Hvordan føles det?

[Solan]

Hei!

Jeg er ei jente på 24 som sliter med å få min 34 år gamle kjæreste med på å lage :baby: Derfor drømmer jeg i stedet, og er derfor veldig nysgjerrig på ting som angår graviditet og å få barn...

Er det noen som har lyst til å besrive for meg hvilke følelser dere har møtt da dere fant ut at dere var grevide, det å være gravid, og det å få holde nurket sitt for aller første gang? Og selvfølgelig hvordan det er å ha barn når de vokser til!!

Takker for alle svar, trenger å drømme meg bort litt :flau:


Ønsker dere alle en FRUKTBAR høst!

[Håpefull81]

Hei Solan.

Det går ikke an å beskrive alle følelsene. Husker når jeg tok testen (den var positiv før jeg var ferdig å tisse) da raste det masse følelser. Hun var planlagt mer eller mindre, jeg sluttet på pillen i håp om en baby. Men var bare 20 år når jeg ble gravid, han er 5,5år eldre enn meg, ble sååå glad men plutselig så redd. Har villet ha barn siden jeg var ganske ung, og det var helt fantastisk å få vite at jeg var det det å vite at noe vokste inni meg, det går ikke an å beskrive.
Redselen gikk mye ut på at jeg /vi ikke skulle klare det. Verken økonomisk og ellers. Hadde jo aldri hatt barn så jeg visste jo egentlig ingenting, også det å vite at du plutselig må sette ditt eget liv på hold i lang tid var skremmende. Men disse følelsene forsvan litt etter litt.

Jeg elsket å gå gravid. Hadde det helt fantastisk, kunne ønske at alle hele tiden kunne kjenne hvor mye hun beveget seg inni der. Det var en kjempe fin tid faktisk. Var heldig, foruten noen småplager, hadde jeg et kjempe fint svangerskap.
Når dagen kom for fødselen, 3,5 uker for tidlig, var det som om jeg kunne dette fra før. Men må innrømme at når jeg kom inn på KK ble det plutselig så virkelig at denne babyen skulle ut. Ble et lite øyeblikk veldig redd men det gikk liksom like fort over igjen. Hadde jo ikke så mye valg :skratte: Kunne jo selvfølgelig prøve knipe igjen. :skratte:

I det øyeblikk jeg holdt min nydelige datter i mine armer, så tårene rant på min kjæres kinn, mine øyne var tårevåte, da visste jeg med en gang at dette var den største, beste, mest fantastiske opplevelsen noen kan oppleve. Kvir meg ikke til å gå gjennom en fødsel igjen. Det var virkelig verdt både strev og smerter. Kan ikke klare å forklare for en vidunderlig følelse det var å se denne bitte lille personen som hadde sparket så mye inni magen min.

Det var min historie litt kort fortalt, håper den svarer på litt av spørsmålene dine :nikker:

[~TM~]

Følelsen er så godt som ubeskrivelig, men jeg skal gjøre et forsøk.

Da jeg forsto at jeg var gravid følte jeg en oppstemthet og en litt underlig, ekstatisk forventning samtidig som jeg jo var litt usikker. Var det sant? Var jeg virkelig gravid? Gleden og stoltheten over de to blå stekene på testen jeg etterhvert tok. Gleden over å vise den positive testen til mannen min; "Vi skal ha barn!" Frykten og nummenheten da jeg begynte å blø og takknemligheten vi følte da vi fikk se det lille hjertet som banket og banket da jeg fikk innvendig ul. Det å gjenta denne runddansen til ca 16. svangerskapsuke pga gjentatte blødninger...

Følelsen av å bli overveldet på ordinær ultralyd, stoltheten over og kjærligheten til det lille mennesket på bildene vi fikk med oss hjem. Kjærligheten til mannen min over ømheten og kjærligheten han viste både meg og magen. Gledestårene som kom da det gikk opp for meg at de boblende følelsene i magen var babyen min som danset i magen. Ensomheten jeg følte da jeg lå alene i en ambulanse på vei fra ett sykehus til ett annet pga premature rier, lettelsen da jeg fikk reise hjem noen dager senere - fremdeles med stor mage. Opprømtheten jeg følte da vannet gikk og bekymringen da jeg oppdaget at det var misfarget. Panikken og angsten da det ble besluttet akutt keisersnitt pga truende asfyksi, og igjen følelsen av lettelse da Rødtoppen var vel ute i verden - frisk og flott. Lengselen etter sønnen og mannen min som jeg følte i de fire timene jeg lå på oppvåkningen etter keisersnittet, følelsen av å være hel da jeg omsider fikk være sammen med de igjen. Lykkefølelsen av å ha en liten Rødtopp ved brystet og en stolt pappa som bivånet det hele. Følelsen av å ha blitt redefinert som menneske. Jeg kan fortsette og fortelle om stoltheten ved hver nådde milepæl og det å uten blygsel snakke om konsistens og hyppighet på avføring med andre mennesker, det å uten å skjemmes synge på bussen for å roe en trøtt liten tass. Frykten for alt det som kan ramme det jeg elsker over alt på jord. Latteren som bobler i meg ved hvert nye ord, hver eneste lille rare setning.

Egentlig kan jeg gjøre dette veldig kort og oppsummere det i noen meget få ord; En overveldende og meget takknemlig følelse av uendelig kjærlighet.

Jeg vil forøvrig gjøre som deg, Solan, og ønske alle en riktig fruktbar høst.

... og en fortsatt god helg.


