Vis full versjon : Hvilken verden - inspirert av F%ens ungdommer
NB! Tankevirrvarrinnlegg mer enn diskusjon.. Ser det ble litt knølete, men hadde bare lyst til å få det ut.
Tenker en del på det å få barn. -Og verdenen vi får dem i. Det er så utrolig mye vondt som skjer - både i Norge og i verden generelt.
Stadig flere ondskapsfulle handlinger fra barn og ungdommer. Vold overalt; hvor enn vi snur oss; i avisene, på TV, dataspill.. Mobbing, terror.. Jeg vet ikke hva.
Tenk at i USA kommer ikke mord på TV om ikke det er noe helt bestialskt. Hvor lenge er det til at drap er så vanlig i Norge at man slutter å bli opprørt?
Mange voldelige (nå bare putter jeg alt fælt, fra kattemord til voldtekter til mobbing og jeg vet ikke hva) har selv blitt misbrukt, og har kanskje en "grunn" når man "analyserer" situasjonen. Men mange har hatt helt vanlig oppvekst, med helt vanlige foreldre osv.
Jeg husker et eventyr fra da jeg var liten, hvor en mor mistet barnet sitt, og bad til Gud (tror jeg) om å få barnet sitt tilbake. Så viste Gud henne et bilde som kunne vært livet til barnet hennes, hvor dette barnet som voksen voldtok og drepte og var ond. Så spurte han henne igjen om hun virkelig ville ha barnet. Husker ikke helt hvordan det endte, jeg. Men er ikke det på en måte en sjanse alle som vil ha barn til verden tar?
For å oppsummere et skikkelig rotete innlegg (håper jeg ikke får alt for mye pepper - heter ikke Dizzy for ingenting).Er vel ikke redd for at barnet mitt skal bli drapsmann/kvinne, men mer på alt som kan skje. Det er klart jeg vil, som alle dere her, sette barn til verden. Men man tenker jo litt. -Og krysser fingre og tær for at man skal slippe å få motbevist "det skjer alle andre, men ikke meg og mine"-teorien..
Lykkeliten
14-09-2004, 16:53
Først må jeg bare si at jeg skjønner deg godt..
Jeg er blitt "reddere" og "reddere" med årene. Det er først nå jeg virkelig er bekymret for at noe skal skje meg og mine.
All volden skremmer vettet av meg. Må jo ærlig si at jeg synes Oslo er spesielt utsatt og det har jo sim forklaring i at det er den største byen i Norge.
Likevel blir både meg og Doodles rystet av spesielt alle knivepisodene der.
Har alltid sett på meg selv som et bymenneske, men jeg er glad jeg kommer fra en liten by som Bergen.
Jeg tror nok ikke at Oslo er en "verre" by å bo i enn Bergen når det gjelder alt annet- langt ifra.
(til alle som bor i Oslo; ikke ta det som en fornærmelse.)
Ang. dette med vold mot dyr er det så jeg bare har lyst å gråte.
Synes det er blitt verre og verre.
Min mening er at barn bør læres fra tidlig av at alle dyr er verdifull.
I en perfekt verden hadde alle vært oppvokst med dyr og vi hadde ikke hatt så mye villkatter og hunder.
Å lære å ha -og vise omsorg ikke bare til andre mennesker, men også for dyr - ville gjort gjort verden til et bedre sted for både mennesker og dyr.
Jeg har selv 3 katter og er så glade i de at det er helt utrolig.
Når unger i gaten løper eter dem hylende og skremmer dem - er både meg og Doodles rask med å ta fatt i dem.
Jeg skjønner ikke hvor de har fått vite at det er ok å gjøre slikt.
Nei, jeg blir bare deppa av å tenke på alt dette jeg.
Jeg vil i hvert fall gjøre alt som står i min makt for at våre barn skal lære seg å vise omsorg og å respektere andre; både mennesker og dyr.
Og med dette håpe på at barna vil bli gode mennesker.
Jeg må også si at jeg føler med foreldre til kriminelle. Jeg tror nok både oppvekst og miljø kan ha mye å si i denne sammenhengen - men ikke hos alle!! Langt derfra..
Det må være forferdelig å oppleve sitt eget barn begå drap/overgrep mm..
Tja...
Jeg tror man elsker barna sine uansett, jeg da. Men man føler seg sikkert litt tilkortkommet dersom man får et barn som ender opp som voldelig, narkoman e.l. Det er jo ikke det man ser for seg når man planlegger fremdtiden.
På den annen side synes jeg at vi selv har vært med på å skape det samfunnet vi lever i og at man som regel får de barna man fortjener. Jeg presiserer at jeg her ikke tenker på sykdommer eller sykdomsrelaterte ting. Ingen fortjener å få et sykt barn, og intet barn fortjener å være sykt. Jeg tenker mer i "oppdragelsesrelaterte" baner, og "man høster hva man sår..."
Det var mitt (foreløpige) tankespinn rundt innlegget ditt, Dizzy.
På den annen side synes jeg at vi selv har vært med på å skape det samfunnet vi lever i og at man som regel får de barna man fortjener. Jeg presiserer at jeg her ikke tenker på sykdommer eller sykdomsrelaterte ting. Ingen fortjener å få et sykt barn, og intet barn fortjener å være sykt. Jeg tenker mer i "oppdragelsesrelaterte" baner, og "man høster hva man sår..."
