Betty]

Tror det er litt farlig å henge seg opp i "hva som er best for barnet" i absolutt alle saker hvor barn er involvert. Det finnes tilfeller hvor man heller bør spørre seg hva som er best for samfunnet, og gjør man det er strengt tatt ikke dette temaet et spesielt stort etisk dilemma. Samfunnet er IKKE tjent med at forbrytere slipper straff, men snarere blir belønnet for forbrytelsen. Jeg er for at lovbrudd skal straffes, og kidnapping er et grovt lovbrudd. Synes forøvrig gutten har blitt strengt nok straffet ved å bli frarøvet 10 år med muligheten til å bli kjent med og knytte seg til sin biologiske familie fordi (de ugyldige) adoptivforeldrene tyr til ulovligheter. Det fantes i denne saken tydeligvis sterke grunner for å omgjøre adopsjonen, hva da med den biologiske morens rettigheter? Rettsvesnet hadde bestemt at guttens beste var å bli ført tilbake til den biologiske moren, når adoptivforeldrene velger kidnapping som løsning bør det virkelig få konsekvenser! At adoptivforeldrene var bedre økonomisk skikket til å oppdra barn er irrelevant, det blir som om jeg skulle si at "jeg er en bedre forelder fordi jeg har mer penger enn deg".

- JynxEnig med deg i at samfunnet ikke er tjent med at forbrytere slipper straff, men jeg mener at man likevel hele tiden må tenke hva som er barnets beste. Tenk deg den omstillingen livet til den 10 år gamle gutten ville bli da. Fra en dag til en annen blir hverdagen snudd helt opp ned og han må forholde seg til en helt ukjent person. En slik stor omstilling kan jo føre til store psykiske problemer og hvis jeg setter det på spissen, kanskje føre til at han senere i livet blir kriminell også. Mener selvfølgelig at kidnapperne må få sin straff, men ikke slik at det skal gå utover gutten...

Hvordan man skal løse det, har jeg ikke peiling på.. Derfor jeg skrev at jeg er glad for at jeg ikke er dommer eller jury. Enkelt for meg å si at det er det beste, men det er kanskje umulig å gjennomføre...

[Leophee]

Tja, hva mener jeg? I en Kardemommeby-verden skulle løsningen på det hele vært at den biologiske moren, "adoptivforeldrene" og gutten flyttet sammen, og utgjorde en utradisjonell, lykkelig familie.

Men samfunnet har retningslinjer, og mennesker har følelser, så høyst sannsynlig ville det vært en umulighet.

Selvsagt skal kriminalitet straffes. I uttallige barnefordelingssaker verden over ender det desverre med at en av foreldrene i desperasjon faktisk begår den kriminelle handlingen å kidnappe sitt eget barn. I settingen som er utgangspunktet for denne diskusjonen kan det virke som om alle de tre voksne som er innvolvert egentlig er å betrakte som foreldre, og også var det på det tidspunktet kidnappingen skjedde. Kanskje ikke juridisk, men antagelig i aller høyeste grad følelsesmessig. I mine øyne ble det vel begått en eller flere feil i første omgang som gjør en hundre prosent riktig avgjørelse for alle parter til en umulighet 10 år senere.

Hensynet til barnet MÅ veie tungt, samtidig som samfunnet ikke har råd til å se gjennom fingrene med kriminelle handlinger. Essensen i dette blir derfor spørsmålet om det er hensynet til individ eller samfunn som skal være retningsgivende. De fleste samfunn har en skjør balansegang på dette. Mennesker har studert spørsmålet i generasjoner. Samfunn har bygd opp sine høyst feilbarlige systemer, og det perfekte, det riktige svaret ligger antagelig langt utenfor menneskers rekkevidde. I alle fall langt utenfor min.

[Tidl. bruker]

I utgangspunktet var moren veldig ung, enslig, hadde dårlig råd, og de rundt henne mente adopsjon ville være den beste løsningen. Og hun skrev under på dette. De som adopterte gjorde heller ikke i utgangspunktet noe galt. De trodde adopsjonen gikk riktig for seg. Når moren så angret seg, og gikk adopsjonen nærmere i sømmene, viste det seg at den ikke var riktig utført, og hun fikk medhold på dette.

Så de var ikke kidnappere, før de følte at de "måtte". :uff:

[Elinsen]

Så de var ikke kidnappere, før de følte at de "måtte". :uff:
Hvis du referer til det jeg skrev, var det ikke det jeg mente.. :dulte:
Jeg mente at de kanskje kidnappet fordi de var desperate. Og jeg syns det er feil okke som. Jeg har ikke sett episoden, men hvis moren ikke hadde gjort noe annet "galt" enn å være fattig, da skulle hun ikke miste barnet i første omgang..

[~TM~]

Hensynet til barnets beste MÅ alltid komme først. Dette gjelder enten det er snakk om adopsjon/kidnapping eller omsorgsovertakelses-saker hvor barnevernet er involvert. I noen saker er det tydelig for alle hva som er barnets beste, i andre saker er det noe mer ullent. Jeg tror på barnets medbestemmelsesrett og rett til å bli hørt.

For å spore litt av her (håper du tilgir det Maternal) synes jeg det er horriblet at barn som lever på f.eks krisesentre skal være tvunget til å treffe den de lever i sjul for pga samværsrett. (Et eks. her: Far slår mor, mor rømmer fra far med barna og lever i sjul, men far har samværsrett og SKAL derfor få treffe sine barn selv om barna ikke vil. Resultatet er ofte at barn blir narret eller truet til å oppgi mors skjulested og så er "helvete" løs igjen. Dette er forresten et eksempel fra norsk virkelighet og det er dessverre ikke enestående.)