Tanteunger

[SureTanteSofie]

Jeg har et ønske om å bli mor -> ikke tante.

Jeg hadde et håp om at resultatet av sædprøven ville være normal -> dessverre var denne prøven stemplet ufruktbar. Samtidig med denne nedturen fikk vi rede på at min manns bror hadde kjørt dama si på tjukken.

Jeg la all lit til legevitenskapen og håpet at icsibehandling ville føre til et velskapt lite barn -> vårt første prøverørsforsøk mislyktes. Noen dager etter vår nedtur, fødte dama til min manns bror en pike. Jeg ble altså "tante". Jeg møter IKKE opp på sykehusbesøk for å se min tanteunge, da jeg har mer enn nok med å takle nedturen i forbindelse med forsøket.

Jeg gikk inn for nytt prøverørsforsøk med håp om at det denne gang ville det være vår tur -> vårt andre prøverørsforsøk mislyktes. Samtidig med vår nedtur, blir vi innbedt i barndåp til "tanteungen". Jeg møter IKKE opp i barndåp, da jeg har mer enn nok med å takle nedturen i forbindelse med nok et mislykket prøverørsforsøk.

Jeg går inn for et tredje prøverørsforsøk og sliter med motivasjon og håp for at dette skal lykkes -> Min mann fyller år - et rundtall som dessverre må feires ifølge familien. Min svigermor setter krav om at min manns bror, dame og "tanteungen" skal bli innbedt til feiring. Jeg steller IKKE istand selskap for min mann. Min mann tar kontakt med sin bror, og forklarer hvorfor vi ikke tar ansvar som onkel og tante - og ble møtt med forståelse. Vårt tredje forsøk ble også mislykket. Nok en hard nedtur.

Hvorfor er da min svigermor forbanna på meg?
Hvorfor har ikke svigermor noenslags forståelse?
Hvorfor viser ikke svigermor takknemmelighet for at jeg forstått står sammens med hennes sønn? Jeg burde ha forlatt ham samma dag jeg fikk svar på den forbanna sædprøven!!
Hvordan kan svigermor kreve at jeg skal ta på meg en tanterolle for hennes barnebarn?

Tante blir jeg den dagen MINE søsken får barn. Tanteunger på min manns side, har jeg ingen tantefølelser ovenfor.

[Babe]

Hun er vel ikke forbannet på deg? Kanskje såret.....med grunn.

Det er klart at du har og har hatt det vondt. Og det er nok også derfor du skriver at du helst skulle forlatt mannen din når sædprøven viste det den gjorde. Men mener du det innerst inne? Eller sier du det fordi du er lei deg, er sint og fortvilet?

Jeg skjønner deg og følelsene dine, men jeg skjønner også svigermoren din. For ikke å snakke om hvor såret broren til mannen din kanskje er...........
Her er det jo snakk om en hel familie som lider.

Og det å bare anse deg som tante til dine søskens avkom gjør jo at du utelukker deg selv fra din manns familie....er det det du vil?

Jeg håper jo inderlig at du får barn.

Og når du får så blir jo faktisk dine barn søskenbarn med din manns bror sine.......... ønsker du da at dette barnet ikke skal kjenne deg?

Og det at din svigermor liksom skal vise deg takknemmelighet fordi du fortsatt vil stå ham bi, trass hans ufruktbarhet........... Det hører du kanskje selv blir litt banalt?

Tror du må tenke nøye gjennom hva du egentlig ønsker, jeg. Om du virkelig vil fortsatt være hos mannen din eller ikke! For hvis du virkelig vil det så betyr vel det at du må ta ham som han faktisk er og ikke bære nag til ham! Vet han hvordan du føler det? Hvis ikke kan han jo ikke unngå å merke det....

Det er en forferdelig vanskelig og vond situasjon du er i, og jeg håper at ting ordner seg for deg på alle områder.

sender deg mange varme :stakar:

[Nissemor]

Jeg håper at alt går bra for dere og at dere snart blir foreldre-det gjør jeg virkelig. :stakar:

Men jeg håper at også at din svigerinne klarer å åpne hjertet sitt for ditt barn i motsetning til hva du har klart for hennes barn....og at dine evt. fremtidige barn slipper å ha ei tante som ikke vil være tanta deres fordi blodet ikke er tilstede......DET er vondt det!! :leiseg: Får også utrolig vondt av mannen din....jeg vil tro at han føler det like sårt som deg at dere ikke blir foreldre, men på toppen av dette må han dele seg mellom sin familie (som du tydeligvis er helt uinteressert i) og deg.

Jeg håper alt ordner seg for dere til slutt.

Lykke til!

[Scorpion]

"Hvorfor er da min svigermor forbanna på meg?
Hvorfor har ikke svigermor noenslags forståelse?
Hvorfor viser ikke svigermor takknemmelighet for at jeg forstått står sammens med hennes sønn? Jeg burde ha forlatt ham samma dag jeg fikk svar på den forbanna sædprøven!!
Hvordan kan svigermor kreve at jeg skal ta på meg en tanterolle for hennes barnebarn?"


Huffa meg, dette var vanskelig.
Jeg forstår veldig godt at du har det tøft, og at tilværelsen er vanskelig :stakar:
Men du kan vel ikke bare "melde deg ut" fra din manns familie?

For det første: din svigermor står da vel ikke i takknemlighetsgjeld til deg, fordi du fortsatt er sammen med sønnen hennes.
Du framstiller jo mannen din som en ufruktbar idiot, du egentlig burde ha forlatt :fy:
Elsker du egentlig mannen din?

For det andre: det er nok normalt å få et sterkere tanteforhold til sine egne søskens barn (alt etter familieforhold selvsagt..), men du er jo like fullt tante for din manns søsken sine barn.
Dere er tross alt et par, og står sammen om disse rollene.
Det blir direkte egoistisk å si at:

"Tante blir jeg den dagen MINE søsken får barn. Tanteunger på min manns side, har jeg ingen tantefølelser ovenfor."

Det er tydelig at nedturene har blitt for mange, og for vanskelige å takle for deg. Kanskje burde du oppsøke profesjonell hjelp, sånn at ikke bitterhet og negative følelser tar helt kontroll over tilværelsen din.
For all del...jeg skjønner at du må ha det helt grusomt nå,
men for å si det rett ut må du enten prøve å lære deg å leve med situasjonen dere er i, eller forlate mannen din -hvis det egentlig er det du vil.