;) Følelsen av å være en zombie pga amming annenhver time døgnet igjennom i tre mnd, flauheten over å ha en hylende toåring i butikken, fortvilelsen og oppgittheten over det man gjerne kaller trass... Den gidder jeg i grunnen ikke å si så mye om, det er fort glemt likevel.

[Tussi jenta]

Når jeg fant ut att jeg var gravid, lo jeg og gråt om hverandre, det var nesten helt uvirkelig. Så og dra på butikken og kjøpe det første plagget, den første uka hvor ingen andre visste om den lille i magen og du svevde som på en sky, og alltid med ett smil rundt munnen, fordi man bar på en så fantastisk hemmelighet.

Synes det og gå gravid, det er noe jeg savna fra datteren min kom til værden, det er en helt fantastisk følelse og bære på ett lite barn som lever inni deg.
Selv om jeg var ganske mye syk og var like stor som en flodhest, så syntes jeg det var helt fantastisk. Jeg visste også fra veldig tidlig att det var en liten prinsesse jeg bar på, bare og vite det, mens ingen andre vet det, alle trodde det var gutt. Jeg kjøpte masse jentetøy lenge før vi fikk påvist att det var jente gjennom ultralyd.
Stunden hver kveld, hvor pappaen lå og pratet med magen og lekte med prinsessa, de hadde ganske fine samtaler. Og etterpå holdt hu mamma våken hele natten.

Så kom prinsessa til verden og man trodde vel ikke verden kunne bli mer perfekt. Helt utrolig hvor høyt man kan elske den lille personen som man ikke kjenner så godt, og for hver dag som går og man blir bedre og bedre kjent med barnet sitt, jo sterkere blir kjærligheten.
Hadde aldri noensinne trodd man kunne føle så mye kjærlighet for ett annet menneske. Det er helt overveldende.
Min datter er nå 3 år og min kjærlighet for henne vokser fortsatt, nesten sånn så jeg tenker att en dag må jo hjerte mitt eksplodere, for så mye kjærlighet kan det jo ikke bli plass til i ett hjerte.
Og ikke minst den ubegrensa kjærligheten man får tilbake.

Gleder meg masse til og bli gravid igjen.
Ønsker dere alle en fruktbar høst.

[maya80]

Min graviditet var ikke planlagt, så når jeg testet var jeg helt sikker på att den var negativ, hadde jo uregelmessig mens på den tiden så jeg skulle ta en test bare for sikkerhets skyld men den var nå positv jeg blei glad med en gang samtidig som jeg fikk sjokk. Husker jeg gikk rundt hjemme og skalv.
Men jeg ville ha barnet så det gikk greit.
Det er veldig spesielt når man hører hjertelyden og kjenner liv i magen for aller første gang. Og se barnet på UL.
Fødselen er en veldig spesiell opplevelse og jeg gråt av glede når hun kom

Men nå har det tatt veldig lang tid og bli gravid å akuratt nå er det en liten pause har netopp fått jobb å følelsene går veldig opp og ned men gleder meg til vi endelig lykkes da

[Spiralis]

Oppdaget ikke at jeg var gravid før 2 måneder etter befruktning, faktisk. Da jeg testet positivt, så var det så utrolig spennende. Men samtidig var det som om det var for utrolig til å være sant at det var et lite menneske inne i meg. Selv om jeg etterhvert fikk høre hjertelyd, se småen på ultralyd og kjenne sparkene, så gikk det liksom aldri helt opp for meg. Likevel, det var utrolig flott å gå gravid. Kjempegøy med alle livstegn, ikke minst sparkene som truet med å sprekke magen i blandt - slik kjentes det i alle fall ut. Fødselen ble lang og hard og jeg var så sliten da det var over at jeg ikke følte noe som helst da han lå på magen min for første gang. Bortsett fra lettelse over at det hele var over. Det som skulle være det aller største øyeblikket i mitt liv, kjentes helt tomt. Pga omstendigheter under fødselen var mannen min også bare sint, ikke rørt til tårer som jeg nok hadde sett for meg på forhånd. Likevel, følelsene kom som kastet på meg dagen etter, da veslegutt var til rutinesjekk og ble bøyd og tøyd til alle kanter - forferdelig. Det ble ikke bedre da det ble oppdaget en "produksjonsfeil" og han måtte til røntgen. Masse følelser, aller mest en enorm omsorg for dette lille nurket. Han måtte senere gjennom en operasjon, og det var forferdelig å følge han til operasjonsstuen. Men en utrolig lettelse da alt gikk bra. Må innrømme at den første tiden med en liten i huset var utrolig slitsom, og flere ganger hadde jeg lyst til å gi han til et loppemarked (eh, neida, ikke helt seriøst). Med tiden må jeg innrømme at han har gitt meg mange flere gode stunder og mer latter enn jeg hadde kunnet forestille meg også. Og nå om dagen er språkutviklingen hans rivende - utrolig morsomt! Og det aller beste i hele verden er når han ler så han rister - da kan ikke jeg være sur, i alle fall :lol: Jeg er kjempestolt av og ubeskrivelig glad i gutten min!

[Solan]

Takk for alle fine,rørende og ikke minst ærlige svar, sitter her med tårer i øynene.. det var i grunnen slik jeg hadde forestil meg det hele, men samtidig blir alt liksom så "magisk" fordi jeg egentlig ikke kan forestille meg hvordan det er. Det må være fantastisk er.
Høres sikkert veldig forvirrende ut :skratte:

Jeg kommer til å fortsette å drømme om en lykkelig fremtid med mann og barn, så får vi se hvordan det går :nikker:

Er det flere som vil fortelle så må de gjerne gjøre det, jeg "lytter"