I noen tilfeller, ja. Javisst gir noen foreldre barna sine elendige oppvekstvilkår - og mange av disse barna går det ille med. Men noen av dem klarer seg helt utmerket, tiltross for oppveksten sin. Likeledes finner man "svarte får" i de beste familier. Flere gode foreldre får barn som blir kriminelle, rusmisbrukere etc. Derfor er jeg bare delvis enig i "man høster hva man sår" i denne sammenheng.
Lykkeliten
14-09-2004, 20:04
Javisst gir noen foreldre barna sine elendige oppvekstvilkår - og mange av disse barna går det ille med. Men noen av dem klarer seg helt utmerket, tiltross for oppveksten sin. Likeledes finner man "svarte får" i de beste familier. Flere gode foreldre får barn som blir kriminelle, rusmisbrukere etc.
Må bare signere dette jeg.
I noen tilfeller, ja. Javisst gir noen foreldre barna sine elendige oppvekstvilkår - og mange av disse barna går det ille med. Men noen av dem klarer seg helt utmerket, tiltross for oppveksten sin. Likeledes finner man "svarte får" i de beste familier. Flere gode foreldre får barn som blir kriminelle, rusmisbrukere etc. Derfor er jeg bare delvis enig i "man høster hva man sår" i denne sammenheng.
Helt enig! Jeg har selv en bror som er sprøytenarkoman, og vi kommer ikke fra et såkalt dårlig hjem. Det blir for lettvint å slå fast at man får de barna man fortjener - selv om det sikkert i mange tilfeller er slik.
Helt enig! Jeg har selv en bror som er sprøytenarkoman, og vi kommer ikke fra et såkalt dårlig hjem. Det blir for lettvint å slå fast at man får de barna man fortjener - selv om det sikkert i mange tilfeller er slik.
Det vil alltid finnes unntak, men jeg mener helt oppriktig at man ikke kan forvente å få et barns som utvikler seg til et anstendig menneske, dersom man som forelder ikke legger til rette for det. Denne tråden handler ikke om barneoppdragelse så jeg skal ikke tvære ved dette, men i dagens samfunn er dessverre tilstedeværelse fra foreldre noe som mangler i mange barns liv. Hvor er foreldrene når en sjuåring reker gatelangs i 23-tiden på kvelden? Hvordan kan foreldre være så uinteressert i sine barns liv at de ikke setter seg inn i barnets omgangskrets, at det ikke følger opp osv. Heldigvis er ikke dette normen, men det finnes for mange tilfeller hvor det faktisk skjer.
I noen tilfeller, ja. Javisst gir noen foreldre barna sine elendige oppvekstvilkår - og mange av disse barna går det ille med. Men noen av dem klarer seg helt utmerket, tiltross for oppveksten sin. Likeledes finner man "svarte får" i de beste familier. Flere gode foreldre får barn som blir kriminelle, rusmisbrukere etc. Derfor er jeg bare delvis enig i "man høster hva man sår" i denne sammenheng.
Godt å se det ikke var bare jeg som reagerte på den uttalelsen.
I noen tilfeller ja, i mange tilfeller nei. Så jeg er bittelitt enig, men mer uenig.
*ubestemmelig rørehue*
Dette er faktisk noe jeg har reflektert ganske mye over, og særlig nå som barna mine begynner å bli litt større..
Om ett fattig år begynner eldstejenta mi på skolen og da føler jeg liksom at min "styring" av hennes liv blir litt mer tilsidesatt..
Jeg har ei gammel venninne som har havnet litt skjevt ut her i livet narkoman, raner foreldrene sine, truet bestemora på livet etc. og jeg har faktisk hatt en lang samtale med henne i en av hennes bedre perioder om hva som egentlig gjorde at hun "tippet" litt...
Hun ga meg ikke noe fullgodt svar, men det jeg dro ut av det var følgende: Ja, hun kom fra et godt hjem, manglet aldri noe hverken materialistisk eller følelsesmessig, men hun hadde en indre trang til å "bryte ut" og gjøre opprør mot den perfekte fasaden hun hadde blitt dyttet inn i (hennes egne ord..)
Jeg ble mildt sagt sjokkert - og livredd av at man tilsynelatende har så lite å si som foreldre, i forhold til hvordan barnets liv utvikler seg..
Litt flåsete pleier jeg noen ganger å si at vi får gjøre vårt beste og håpe på at man har utstyrt barna med nok bagasje til at de kan gjøre sine egne valg, basert på såkalte "fornuftige" avgjørelser..
En annen ting er jo at selv om barna våre ikke blir kriminelle eller narkomane, så finnes det jo en mulighet for at de skal bli utsatt for vold selv.
Dette skremmer også livet av meg - og jeg må innrømme at jeg ikke ser frem til ungdomstida, når de skal teste ut "voksenlivet" og være lenger ute om kveldene... :flau:
Jeg har kommet frem til følgende konklusjon i mine forvirrede mamma-tankebaner: Jeg vil det beste for barna mine - jeg håper andre mennesker også vil det beste for dem, men kan ikke satse på det og må ha en viss formening om enhver situasjon. Samtidig så er det viktig å ikke overbeskytte barna og da er det ultimate dilemma tilstede igjen..