Tror nok mye av det du skrev kommer av ren desperasjon og motløshet,
men husk at dere kan jo fremdeles bli foreldre.
Her vet man jo at psyken også spiller en sentral rolle, så det er viktig å få fram positive tanker for å lykkes.
Håper alt ordner seg til det beste for dere!

Klem fra

[pio]

Må bare si meg hjertens enig med de som har skrevet før meg her.

Tenk den dagen dere lykkes og er så stolte og vil vise deres lille skatt til hele verden. Hvordan vil det da føles at ingen fra din manns familie stiller opp pga av de valgene du gjør nå?
Selv om vi som sliter med å bli gravide føler at det blir noe ekstra den dagen vi endelig får det til, må vi ALDRI innbille oss at andre som har fått det lettere er noe mindre stolte av sitt lille mirakel. For det er det det er- uansett om det har tatt to måneder eller fire år.

Utsagnet om at du burde ha forlatt din mann tror jeg ikke det er verdt å kommentere engang. Hvis det er slik du føler så, så burde du nok forlate ham uansett.
Kan tenke meg den stormen med melidnger som hadde regnet hvis noen her inne hadde fortalt at mannen vurderte å gå fra henne fordi hun hadde sjeldne EL, PCOS eller av andre grunner hadde vanskelig for å få barn.

Vi sliter vel alle med vanskelige følelser både titt og ofte, men jeg tror vi må passe oss vel for å bli bitre og glemme evnen til å unne andre noe godt.

[Epp]

Jeg slutter meg til dem som allerede har svart deg ovenfor, selv om jeg sliter med å være like moderat i mitt ordvalg.

Klart du sliter med vanskelige følelser akkurat nå, men istedenfor å la andres lykke dra deg ytterligere ned kan du jo glede deg over at noen får det til, -utnytt ethvert mulig samvær med den lille - det er tross alt babystøv med mening!

Det høres ut som om du har virret deg inn i en ekstremt negativ spiral, og det hadde kanskje vært på sin plass med profesjonell hjelp?

Skal du stå som en drama-dronning og bli forstått i hjel i denne familiesammenhengen - også når det IKKE gjelder DEG? Hva godt gjør det?

Hvis ikke du kan glede deg over:

- din manns fødselsdag
- din manns familie som tydeligvis stiller opp
- din manns families store glede over et barn

Hvem skal da bekymre seg om:
- din situasjon
-evt. glede seg når du får et barn?

Jeg skjønner ikke at det går an å være så selvsentrert, jeg. Det er trist, at du har det sånn, men du må få hjelp/hjelpe deg selv til å se at din bitterhet er for at DERE ikke får det til (ENDA!!), -ikke for at andre får det til. Skulle vi her inne sende hverandre til SnartMamma med fnys og tårer?

Nei, ta deg sammen! Jeg forstår at det er tøft, men jeg forstår IKKE at du lar det gå så langt.

Oppstrammerklem

[Maggie74]

Hvorfor viser ikke svigermor takknemmelighet for at jeg forstått står sammens med hennes sønn? Jeg burde ha forlatt ham samma dag jeg fikk svar på den forbanna sædprøven!!


Vil du ha min ærlige mening? Helt sikkert ikke, for jeg synes ikke du fortjener å bli tatt på med silkehansker. Du er en egoistisk dritt som ikke fortjener å få barn før du tar deg sammen. Greit nok.. du sliter med at forsøk på forsøk ikke funker, og det har du min fulle sympati for, men å uttale seg slik som du gjør om din svigerfamilie er kvalmende. Å si at du burde forlatt mannen din fordi han har dårlig sæd. Helt seriøst. Sånne som deg burde ikke få hjelp til å bli gravide! Åssen skal du klare å oppdra ungene dine til å bli sosiale vesner når du oppfører deg slik overfor mennesker som skal stå deg nært?? Nei, fytti katta! Get a grip!

Maggie!

[Jannike_79]

Jeg må si meg enig med maggie74 i mye av det hun sier over her.. Jeg tror du burde tenke deg litt om før du prøver mer.. Det er utrolig viktig at du har ett godt forhold til familien til mannen din, husk at dette vil bli dine barns besteforeldre, tanter og onkler og søskenbarn.. Jeg vil også prøve å fortelle deg hvor mye jeg føler at du går glipp av ved å ikke ville ha kontakt med dine tantebarn.. Jeg er samboer med en gutt, han har to eldre søsken en bror som har tre barn og en søster som har ett barn. Selv har jeg en bror men han er 17 så jeg håper jeg slipper å bli tante til hans barn enda.. ;) Jeg er tante til alle fire barna.. De kaller meg for tante og har de samme følelsene ovenfor meg som de har ovenfor samboeren min.. Jeg føler en enorm glede ved å kunne få lov til å følge disse fire vidunderlige barnas utvikling, være der med de gjennom godt og vondt.. Jeg syns synd på deg som velger å gå glipp av denne utviklingen av dine tantebarn..

Jeg klarer ikke å skjønne deg, forstår frustrasjonen for den har jeg følt selv, men jeg klarer ikke å forstå at det kan hjelpe å distansere seg fra tantebarna og resten av mannen din sin familie..

Klemmer Jannike :grouphug:

[Uregistrert]

Forstår deg godt jeg, sure-tante-sofie! Det er ikke så lett å tenke klart og ta hensyn til andre når man har gått gjennom misslykka ivf-forsøk! Selv har jeg vært gjennom mitt første nå nettopp, og det var helt grusomt! Jeg hadde aldri trodd at jeg kunne bli så deprimert! Og når man er så langt nede, så har man faktisk vanskeligheter med å tenke klart og ta hensyn til andre! Det er faktisk noe man ikke kan vite noe om før man har vært der! Jeg er også i en situasjon der jeg skal bli tante snart. Begge mine søsken skal ha barn nå på ny-året! Og det er faktisk ikke så gøy å høre om ultralyder og barnevogn-merker og sånne ting når verden netopp har rast sammen for en! Man føler seg veldig uttafor! Og jeg har "bare" opplevd ett misslykka forsøk! Tør ikke tenke på hvordan det må føles for deg, som har gått igjennom 3! Jeg har tatt dette så tungt, at jeg tviler på om jeg kommer til å gjennomføre fler!
Har du tenkt på å oppsøke psykolog? Er ikke sikkert det er så dumt da?! Jeg vurderer det! Det er vondt å gå med så mange tanker inni hodet!
Håper ting ordner seg for deg, tante sofie! Det er en fantastisk ting å være tante! Men det er vondt når man føler at det er "min tur"! Men sånn er livet! Kanskje det er meningen at vi skal kjempe nå, for å bli sterke til en prøvelse vi må takle senere i livet?
Håper du klarer å svelge stoltheten din etterhvert og ta del i livet til tante-ungen din! Det er STORT når du hører barnet si "tante" for første gang! Det ser jeg virkelig fram til! Jeg har to tante-unger fra før, som betyr nesten alt for meg!
Men snart håper jeg på å få høre noen si "mamma" for første gang! Det er det som holder meg oppe! Jeg har ikke tenkt å gi meg så lett!
Stå på, tante sofie! Snart er det vår tur!!

Stor klem fra
Tante pose!

[Maggie74]

Har du tenkt på å oppsøke psykolog? Er ikke sikkert det er så dumt da?! Jeg vurderer det! Det er vondt å gå med så mange tanker inni hodet!


Hei!

Vil bare si at jeg synes det var et veldig godt forslag. Burde kanskje vært integrert i ivf-opplegget. Jeg kan ikke engang forstå hvilke følelser som medfølger et sånt opplegg, og jeg kommer aldri til å utsette meg selv for det da jeg allerede har en datter. Jeg tror en bør være flinkere til å oppsøke proff. hjelp! Da får man det bedre med selv og med andre rundt seg. Og det tror jeg er viktig i forsøket på å bli gravid også.

Lykke til videre!

Maggie!

[Tante pose]

Hei SureTanteSofie

Allerførst vil jeg bare si at jeg tror ingen kan klare å sette seg inn i din situasjon, som har vært igjennom flere store nedturer. :klem:
Det kan iallefall ikke jeg!

Men jeg kjenner følelsen av å ønske seg barn. Nå er jeg så heldig at jeg har fått en liten prinsesse. Men det tok meg over ett år å bli gravid, så jeg vet hvordan det er å gå å håpe og vente, mens andre tilsynelatende blir gravide nesten uten å ha sex :gal: (Det kan virke sånn noen ganger). Jeg har en venninne som blir gravid om hun bare ser på mannen sin :lol:

Men jeg syns det er utrolig trist at du ikke kan klare å glede deg over tanteungen din! :leiseg:
Selv er jeg så heldig å være tante til to herlige gutter. En av guttene er min brors og den andre hadde min svigerinne fra før hun møtte min bror. BEGGE guttene er likevel MINE tantebarn og jeg er kjempestolt av dem begge to! Jeg koser meg skikkelig når jeg kan få ta del i deres oppvekst, dele smått og stort og få lov til å glede han på 7 år med at han kan få komme på besøk alene til tante. Det er STORT det!!

Jeg tror det er du som taper på å ikke ta del i tanteungene dine sitt liv. Hva tror du svigerinna di føler? Hun syns sikkert situasjonen er like vanskelig som det du gjør. Hun ønsker sikkert ikke å såre deg og ønsker sikkert at dere også skal få gleden av å få egne barn, men hun vil helt sikkert blir glad hvis du tar del i livet til hennes barn og dine tantebarn.

Jeg unner deg av hele mitt hjerte å få barn selv. Kanskje du da vil se litt anderledes på tanteungen din også.

Lykke til! Ikke gi opp!
Jeg krysser fingrene mine for deg!!!

[Gurin]

Det tok meg 9 ÅR , å få sønnen min, men heldigvis var jeg ALDRI så bitter som det du er !! Og jeg har 3 tanteunger, på min manns side, som jeg også er veldig glad i ..... Regner med at disse vonde følelsene vil slippe taket da du får barn selv ... Ellers sier jeg bare AMEN til mange av innleggene her ....

[Uregistrert]

Jeg synes en del av dere som svarer er unødvendig harde mot "SureTanteSofie". Greit at hun er mer bitter enn sunt er for både henne selv og de rundt henne, men det er vel ganske opplagt at det ligger en dyp fortvilelse bak?!! Jeg blir direkte provosert av innlegget til Maggie74, der hun blant annet skriver: "Sånne som deg burde ikke få hjelp til å bli gravide!" Hvor umoden er du egentlig, Maggie? Skam deg!!!

Jo, jeg håper virkelig at du lykkes, TanteSofie, men jeg håper også du tar deg tid til å bearbeide alle disse følelsene som tydeligvis har blitt litt i meste laget. Selv kontaktet jeg psykolog da jeg syntes det ble for tungt og trist å aldri lykkes. Jeg var redd for at jeg skulle bli for bitter, og ville være føre var. Samtidig var jeg veldig ulykkelig. Vil ikke si at samtalene med psykologen har vært noe hokus-pokus, men det er godt å få snakket om ting og sortert de følelsene man har. Det anbefaler jeg både TanteSofie og andre i lignende situasjoner. Å snakke med gode venninner og sambo /mann er nok for mange. For meg var det sånn at jeg følte meg trist hele tiden, og det gikk ikke over. Hver mens var en katastrofe, og hele livet dreide seg om det å få barn. Jeg orket nesten ikke å snakke med de rundt meg om det lenger, for jeg følte at jeg bare var sur og trist hele tiden, og sikkert en belastning. Samtidig var dette det eneste som betydde noe, og da orket jeg nesten ikke snakke med dem om noe annet heller. Jeg følte at jeg måtte gripe fatt i situasjonen før dette tok helt overhånd. Derfor ville jeg snakke med noen som var "utenfor", og som kun var der for å hjelpe meg med dette. Jeg bruker altså psykologen som en slags avlastning. Ikke fordi jeg ikke ville klart meg uten, men fordi jeg har det så mye bedre med et slikt tilbud. Ingen vet at jeg går dit, og utad fungerer jeg "normalt". Jeg synes det er lettere å forholde meg til barnløsheten nå, når jeg vet at jeg kan snakke om følelsene mine jevnlig.

Men jeg har også til tider pakket sorgen inn i bitterhet, og tør ikke tenke på hvor smertefullt det ville vært dersom noen hadde sagt til meg at siden jeg var bitter og ikke taklet hverdagen så bra av den grunn, så fortjente jeg ikke å få det som var mitt høyeste ønske: nemlig et barn.