Sorry - ble litt langt, men jeg blir litt engasjert...
Spiralis
14-09-2004, 21:10
Har tenkt på det samme selv - kanskje spesielt før vi ble gravide første gangen. Mens vi prøvde kom 11. september-tragedien, og det føltes på en måte litt meningsløst å føde barn inn i en sånn verden. Men etter å ha tenkt meg om litt, så kom jeg til følgende konklusjon - å la være å føde barn på grunn av terrorisme og andre fæle ting her i verden ville være det samme som å gi opp og la terror vinne. Det ble viktigere å prøve å lage en motvekt, om det nå enn bare ble et lite bidrag :)
Man har ingen garanti for hvordan det vil gå med sine barn. Jeg vil gjøre mitt beste for at mine barn skal få en trygg og god oppvekst, og forhåpentligvis være i stand til å gjøre gode valg seinere i livet. Når det er sagt - jeg tror de aller fleste unge som vokser opp er veldig fornuftige, kjekke mennesker. Det er bare det at de sjelden skaper de helt store overskriftene i avisene - det er det lettere for pøblene å gjøre... Så jeg velger å tro at verden langt fra er så ille som man kan få inntrykk av gjennom media.
Må for øvrig si at jeg har tenkt mange av de samme tankene selv - flere ganger. Hva om veslejenta mi blir mobbet på skolen? Hva om hun blir voldtatt? Hva om hun blir rusmisbruker, kriminell, prostituert el l?
Mye av dette er dessverre vanskelig å styre. Jeg vil gjøre mitt ytterste for at hun skal bli trygg, reflektert ++ - kort sagt legge forholdene til rette for god utvikling i den grad jeg kan. Hvis det skjer henne noe vondt, vet jeg ærlig talt ikke helt hvordan jeg vil takle det. Blir hun mobbet, skal det hvertfall tas alvorlig og ikke dysses ned. Gjør hun tilsvarende selv, vil det tas minst like alvorlig! Blir hun utsatt for alvorlige overgrep, vet jeg at jeg må legge bånd på meg for ikke å ta vedkommende - i en slik situasjon er det godt mulig jeg er kapabel til å drepe eller hvertfall skade overgriper.
Vi får bare gjøre så godt vi kan for ungene våre, være til stede for dem, prøve å gi dem gode holdninger og verdier. Gjør man sitt beste, kan man etter min mening ikke lastes for eventuelle feil man gjør (- men det er såklart likevel fryktelig trist om det ikke går godt med ungene våre).
Dessverre er det ganske mye vi ikke kan påvirke i stor grad. Det må vi bare leve med.
En trøst er kanskje at det går bra med de aller fleste!!
På den annen side synes jeg at vi selv har vært med på å skape det samfunnet vi lever i og at man som regel får de barna man fortjener.
Det vil alltid finnes unntak
Hm, jeg er visst ikke helt ferdig med dette enda, jeg. Jeg tror ikke det er en regel at ungdommer som havner på skråplanet, har fått dårlig oppdragelse og kommer fra ustabile familier (som f.eks. har latt ungene reke gatelangs på kveldstid). Det er så mange årsaker til at det ender slik. Jeg tror man som foreldre kan utrette like stor "skade" ved å overbeskytte barna eller være for streng; dette kan medføre stor opprørstrang hos avkommet. Kjedsomhet kan være en viktig drivkraft, og jeg har også tro på at det finnes en del medfødte tilbøyeligheter, kanskje særlig når det gjelder rusbruk. Jeg ble ikke så provosert i går, men når jeg tenker over det, føler jeg nok behov for å forsvare familien min allikevel.
Foreldrene mine har to barn:
1) et fornuftig, kjedelig, musikalsk skolelys med høy utdannelse, sikker og godt betalt jobb, en flott ektemann, mange venner, leilighet og bil.
2) en kjekk, snill, morsom og oppvakt gutt som var god i fotball, aldri har manglet venner og er langt over middels begavet - nå også kjent som blandingsnarkoman med en merittliste så lang som et vondt år.
Jeg mener det er feil, feil, feil å antyde at foreldrene i de fleste tilfeller har ansvaret for at barn havner på skråplanet. Jeg har levd med denne situasjonen i mange år, og har sett på nært hold hvordan foreldrene mine leter etter årsaker og påtar seg skyld for det vonde som har skjedd. På mammas arbeidsplass vrimler det av menn med Frp-holdninger. I perioder har hun spist lunsj på kontoret fordi hun ikke orket å høre på de evige samtalene om at foreldre til narkomane alltid kan skylde seg selv. Hun har ikke tord å fortelle noe som helst på jobben. Hadde hun gjort det, ville de ikke trodd sine egne ører. Mamma, som er anstendigheten og påliteligheten selv - som alltid har stått på for jobben sin og ungene sine til hun nesten stuper, som alltid tar ansvar. De ville ha ilt til og sagt - nettopp - ingen regel uten unntak. Men dette er ikke unntaket! Moren min har gått i samtalegrupper for foreldre til rusmisbrukere, og dette har hjulpet henne til å rette nakken en liten smule. Det er helt vanlige mennesker som har gjort så godt de kunne for barna sine!