Og der er jeg tilbake der jeg begynte. Maggie74 burde tenke seg om et par ganger, og kanskje møte andre med litt mer forståelse neste gang. Livet er ikke svart-hvitt, og TanteSofie kan være et like godt menneske som deg med akkurat like gode evner som framtidig mor.

For det håper jeg vi blir alle sammen: gode mødre. Lykke til, alle sammen, med å få deres høyeste ønske oppfylt. Og kjære TanteSofie, jeg håper du griper fatt i bitterheten din og får en bedre hverdag.

Klem

[Hjolto]

Huff du sliter! Og jeg synes ordentlig synd på deg og mannen din, det er dessverre ikke alle forunt å få barn når man ønsker det, og noen får det aldri.
Men jeg er sikker på at dine negative tanker gjør din egen situasjon værre for deg, alt blir mørkere for hver dag når man suller seg inn i slike selvdestruktive og neative tanker.

Barn gir så mye glede, de formelig bobler over av livslyst og humor, de er lekne, rause og fargerike - er bare hærlige! Tenk så mye glede du kunne ha av dine tante barn i denne tiden, istede for å skyve dem ut i kulden for at dere selv misslykkes i å bli gravide.

Jeg føler meg litt trist på din manns vegne, han må ha noen virkelig tunge dager nå og føle at livet ikke er så greit.
Det er jo tross alt han som er infertil, og sitter kanskje med DEN skyldfølelsen for at dere er barnløse. Han er sikkert like lei seg og skuffet for alle tre forsøkene, og jeg må jo bare si at du gjør hans situasjon mye værre for han enn nødvendig.
Tenk så trist for han å oppleve at du ikke vil ha kontakt med hans brors barn, en del av hans nærmeste familie som han antagelig elsker veldig høyt.
Du, hans kjære, nekter å stelle istand selskap for han når han har rund dag... jeg synes virkelig synd på din mann.
Jeg tror nok at dersom jeg hadde vært så urimelig med min kjære, så hadde vi slitt såpass at det kanskje bare var en utvei...

Jeg tror du må stikke fingeren i jorda og finne ut om du elsker mannen din, og om du i det hele tatt ønsker å være sammen med han. Dersom du elsker han og vil være sammen med han, så tror jeg nok du må endre på endel ting før han "gir deg på båten".

Gjensidig respekt er stikkordet.

En annen ting... tenk om dere skulle være så utrolig heldig å bli gravid... og ingen i din svigerfamilie gidde å gi deg og ditt barn noen som helst form for oppmerksomhet...

Til slutt må jeg si at jeg håper det ordner seg for dere og at du blir gravid.
:klem:

[pio]

Fint innlegg Hjolto....:)

[Lykkeliten]

Jeg synes det var et fint og velformulert innlegg fra Uregistrert kl. 15.14 i dag.

Er enig i mye av det hun skriver.

[Uregistrert]

Er det virkelig mulig?

Skal svigermor være takknemlig fordi du ikke har gått fra sønn hennes etter prøvene fra sædpeøven?
Om det er slik du tenker så synes jeg du skal trekke deg ut av denne familien og la din nåværende mann få et liv han har krav på.
Ikke med ei bitter dame som gir han skylden for dette. Tror du han har bedt å være steril? Tror du ikke svigermor virkelig føler med dere at dere ikke klarer å bli gravide?
Tror du hele veien dreier seg om deg og dine følelser?
Hva skal mamman og pappan si til tantebarnet deres ettersom årene går og spørsmål blir stilt?
At nei du skjønnerd et lille vennen min, tante og onkel kan ikke få barn selv og derfor klarer dem ikke gi deg den kjærligheten du fortjener.
Skjønner at alt det her er vansklig for deg. Ingen tvil om det, men det er ingens feil. Det hjelper deg ingenting å stenge familien ute.

En ting til: jeg har selv vært det barnes som ikke fortjente å bli elsket av beste veninna til mamma fordi hun mistet sin datter på 9 måneder da vi var små. Hun skulle vært et par måneder eldre en meg.

Og selvom tantungen din ikke forstår det i dag, så vil det komme for en dag og den følelsen unner jeg ingen.
Det er helvete å vite at man som et lite barn blir straffet og fra røvet sin rett på å bli elsket. KUN fordi voksne mennesker setter sine egne behov foran alt og ikke klarer å se virkeligheten for det den er.

Håper virkelig at du enten setter mannen din fri eller at du får hjelp til å takle dette. Du kommer til å ødelegge familien din.

[Maggie74]

Jeg blir direkte provosert av innlegget til Maggie74, der hun blant annet skriver: "Sånne som deg burde ikke få hjelp til å bli gravide!" Hvor umoden er du egentlig, Maggie? Skam deg!!!
(klippet bort masse blabla)
Og der er jeg tilbake der jeg begynte. Maggie74 burde tenke seg om et par ganger, og kanskje møte andre med litt mer forståelse neste gang. Livet er ikke svart-hvitt, og TanteSofie kan være et like godt menneske som deg med akkurat like gode evner som framtidig mor.


Jeg vet veldig godt at livet ikke er svart-hvitt. Men jeg vet også at bitre følelser fort kan overføres til barnet. TanteSofie er så bitter at hun ikke klarer å se klart lenger. Hun burde ikke få hjelp til å bli gravid, men få hjelp til bitterheten. Når man går rundt med slike følelser og er direkte destruktiv er sjansene for å bli gravid også mindre. Kroppen er et finjusert maskineri og for å bli gravid er det absolutt en fordel at man har det godt. Dessuten synes jeg ikke at mennesker som opphever seg selv, slik jeg synes TanteSofie gjør, fortjener å få hjelp til å bli gravide. Det er ikke en menneskerett å bli gravid, det er et privilegie, og det bør ingen glemme!

Evnene til å være mor og hvor godt menneske TanteSofie er, har jeg overhodet ingen ide om, men ut fra det hun skriver virker hun direkte bitch. Kanskje hun også burde tenke seg om.

Poster man på slike steder bør man også forvente at ikke alle tar i en med silkehansker. Kanskje TanteSofie har fått noe å tenke på og har begynt å arbeide med bitterheten?! Det håper jeg, for det er direkte tragisk at mennesker blir så bitre.