Selvfølgelig kan vi gjøre mye med en god og gjennomtenkt oppdragelse og overføring av verdier - ellers ville vel ingen av oss våget å gi seg i kast med barneprosjektet, men vi har dessverre ingen garantier. Jeg er heller ikke så sikker på at det er mindre trygt å vokse opp i Oslo enn andre steder.
Må bare legge til at det ikke er meningen å virke krass her, altså. Kanskje ville jeg tenkt i samme baner selv hvis jeg ikke kjente denne situasjonen fra innsiden. Jeg ønsker bare å få fram hvilken ekstrabelastning det for foreldrene er å bli møtt med slike fordommer. Livet er tungt nok som det er, om man ikke i tillegg skal få høre at man kan takke seg selv for den situasjonen familien har havnet i.
Jeg har ikke oppfattet deg som krass i hvert fall. Jeg forstår dine argumenter og er helt enig i at man som forelder kan gjøre så godt man bare kan og likevel oppleve at barna havner på skråplanet. Når det er sagt så mener jeg fremdeles at dersom man som forelder ikke er tilstede (fysisk og psykisk) i sine barns liv så har man bare seg selv å laste om det går galt. Det er for lett å skylde på alt mulig annet (skolen etc.) fremfor å ta ansvar for egne feil og egen tilkortkommenhet. Det er skremmende mange foreldre som overlater ansvaret for barna sine til barnehage og skole e.l. Jeg blir trist når jeg møter mennesker som har fått bare barn fordi det er noe som hører med i "Jeg er vellykket-pakken" og som ikke evner å sette barnets behov foran sine egne. Jeg har sett et par av dem... :nemlig:
Jeg mener det er feil, feil, feil å antyde at foreldrene i de fleste tilfeller har ansvaret for at barn havner på skråplanet.Jeg er helt enig med deg, Elinblu, men jeg tror mange velger å se på disse foreldrene som synderne av den ene grunn at frykten for at ens egne barn skal havne på skråplanet er stor. De fleste ser på seg selv som gode foreldre, så det å legge skylden på "dårlige" foreldre blir som en fornektelse, "Vi er/vil bli gode foreldre, så dette vil aldri skje oss".
Og så langt i denne diskusjonen ser vi jo nettopp noen av alle de fasettene som gjør det vanskelig å være forelder, og som sikkert har fått de fleste av oss til å lure på hvordan i all verden vi skal klare å beskytte barna våre både mot verdens elendighet og alle de vanskelige veiene de selv kan finne på å begi seg inn på.
Jeg kunne nok fylle serveren med meninger om problematikken rundt skydfordelingen når barna velger feil. Selvsagt finnes det nok av narkomane eller voldsforbrytere med tragiske historier der det er åpenbart at de har manglet vesentlige ting i oppveksten, og der det er lett å legge skylden på foreldrene. Om man følger historien en generasjon lenger bakover vil man også ofte finne tragedier. Og en generasjon til bakover... Og så kan man spørre seg hvem sin skyld det er, og hvor elendigheten startet. I de aller fleste tilfeller er det umulig for meg å se at skyldspørsmålet er åpenbart. Selvsagt gjør foreldre feil. Noen mindre, noen større. Jeg tror det er svært, svært få tilfeller der det er riktig å gi foreldrene hele skylden for det som skjer med barna. Nettopp erkjennelsen av at man som foreldre ikke har noen garantier, tror jeg er viktig. Man må, som de fleste her sier, gjøre sitt beste. Hva som er det beste en kan yte, vil også være forskjellig fra person til person, og noen ganger holder det ikke engang at man har gjort "alt" riktig.
Min egen familie er egentlig motstykket til Elinblu's familie. Den sier også noe om at det må være andre elementer i tillegg til foreldre og oppdragelse som gjør utslaget for hvilke valg vi tar i livet. Jeg har ikke klart å finne ut hvor mange generasjoner det er siden elendigheten startet, men at den har vært et element i familien i generasjoner er det ingen tvil om. Min bestefar var alkoholiker. Hans to sønner, en av dem min far, ble alkoholikere, den ene også voldsforbryter og misbruker av narkotika. Hans to døtre lever strømlinjeformede liv. Pappa fikk fem døtre. Tre av oss lever helt vanlige liv. To er rusmisbrukere. Ingen av oss har vokst opp hos pappa, men sammen med stødige mødre. Så kan man jo spørre seg hva genene har å si? Eller andre påvirkninger som foreldrene ikke sto for?
Til slutt må jeg si meg enig i det Elinblu sier om at det kanskje ikke er mindre trygt å vokse opp i Oslo enn andre steder. Jeg husker at jeg i barndommen la merke til mange forskjeller de gangene jeg traff barn fra byen. En av dem var ikke at jeg hadde det tryggere enn dem. Tvertimot, når de hørte om episodene med knivstikking, skyting, ildspåsettelse og trusler i vår bittelille grend, var dette heldigvis en helt fjern hverdag for dem. Kanskje finnes det en konsentrasjon av kriminelle elementer i store byer som Oslo, men vi har dem for all del midt i bushen også.
Vel, min tanke er ikke først og fremst at jeg skal føde barn inn i en forferdelig verden, men inn i en sammensatt verden. Jeg skal gjøre mitt beste for å gi barnet mitt mye av det beste som finnes i verden, og vise det hvilket flott sted verden kan være og hvilken fantastisk gave livet kan være. Selvsagt skal det ikke skjermes til uvitenhet om all elendigheten som finnes, men jeg tror det er utrolig viktig å fokusere på alt som gjør at vi i det hele tatt gidder å være her på kloden. :nikker:
Min egen familie er egentlig motstykket til Elinblu's familie. Den sier også noe om at det må være andre elementer i tillegg til foreldre og oppdragelse som gjør utslaget for hvilke valg vi tar i livet. Jeg har ikke klart å finne ut hvor mange generasjoner det er siden elendigheten startet, men at den har vært et element i familien i generasjoner er det ingen tvil om. Min bestefar var alkoholiker. Hans to sønner, en av dem min far, ble alkoholikere, den ene også voldsforbryter og misbruker av narkotika. Hans to døtre lever strømlinjeformede liv. Pappa fikk fem døtre. Tre av oss lever helt vanlige liv. To er rusmisbrukere. Ingen av oss har vokst opp hos pappa, men sammen med stødige mødre. Så kan man jo spørre seg hva genene har å si? Eller andre påvirkninger som foreldrene ikke sto for?
Gener har ganske mye å si. Man kan f eks arve en tendens til å være spenningssøkende, og hvis man i tillegg er impulsiv - så blir det fristende å prøve noe ulovlig og spennende. Dessuten er hjernene våre ulike, noen reagerer med større nytelse på alkohol, narkotika og dop enn andre. Noen blir også lettere avhengige enn andre.
Får man et barn med en personlighet preget av spenningssøken og impulsivitet kombinert med en nevrobiologi som gir enorm nytelse av rusmidler og lav avhengighetsterskel - da har man ingen lett jobb som forelder. Man skal ha litt flaks med podens omgangskrets, skole og liknende i tillegg til å være gode foreldre dersom dette skal gå bra. Det såklart ikke slik at alle disse barna ender med rus og andre problemer, men de har langt større sjanse enn en forsiktig, samvittighetsfull sjel som ikke reagerer like positivt på rusmidler og som har høyere terskel for avhengighet.
Kanskje bør unger med stort spenningsbehov få utløp for dette i form av hobbier som klatring, fallskjermhopping etc. Farlig, javisst - men disse barna vil uansett oppsøke en eller annen form for fare. Jeg vet ikke om det ville hjelpe (det ville såklart ikke hjulpet alle), det er bare en teori jeg har.
Et annet aspekt som bør vurderes her er andres påvirkning på barna. Dersom ungene blir mobbet, sexuelt misbrukt el l, kan dette knekke en sårbar sjel og få triste følger - selv om barnets foreldre er supre.
Med dette mener jeg IKKE å si at man kan gi blaffen i ungene sine og at man ikke har verken påvirkningskraft eller ansvar. Jeg ønsker likevel å nyansere bildet og vise til at barn påvirkes av mange elementer - i tillegg til foreldrene de har fått utdelt.
månestråle
16-09-2004, 12:40
det føltes på en måte litt meningsløst å føde barn inn i en sånn verden. Men etter å ha tenkt meg om litt, så kom jeg til følgende konklusjon - å la være å føde barn på grunn av terrorisme og andre fæle ting her i verden ville være det samme som å gi opp og la terror vinne. Det ble viktigere å prøve å lage en motvekt, om det nå enn bare ble et lite bidrag :)
Akkurat dette har jeg også tenkt; nettopp når det skjer uforståelige tragedier i verden blir jeg mest inspirert til å sette et barn til verden. Et barn som jeg har ansvaret for og som jeg må forsøke å forme slik at det blir et lite lys i verden, for andre og for seg selv.
Tenk, et lite barn, som jeg skal være forbilde for... Nå fikk jeg skumle-tanker igjen... Dette er virkelig en stor oppgave...
Fin diskusjon, dette...
månestråle
16-09-2004, 13:01
Jeg mener det er feil, feil, feil å antyde at foreldrene i de fleste tilfeller har ansvaret for at barn havner på skråplanet. Jeg har levd med denne situasjonen i mange år, og har sett på nært hold hvordan foreldrene mine leter etter årsaker og påtar seg skyld for det vonde som har skjedd. På mammas arbeidsplass vrimler det av menn med Frp-holdninger. I perioder har hun spist lunsj på kontoret fordi hun ikke orket å høre på de evige samtalene om at foreldre til narkomane alltid kan skylde seg selv. Hun har ikke tord å fortelle noe som helst på jobben. Hadde hun gjort det, ville de ikke trodd sine egne ører. Mamma, som er anstendigheten og påliteligheten selv - som alltid har stått på for jobben sin og ungene sine til hun nesten stuper, som alltid tar ansvar. De ville ha ilt til og sagt - nettopp - ingen regel uten unntak. Men dette er ikke unntaket!