Selv prøver jeg mitt beste å bli gravid. Har prøvd i bortimot 2 år. I mellomtiden har både min brors kone og min manns søster fått barn. Det var utrolig vondt å få vite at de var blitt gravide, men etter en kort stund klarte jeg å glede meg på deres vegne. Jeg har blitt tante til 2 nydelige jenter, men fremdeles er jeg ikke blitt gravid med mannen som jeg elsker. Blir jeg bitter av den grunn? NOPE! Nettopp fordi jeg vet at hvis det er meningen at vi skal få barn sammen blir jeg gravid. Jeg tror ikke kroppen min og hans er klar for et barn akkurat nå, og håper at det retter seg. Skjer ikke det får jeg nyte alle andre velsignelser livet bringer. Å bli for opptatt av å få barn er sykt og det bør man få prof. hjelp mot. Det ER grenser for hva som er fornuftig selvom livet ikke er svart-hvitt..

Maggie!

[Uregistrert]

Ja, det var vel ikke annet å vente enn at Maggie74 ble provosert.
Jeg er jo enig i en del av det du skriver, men mitt poeng var nettopp at jeg synes du kunne latt være å skrive de slemmeste ordene.

Jeg synes du selv (altså Maggie74) virker å ha en sunn og god holdning til dine egne forsøk på å bli gravid. Du skriver: "Jeg har blitt tante til 2 nydelige jenter, men fremdeles er jeg ikke blitt gravid med mannen som jeg elsker. Blir jeg bitter av den grunn? NOPE! Nettopp fordi jeg vet at hvis det er meningen at vi skal få barn sammen blir jeg gravid."

Maggie; du er HELDIG som ikke har blitt bitter! I tillegg har du sikkert vært veldig bevisst at du ikke skal bli det og jobbet med det, men alle klarer ikke det på egen hånd. For noen blir sorgen så stor at den går over i en bitterhet selv om man kjemper imot. Dette "blablabla..." i innlegget mitt som du klippet bort var jo nettopp en anbefaling til "SureTanteSofie" om å søke profesjonell hjelp for dette.

Og jeg må jo få legge til at jeg synes det er ganske forståelig og t.o.m. akseptabelt å ikke gå på barselvisitt og i barnedåp når man selv begge ganger nettopp har mislyktes, noe TanteSofie også sier at de fikk aksept for hos foreldrene til barnet. Derifra har jeg store problemer med å følge tankegangen til TanteSofie, og synes selvfølgelig også at hun oppfører seg helt uakseptabelt. Selvfølgelig burde hun også tenke seg om! Og det er ikke fornuftig å bli for opptatt av å få barn, jeg er enig der, men hvor mange av oss inne på disse sidene er ikke for opptatt av det, på den ene eller den andre måten?

Det er måten TanteSofie takler barnløsheten på som er så tragisk. Selvfølgelig skader den folk rundt henne, og det må oppleves fryktelig sårende for de rundt henne, men verst har hun det nok selv! Selv om man ikke skal ta i folk med silkehansker, så kan man vel være litt varsom? Jeg synes hun burde få hjelp BÅDE for bitterheten OG til å få barn. Bitterheten er nok mest en måte å slippe å kjenne på de aller vondeste følelsene, og kanskje går utsagn som ditt, Maggie, rett inn bak forsvarsverket og inn i det aller innerste vonde. Selv om man kan skrive hva man vil her inne, så synes jeg det går noen grenser, og at man kanskje kan behandle hverandre med litt varsomhet.

Igjen, jeg håper vi alle blir lykkelige og gode mødre om ikke så altfor lenge! En ekstra klem til deg, SureTanteSofie, og jeg håper du også oppsøker hjelp for bitterheten.

Klem fra Uregistrert 01.10. kl 14.14

[SureTanteSofie]

Vil takke for all respons - både de negative innleggene og de få støttende innleggende her!

Enhver som vet at man selv kan få barn, bare ikke med sin egen partner, vil av og til sitte med bitterhetsfølelse. Man vil i tunge stunder legge skyld på sin partner, og føle at livet er fryktelig urettferdig. Den som påstår noe annet, har aldri selv vært i denne situasjonen.

Skal jeg klare å leve et lykkelig liv med min mann, er jeg nødt til å jobbe meg igjennom bitterheten. Såpass skjønner jeg selv også. Men man kan ikke hoppe over fasen med bitterhet! Man må gjennom denne fasen også - det er ikke til å unngå! Først når denne fasen er over, kan man klare å akseptere sin situasjon som ufrivillig barnløs, og leve et verdig liv uten biologiske barn.

Jeg er nå desperat midt i en bitterhetsfase! Noen kalte meg bitch pga det. Andre mener jeg burde forlate min mann. Noen mener til og med jeg ikke fortjener hjelp til å bli gravid. Jeg selv derimot, er på desperat søken etter hvor jeg skal sende inn min reklamasjon på mitt liv;

"Kjære ansvarlige!

Jeg ønsker herved å reklamere på mitt liv!
Jeg mener bestemt at jeg bestilte et lykkelig liv, med en kjærlig ektemann og mange småbarn i hus. Hvorfor skal jeg ta til takke med den forsurede situasjonen jeg har havnet opp i?

Vennlig hilsen SureTanteSofie"

Men hvor skal denne reklamasjonen postlegges? Til hvem? Er det ikke naturlig å legge skyldfølelse på sin partner, når man vet at årsaken til at det ikke blir barn faktisk ligger på sædcellene. Er det ikke da følgelig også naturlig at man kan føle bitterhet pga dette?

Jeg vet jeg til slutt vil få barn i hus - et adoptiv barn. Men jeg starter ikke opp noen adopsjonsprosess før jeg har vært gjennom bitterhetsfasen og klart å akseptert min situasjon. Jeg er nødt til å få ha mine tunge stunder, for å til slutt å få det hele i riktig perspektiv.

Om jeg må isolere meg fra enkelte familiemedlemmer, for å klare å komme meg igjennom tunge stunder, så gjør jeg det.
Hva er viktigst? At jeg takler de tunge stundene psykisk? Eller at jeg oppfyller forventet tanterolle på en falsk måte?

At man midt i denne krisen man opplever, itillegg opplever å få null støtte og forståelse fra svigerforeldre, gjør ikke det hele noe lettere. Dette skaper bare mere unødvendig raseri og bekymring!

Men takk til dere alle, uansett innlegg dere skrev.

SureTanteSofie - som fortsatt er avvisende tante

[Mistral]

Kjære SureTanteSofie,

Jeg ville bare si at jeg ønsker deg alt godt og håper du snart får grep om tilværelsen igjen. Du er klarsynt i forhold til dine egne følelser, og det er vel et sjumilsskritt på riktig vei... Lykke, lykke til!

:klem:

[Uregistrert]

Vil også gi deg en klem! Støtter deg absolutt, og håper du snart er over bitterhetsfasen, for den er ikke god å være i. Synes det er tøft og modig å gå inn i den og ta den på alvor, slik du gjør. Lykke til videre!

Klem fra uregistrert 01.10. og 07.10.

[Jannike_79]

Jeg har allerede ytret hva jeg mener om det her.. Jeg syns først og fremst synd på deg som går glipp av alle de gledene tantebarna ville gitt deg.. :(

Det jeg vil si nå har ikke med saken direkte å gjøre, men de som går ut og "refser" de som mener noe annet enn det de mener selv.. Når man legger ut sin "sak" (meninger, tanker osv.) her og ber om tilbakemeldinger må man regne med å få både positive og negative tilbakemeldinger.. Derfor syns jeg det egentlig blir for dumt når folk kjefter på andre innlegg.. Folk må få lov til å ha forskjellige meninge, vi har forskjellige forutsetninger (opplevelser og alder f.eks.) til å mene noe om en sak, og de fleste her skriver bare hva de føler og mener, har erfart tidligere..

Følte bare for å si dette, føler at det er flere saker som tar helt av i forhold til hva andre har skrevet..

Klemmer

[Maggie74]

Enhver som vet at man selv kan få barn, bare ikke med sin egen partner, vil av og til sitte med bitterhetsfølelse. Man vil i tunge stunder legge skyld på sin partner, og føle at livet er fryktelig urettferdig. Den som påstår noe annet, har aldri selv vært i denne situasjonen.


Du tar feil. Jeg kan ikke få barn med min mann fordi han ikke har nok svømmere. Er jeg bitter? Nope. Aldri vært det heller. Det er da ikke hans skyld at han ikke har nok svømmere, er det?


Jeg er nå desperat midt i en bitterhetsfase! Noen kalte meg bitch pga det. Andre mener jeg burde forlate min mann. Noen mener til og med jeg ikke fortjener hjelp til å bli gravid. Jeg selv derimot, er på desperat søken etter hvor jeg skal sende inn min reklamasjon på mitt liv;


Hva med å oppsøke psykolog?


Er det ikke naturlig å legge skyldfølelse på sin partner, når man vet at årsaken til at det ikke blir barn faktisk ligger på sædcellene. Er det ikke da følgelig også naturlig at man kan føle bitterhet pga dette?


Jeg ser det ikke som naturlig å i det hele tatt legge skylden over på sin partner. hva hvis situasjonen var omvendt. Du kunne ikke få barn og din partner ønsket seg barn mer enn livet selv. Ville du følt det riktig at han var så bitter overfor deg og din familie?

Det virker ikke som du er særlig mottakelig for støtte fra nærmiljøet ditt. Det virker som du har dyttet alle vekk fra deg fordi du har 'lov' til å være bitter. Også blir du enda mer bitter fordi du føler at ingen støtter deg. Hvordan skal noen støtte deg når du har dyttet dem vekk og lagt ditt hat på dem? Bitterhet er ikke noe som er naturlig og det spise en opp innenifra og ut. Jeg synes helt seriøst at du har kommet så langt at det å komme seg ut av den bitterheten på egenhånd er umulig. Få legen til å henvise deg til spesialist. Få hjelp til å bearbeide bitterheten. Den dagen du innser at bitterhet ikke fører noe godt med seg er det på tide å gjennoppta forsøket på å få barn. Inntil da bør du la alle planer om barn ligge. Kanskje til og med glemme det med barn? Bruke tid på deg selv og dine følelser, slik at du og mannen kan få et godt samliv igjen. Og et godt samliv innebærer å omgås tantebarn også.

Jeg ønsker deg lykke til!

mvh Maggie!

[Maggie74]

Synes det er tøft og modig å gå inn i den og ta den på alvor, slik du gjør.

Er det virkelig modig å gi seg henn i en følelse som bitterhet er? Er ikke det mer den 'lettvinte' løsningen? Bitterheten blir større helt av seg selv hvis man ikke står i mot. Jeg synes personlig at man er mye mer modig hvis man klarer å sloss mot bitterheten og si at den ikke skal spise en opp. Alle de der ute som klarer å takle vanskelige ting uten å skyve hele verden fra seg er mye tøffere i mine øyne.

Og tar man bitterheten på alvor, så jobber man med det, og ikke gir seg henn til følelsen. SureTanteSofie har jo absolutt ikke jobbet med bitterheten. Kan virke som hun kanskje er på vei til å begynne å gjøre det, og det er jo en bra ting, men frem til nå har hun jo bare latt den ta overhånd, så ille at hun umulig kan være hyggelig å være sammen med for mann og svigefamilie.

Maggie!

[~TM~]

I denne diskusjonen er det glemt noe veldig viktig synes jeg... Tantebarnet!!!

Riktignok antar jeg (på bakgrunn av hva du, SureTanteSofie, skriver) at det ennå er så lite at det ikke forstår at tante ikke "liker" det. Men jeg finner det overveiende sannsynlig at barnet en dag om ikke altfor lenge vil forstå at tante ikke er glad i det. Tror du, SureTanteSofie, at ditt tantebarn da er i stand til å forstå at det er deg det er noe galt med? Det er nemlig slik at barn ikke legger skylden på voksne når de føler at de kommer til kort - de legger skylden på seg selv. "Det er noe galt med meg, for tante liker meg ikke" Det er det normale reaksjonsmønsteret hos barn som opplever å bli ignorert, oversett o.l Er virkelig ditt tap så stort at dette barnet fortjener slikt? Barn forstår uendelig mye mer enn det voksne gjerne tror og små gryter har definitivt ører. I et slikt familieforhold dere har nå vil barnet oppfatte at noe er galt.

Jeg blir så trist når mennesker ikke ser lenger enn sin egen nesetipp, og spesielt når egosimen går utover barn. SureTanteSofie, jeg føler med deg og forstår at det er sårt, trist og urettferdig å oppleve tre mislykkede forsøk, men det er flere mennesker enn deg i denne verden og du må forholde deg til det. Og selvfølgelig er svigermor forbannet - hun ønsker jo det beste for sitt barnebarn. Akkurat som hun vil ønske det beste for ditt barn (selv om det kanskje skulle bli adoptivbarn). Du skriver at du har møtt forståelse fra din svoger for at du/dere ikke kom på sykehus, i dåp o.l og det er jo flott. Men verden går videre, og på et eller annet tidspunkt er du nødt til å forholde deg til tantebarnet ditt med mindre du har tenkt å ikke omgås din manns familie. Synes du ikke da at barnet til din manns bror fortjener å bli møtt med kjærlighet og respekt fra deg? Eller skal det straffes fordi du ikke er velsignet med egne barn?