Dette er også noe jeg kan skrive under på. Min far er rusmisbruker, og selv om han har mange (og lange) teorier om hvorfor han er blitt det (som går på oppvekstforhold og det at min farmor var alkoholiker), så er det i årenes løp blitt vanskeligere og vanskeligere for meg å godta at forklaringen ligger ene og alene der.
Det irriterende med det er at det blir en unnskyldning, ved å legge skylden på noen andre, og på en barndom man aldri kan gjøre om igjen, blir det liksom helt legalt å la være å jobbe med saken.
Min fars bror (som vokste opp i det samme hjemmet) er advokat, har kommet dit han ville, og har aldri hatt problemer med rus. Han har derimot to tvillingsønner, hvorav den ene døde av overdose for to år siden og den andre er blitt kirurg og har familie og fire barn og er tryggheten selv.
(Dette med å være lege og advokat er ikke noe jeg mener er et kriterium for å ha lykkes eller å være et godt menneske, men når det gjelder disse to så gjenspeiler yrkesvalget deres den utrolig fokuserte, rolige (kjedelige) personligheten deres, som står i så sterk kontrast til søskenene deres...)
Jeg har tenkt utrolig mye på dette gjennom årene, og jeg har også sammenlignet denne hangen til rus som går igjen i alle generasjoner av min fars familie, med fraværet av rusproblemer på morssida, og tenkt at genene nok spiller en rolle
Ikke hverken oppklarende eller særlig originalt dette inlegget, er litt rotete i hodet. Jeg sender det allikevel...
Dette er også noe jeg kan skrive under på. Min far er rusmisbruker, og selv om han har mange (og lange) teorier om hvorfor han er blitt det (som går på oppvekstforhold og det at min farmor var alkoholiker), så er det i årenes løp blitt vanskeligere og vanskeligere for meg å godta at forklaringen ligger ene og alene der.
Det irriterende med det er at det blir en unnskyldning, ved å legge skylden på noen andre, og på en barndom man aldri kan gjøre om igjen, blir det liksom helt legalt å la være å jobbe med saken.
Min fars bror (som vokste opp i det samme hjemmet) er advokat, har kommet dit han ville, og har aldri hatt problemer med rus. Han har derimot to tvillingsønner, hvorav den ene døde av overdose for to år siden og den andre er blitt kirurg og har familie og fire barn og er tryggheten selv.
(Dette med å være lege og advokat er ikke noe jeg mener er et kriterium for å ha lykkes eller å være et godt menneske, men når det gjelder disse to så gjenspeiler yrkesvalget deres den utrolig fokuserte, rolige (kjedelige) personligheten deres, som står i så sterk kontrast til søskenene deres...)
Jeg har tenkt utrolig mye på dette gjennom årene, og jeg har også sammenlignet denne hangen til rus som går igjen i alle generasjoner av min fars familie, med fraværet av rusproblemer på morssida, og tenkt at genene nok spiller en rolle
Ikke hverken oppklarende eller særlig originalt dette inlegget, er litt rotete i hodet. Jeg sender det allikevel...
Husk at søsken ikke har mer enn 50% like gener. To søsken kan bli ganske ulike - også av personlighet.
Når det gjelder miljø, så har søsken absolutt ikke lik oppvekst selv om de har like foreldre. De har helt sikkert blitt behandlet ulikt (eks et barn som har lett for å smile, blir smilt til - noe som forsterker barnets tendens til å smile og være blid. Et spedbarn med kolikk som gråter mye, møter smil i langt mindre grad. Noe forenklet, men dog.)
Dessuten møter de ulikt miljø utenfor hjemmet. De har forskjellige kamerater, antagelig ulike lærere, velger ulike fritidssysler etc.
Det er derfo ikke så merkelig at to søsken kan bli veldig ulike, syns jeg.
Et annet element her er den frie vilje. Selv om jeg forstår at enkelte lett faller utpå med tanke på arv og miljø, har vi vel alle en fri vilje. Vi kan i stor grad velge. Som Månestråle, tenker jeg også at mange bruker unnskyldninger og bortforklarer problemene de har havnet i, i stedet for å ta ansvar for egne handlinger og valg.
Hva mener dere om dette? Har alle reelle valg i denne forbindelse? Eller er vi ofre for våre skjebner?
Dette er virkelig en spennende og ikke minst interessant diskusjon!
Gener har ganske mye å si. Man kan f eks arve en tendens til å være spenningssøkende, og hvis man i tillegg er impulsiv - så blir det fristende å prøve noe ulovlig og spennende. Dessuten er hjernene våre ulike, noen reagerer med større nytelse på alkohol, narkotika og dop enn andre. Noen blir også lettere avhengige enn andre.
Får man et barn med en personlighet preget av spenningssøken og impulsivitet kombinert med en nevrobiologi som gir enorm nytelse av rusmidler og lav avhengighetsterskel - da har man ingen lett jobb som forelder. Man skal ha litt flaks med podens omgangskrets, skole og liknende i tillegg til å være gode foreldre dersom dette skal gå bra. Det såklart ikke slik at alle disse barna ender med rus og andre problemer, men de har langt større sjanse enn en forsiktig, samvittighetsfull sjel som ikke reagerer like positivt på rusmidler og som har høyere terskel for avhengighet.