-------

"Kjære ansvarlige!

Jeg ønsker herved å reklamere på mitt liv!
Jeg mener bestemt at jeg bestilte et lykkelig liv, med en kjærlig ektemann og mange småbarn i hus. Hvorfor skal jeg ta til takke med den forsurede situasjonen jeg har havnet opp i?

Vennlig hilsen SureTanteSofie"


Til sist vil jeg bare si at denne kan du sende til deg selv. Det er du som er ansvarlig for å skape lykke i livet ditt. Ikke samfunnet generelt, ikke mannen din, ikke svigermor... Og får du barn, enten det er et biologisk barn med din nåværende mann, et adopitivbarn, eller et barn med et annen mann i et annet forhold fordi du endte opp med å gå fra mannen din, så er ikke det barnet til for å gjøre deg lykkelig! Det barnet vil være til for seg selv, og så vil din jobb være å legge forholdene best mulig til rette for at det skal få den kjærligheten og den dannelsen det trenger for å bli et selvstendig og sosialt velfungerende menneske når det vokser opp.

[fiona]

HEILT enig med ALT torildmor sir her. veldig veldig fornuftig og sant!

Kjenner det stikker godt i magen naar jeg tenker paa det stakkars tantebarnet! jeg er selv tante til 7 paa min side og 1 paa samboerens side, og vi er veldig gla i dem alle sammen, uannsett hvilken side de er paa! blei tante igjen forrige mandag og kan nesten ikke vente til aa klemme ihjel den nye godklumpen. jeg haaper at suretantesofie klarer og komme over bitterheten og faa kontakt med det stakkars barnet! suretantesofie gaar virkelig glipp av mye, for den kontaken man kan bygge opp med tantebarna sine er spesiell.

[Hjolto]

Enhver som vet at man selv kan få barn, bare ikke med sin egen partner, vil av og til sitte med bitterhetsfølelse. Man vil i tunge stunder legge skyld på sin partner, og føle at livet er fryktelig urettferdig. Den som påstår noe annet, har aldri selv vært i denne situasjonen.
Jeg har vært i denne situasjonen, og vi hadde til tider tunge stunder sammen. Men jeg må med handa på hjertet si at jeg aldri klandret min mann! Også i vårt tilfelle var det han som ikke kunne få barn, og jeg syntes veldig synd på han og gjorde det jeg kunne for å lette byrden hans. Han slet voldsomt med skyldfølelse for at han ikke kunne bli far, og ikke i min villeste fantasi kunne jeg tenke meg å gjøre det værre for han. Vi er riktignok skilt i dag, men det er av helt andre grunner.


Men man kan ikke hoppe over fasen med bitterhet! Man må gjennom denne fasen også - det er ikke til å unngå! Først når denne fasen er over, kan man klare å akseptere sin situasjon som ufrivillig barnløs, og leve et verdig liv uten biologiske barn.
Her må jeg bare si at jeg håper for din mann at denne perioden, som du kaller det, ikke varer lenge. Tror nok du bør søke profesjonell hjelp, slik at belastningen ikke blir for stor på din mann, deg selv, og deres forhold. Du må ha en utrolig snill og tålmodig mann som finner seg i at du oppfører deg sånn... eller så er han så trist og nedbrutt at han lar det skure og gå...

"Kjære ansvarlige!

Jeg ønsker herved å reklamere på mitt liv!
Jeg mener bestemt at jeg bestilte et lykkelig liv, med en kjærlig ektemann og mange småbarn i hus. Hvorfor skal jeg ta til takke med den forsurede situasjonen jeg har havnet opp i?

Vennlig hilsen SureTanteSofie"
Som sagt i et tidligere innlegg, postlegg dette til deg selv! Du, og kun du er ansvarlig for ditt liv, og din lykke. Med slike tanker og følelser du bærer på forsurer du ikke bare ditt eget liv, men også livet til mannen din. Og i tillegg kan du ødelegge forholdet mellom din mann og broren hans. Hadde min kjære vært slik mot mine søsken og foreldre, tror nok jeg det hadde blitt slutt mellom oss ganske fort.

Er det ikke naturlig å legge skyldfølelse på sin partner, når man vet at årsaken til at det ikke blir barn faktisk ligger på sædcellene.Jeg synes ikke det! Jeg føler det er mer naturlig å sørge sammen. Jeg følte aldri bitterhet slik du beskriver, men sorg, sorg i bøtter og spann!!! Den sorgen ble lettere når vi delte den, og tok vare på hverandre i den tunge tiden.

Jeg vet jeg til slutt vil få barn i hus - et adoptiv barn. Høres utrolig flott ut, tenk så deilig når dere har fått dere et barn. Tror nok det er lurt å sette igang så tidlig som mulig.


Om jeg må isolere meg fra enkelte familiemedlemmer, for å klare å komme meg igjennom tunge stunder, så gjør jeg det.
Hva er viktigst? At jeg takler de tunge stundene psykisk? Eller at jeg oppfyller forventet tanterolle på en falsk måte?
Til dette må jeg bare si at jeg føler meg litt trist på din mann, svigerforeldre, dine svigersøsken og ikke minst tantebarns vegne. Jeg synes du er utrolig egosentrisk som ikke klarer å tenke lengre enn til deg selv og dine følelser. Hva med din mann og hans følelser, hans sorg.
Hva med dine tantebarn som opplever å ha ei tante som ikke er glade i de. Som tidligere sagt, tror barn det er dem selv det er noe galt med når de blir oversett og ignorert, det er de som sitter med en følelse av å ikke være verdt å elske.
Mener du virkelig at dine føleslser kommer foran ALLE andre, og mener at ALLE skal ta hensyn til deg. Mens selv ikke tar hensyn til andre enn deg selv?


At man midt i denne krisen man opplever, itillegg opplever å få null støtte og forståelse fra svigerforeldre, gjør ikke det hele noe lettere. Dette skaper bare mere unødvendig raseri og bekymring!
Tror jeg forstår hvorfor dine svigerforeldre! Det er ikke lett å gi noe til noen som aldri yter noe tilbake!
Man får det man gir.