Kanskje bør unger med stort spenningsbehov få utløp for dette i form av hobbier som klatring, fallskjermhopping etc. Farlig, javisst - men disse barna vil uansett oppsøke en eller annen form for fare. Jeg vet ikke om det ville hjelpe (det ville såklart ikke hjulpet alle), det er bare en teori jeg har.
Et annet aspekt som bør vurderes her er andres påvirkning på barna. Dersom ungene blir mobbet, sexuelt misbrukt el l, kan dette knekke en sårbar sjel og få triste følger - selv om barnets foreldre er supre.
Med dette mener jeg IKKE å si at man kan gi blaffen i ungene sine og at man ikke har verken påvirkningskraft eller ansvar. Jeg ønsker likevel å nyansere bildet og vise til at barn påvirkes av mange elementer - i tillegg til foreldrene de har fått utdelt.
Et annet element her er den frie vilje. Selv om jeg forstår at enkelte lett faller utpå med tanke på arv og miljø, har vi vel alle en fri vilje. Vi kan i stor grad velge. Som Månestråle, tenker jeg også at mange bruker unnskyldninger og bortforklarer problemene de har havnet i, i stedet for å ta ansvar for egne handlinger og valg.
Hva mener dere om dette? Har alle reelle valg i denne forbindelse? Eller er vi ofre for våre skjebner?
Jeg ville gjerne prikke deg for disse innleggene, Elise, men det fikk jeg selvsagt ikke lov til. Men jeg har lyst til å si at den innsikten du har i temaet er overveldende! Du kan, fra et faglig ståsted, få sagt alt det jeg ikke får til å si.
I det første innlegget jeg siterer her er du inne på noe jeg har sett med egne øyne i egen familie og eget liv. Jeg trodde dog at det var en litt svevende, noe søkt, og slett ikke faglig fundert teori, men det ser faktisk ut til at jeg tok feil. Kjapt oppsummert har jeg tenkt at i min familie har vi alle, både rusmisbrukerne og vi andre, en kjemisk "skavank" som gjør at trangen til stimuli og tendensen til avhengighet er stor. Hos noen har det gitt seg utslag i rusmisbruk og voldsbruk, og hos oss som ikke har noen positiv rusopplevelse, har det gitt utslag i andre "kick" og andre avhengigheter. Det underlige er jo at dette har kommet hos så mange av oss, for som du sier, er det jo ingen av oss som har helt likt gen-sett. Det er snakk om fedre, onkler, tanter, hel- og halvsøsken, fettere og kusiner, tremenninger osv. En ting er dominante gener, men jøje meg!
Og nettopp som en videreførelse av min teori om vår arvede elendighet, har jeg lyst til å svare på det siste spørsmålet ditt. For selvsagt vil det være lett, sett i en slik sammenheng, å bare slå seg til ro med at vi ikke kan forandre våre arvede forutsetninger. Selvsagt kan vi ikke det. Men om noen skulle påstå at samtlige i min familie dermed er dømt til et liv i avhengighet, ville jeg bli dypt krenket. For som mennesker er vi da vel mer enn forhåndsprogrammerte genroboter? Vi er i stand til å tilegne oss lærdom, og gjøre bruk av den. Vi er i stand til å utvikle oss som mennesker, kanskje utfra de forutsetningene som ligger i våre gener, men allikevel i mine øyne ikke begrenset av én arvefaktor. Og ikke minst har ethvert menneske sin frie vilje, og på bakgrunn av erfaring, tillærte verdier og holdninger og det som ellers er samlet i en personlighet, er vi fullt ut i stand til å velge vår egen livsvei. Selvsagt har vi ikke kontroll over absolutt alt som skjer i våre liv, men jeg mener at vi, når vi når en viss modenhet, er i stand til å ta mange soleklare valg, også når det gjelder vår egen forvaltning av arvede forutsetninger. I ung alder kan disse valgene kanskje være mer utydelige, og man vet ikke at man faktisk tar viktige valg, men med rett veiledning og modning vil man allikevel kanskje på et tidspunkt være i stand til å ta de rette valgene (omvalgene).
Gjennom min egen familie, og ikke minst gjennom årene i gruppeterapi, har jeg sett altfor mange som slår seg til ro med en skjebneforklaring, og som dermed både gjør seg selv til ofre og fraskriver seg ethvert ansvar for sitt eget liv. Det sier seg nesten selv at man med den holdningen heller ikke vil kunne være i stand til å styre sitt eget liv inn på en "bedre" vei. Hvordan skal man kunne ta ansvar for å forandre noe som allikevel ikke er ens eget ansvar? Og hvem i all verden skal kunne ta ansvar for mitt liv, om jeg ikke gjør det selv?
Og nettopp som en videreførelse av min teori om vår arvede elendighet, har jeg lyst til å svare på det siste spørsmålet ditt. For selvsagt vil det være lett, sett i en slik sammenheng, å bare slå seg til ro med at vi ikke kan forandre våre arvede forutsetninger. Selvsagt kan vi ikke det. Men om noen skulle påstå at samtlige i min familie dermed er dømt til et liv i avhengighet, ville jeg bli dypt krenket. For som mennesker er vi da vel mer enn forhåndsprogrammerte genroboter? Vi er i stand til å tilegne oss lærdom, og gjøre bruk av den. Vi er i stand til å utvikle oss som mennesker, kanskje utfra de forutsetningene som ligger i våre gener, men allikevel i mine øyne ikke begrenset av én arvefaktor. Og ikke minst har ethvert menneske sin frie vilje, og på bakgrunn av erfaring, tillærte verdier og holdninger og det som ellers er samlet i en personlighet, er vi fullt ut i stand til å velge vår egen livsvei. Selvsagt har vi ikke kontroll over absolutt alt som skjer i våre liv, men jeg mener at vi, når vi når en viss modenhet, er i stand til å ta mange soleklare valg, også når det gjelder vår egen forvaltning av arvede forutsetninger. I ung alder kan disse valgene kanskje være mer utydelige, og man vet ikke at man faktisk tar viktige valg, men med rett veiledning og modning vil man allikevel kanskje på et tidspunkt være i stand til å ta de rette valgene (omvalgene).
Gjennom min egen familie, og ikke minst gjennom årene i gruppeterapi, har jeg sett altfor mange som slår seg til ro med en skjebneforklaring, og som dermed både gjør seg selv til ofre og fraskriver seg ethvert ansvar for sitt eget liv. Det sier seg nesten selv at man med den holdningen heller ikke vil kunne være i stand til å styre sitt eget liv inn på en "bedre" vei. Hvordan skal man kunne ta ansvar for å forandre noe som allikevel ikke er ens eget ansvar? Og hvem i all verden skal kunne ta ansvar for mitt liv, om jeg ikke gjør det selv?
Jeg er langt på vei enig med deg, Leo. Men det betyr likevel (for å sette det på spissen) at en rusmisbruker har skyld i sin situasjon, og at en kriminell kan takke seg selv - fordi de budre valgt annerledes. Er det slik?
Selv er jeg usikker. Jeg syns det er et vanskelig og interessant spørsmål, og syns det er veldig spennende å lese hva andre mener om disse tingene.
Som vi begge vet, Elise, hadde det jo vært uendelig enkelt det meste, om livet besto av enkle svar i svart/hvitt. Jeg stiller meg også heller tvilende til at man bare kan avskrive store psykiske lidelser, som man gjerne ser i forbindelse med rusmisbruk og voldsutøvelse, som selvforskyldt. Det er vel uendelig mye mer sammensatt enn som så.
Vi bygger jo våre valg på det grunnlaget vi har å velge ut fra. Og et slik grunnlag er sammensatt, og utviklet gjennom hele livet. Noe av det har vi fra fødselen, uendelig mye av det blir dannet, uten at vi har særlig mye vi skulle sagt, gjennom oppveksten, og noe kommer etterhvert, gjennom opplevelser, erfaringer og modning. Valgene som fører inn på "gal" vei, gjør man jo ofte i ungdommen, uten at grunnlaget har fått tid til å korrigeres så mye av egne erfaringer og modning. Jeg sier korrigeres, om det skulle være noe i arv eller oppvekst som gjør at det grunnlaget ikke er helt stabilt. Så jeg tror ikke at man enkelt kan si at rusmisbrukere og voldsutøvere får skylde seg selv, fordi de har valgt det selv. Vel, de HAR faktisk valgt det selv, men gjerne ikke som et bevisst og velfundert valg som det er naturlig å stille folk til ansvar for. De valgene man tar etterhvert, som voksen, synes jeg det er mer naturlig å stilles til ansvar for på en annen måte. Om man nå først er rusmisbruker eller voldsutøver, har man fortsatt et valg. De fleste vil dog ikke ha nubbesjans til å klare å etterleve sine gode forsetter uten den rette hjelpen, og kjenner man tilstanden i hjelpeapparatet og systemet forøvrig, kan man jo likevel spørre seg hvor reelt det valget faktisk er. Det kan jo også være andre faktorer som begrenser ens egen mulighet til å ta det fulle ansvaret.
Jeg trekker gjerne paralleller til min egen sykdomshistorie, og har ikke vanskelig for å se at jeg ikke bevisst valgte å bli syk. Men det var mitt valg og mitt ansvar å bli frisk. Det handlet mye om å evne å bryte destruktive mønstre. Det måtte jeg ha hjelp for å lære. Desverre finnes det langt alvorligere lidelser enn de jeg har opplevd, der valgene faktisk ikke finnes, og dette vil jo kunne være tilfellet for mange rusmisbrukere og voldsutøvere. Men det er også mange slike i "min" gruppe. De har kanskje et valg, dersom valgene faktisk blir gitt dem?
Og nå ser jeg plutselig det som er så lett å glemme. Hver enkelt rusmisbruker og hver voldsutøver har sine gener, sin kjemi, sin historie og sine lidelser. Noen av dem har hatt et valg, noen kan bli gitt et valg, og noen har kanskje bare aldri hatt muligheten til å velge.
vBulletin® v3.7.3, Copyright ©2000-2009, Jelsoft Enterprises Ltd.