Til slutt må jeg si at jeg ønsker deg, som jeg ønsker alle andre ufrivillig barnløse, et deilig, varmt, raust barn, som gir av seg selv til alle som vil ta imot.

[Uregistrert]

___________________________________________________________
"Kjære ansvarlige!

Jeg ønsker herved å reklamere på mitt liv!
Jeg mener bestemt at jeg bestilte et lykkelig liv, med en kjærlig ektemann og mange småbarn i hus. Hvorfor skal jeg ta til takke med den forsurede situasjonen jeg har havnet opp i?
____________________________________________________________ _

Jeg blir så irritert da jeg leser dette så jeg tror jeg sprekker!!! "Reklamasjon på mitt liv"????!!!!! Hvor gammel er du egentlig.???? Du høres i allefall ut som en bortskjemt drittunge på meg...
Hvem annen enn du setter stopper for et slikt liv da??? Hadde du vært litt mindre egoistisk og selvsentrert hadde du kanskje hatt en kjærlig ektemann, og hadde du vært litt åpen for mulighetene du har, hadde du nok hatt huset fullt av glade og nydelige tanteunger...!!

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal si om dette jeg... Eller rettere sagt; hvor jeg skal begynne, for jeg må si dette satte meg i fyr og flamme.

Tror du mannen din ba om at han ikke skulle kunne få barn da han ble født??? Han hadde helt sikkert de samme drømmene og forventningene til livet som du, men du tar jo ifra ham all selvtilllit ved å oppføre deg slik du gjør. Tenk hvordan han føler seg da!!! Ikke nok med sorgen over beskjeden om å alrdi få bli far, så kommer du og sier du er bitter på ham for det!.... Hva om du hadde blitt gravid, og mistet barnet av en eller annen grunn? Da hadde du følt det riktig da, at mannen din hadde vært sur, bitter og vurdert å gå ifra deg pga det??? Du må faktisk prøve å tenke litt på noen annen enn deg selv også. Det er ikke bare du som har problemer her i verden lille venn....

Jeg er selv tante til fire hærlige gutter, og en ny tanteunge er på vei, med ankomst i januar.. Kun et av disse barna er på "min" side, mens tre og et på vei er på "min sambos side".
Ikke tusen ville hester kunne stoppet meg fra å ta del i deres oppvekst... Og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg forguder dem alle.. -Mer og mer for hver dag som går..

Jeg prøver og prøver å forstå deg i det du skriver, men jeg får det bare ikke til...

Jeg synes synd på deg som går glipp av alt det fine dine tanteunger har å tilby...

Å det du skriver om hvorfor du skal ta til takke med dette livet....
-Så flytt fra mannen din da, bryt alle bånd og brenn alle broer.. Så kan du se hvordan du får det. Har i allefall vanskelig for å tro at mannen din får det særlig værre.......

Jeg har mistet helt tråden her jeg, og er fortsatt så forskrekket over det du har klart å skrive her, så jeg har gått tom for ord....

Jeg sier bare: Lykke til med jekten på det PERFEKTE liv.. Du må nok lete lenge og renge med mange skuffelser...

Hilsen A.

[SureTanteSofie]

Det forbauser meg sterkt at de fleste som svarer på innlegg herinne, så absolutt skal være prektige og prinsippfaste og leke fru perfekt.

Det er blitt en voldsom fordømmende stemning på forumet. Både under mitt innlegg og under andre innlegg her inne. Jeg tror enkelte blir litt for ivrig i å heve seg selv fremfor andre, fremheve sine meninger, uten å tenkte på at faktisk så kan andre oppfatte situasjonen på en helt annen måte.

Forumet består av så utrolig mange ulike mennesketyper! Det sitter en sjel bak hvert et nick - fargeklatter, moroklumper, depressive, lesbiske, eldre kvinner, unge jenter - det spriker stort av deltakelse! Selvfølgelig vil vi da takle èn og samme situasjon ulikt, alt etter personlighet. Glem aldri at dette er et mangfoldig sted, hvor alle har rett til å være!

Når noen henvender seg til dette forumet med en vanskelig følelse, er det da slik at noen andre har til oppgave å si hva som er moralsk riktig? Hvorfor er det noen her inne som så absolutt vil ha den rollen? Å dømme andre?

Ok, la oss ta et tenkt eksempel her;
Dame på over 30, oppdager etter et halvt årsprøving at det å lage barn faktisk ikke er så lett, hun skriver derfor et innlegg under "vanskelig følelser" om hvor hardt det er å takle prøvetiden/ventetiden.

Et slikt innlegg ville provosert meg. Jeg ville lest det, men IKKE svart på det. Nettopp fordi jeg ikke kan sette meg inn i hennes situasjon. Jeg ville tenkt mine tanker om hennes situasjon, men aldri ville jeg skrevet dem som svar i hennes innlegg. Innlegget ville provosert meg fordi; å bortprioritere barn til man er over 30 er helt utenkelig for meg, og jeg oppnår ingen medfølelse med henne, da jeg synes delvis det er hennes egen skyld at hun er barnløs. Selv om jeg tenker mitt, så holder jeg det for meg selv, fordi jeg faktisk skjønner at hensikten med innlegget ikke var å starte en diskusjon om dette, men kun å få tilbakemeldning fra andre i lignende situasjon. Jeg kan ikke bidra med noe meningsfullt i et slikt innlegg, og lar derfor være å svare på det. Det er ikke min oppgave å leke moralsk pekepinne med å si; hey, du har faktisk ventet litt for mange år med å få små altså! Kanskje om du forsøkte for fem år siden så hadde du per i dag hatt to små allerede?

Det er så unødvendig å fordømme folk og svare kvasst. Prøv heller å forstå situasjonen, prøv å begripe hvordan det hele kan oppleves. Vi er alle så forskjellige. Ikke tro det at nettopp DU sitter med det korrekte svaret. At nettopp DU handler alltid korrekt. At nettopp DU tenker alltid rett. Om du skriver som svar til et innlegg, hvor hele innlegget ditt er basert på negativ tilbakemelding, så vær vennlig å tenk over hvorfor du postlegger dette innlegget. For å hjelpe innsenderen? For å få ut din provosjon? For å få følelsen av at du er bedre enn innsenderen? Enkelte innlegg burde kanskje slettes og ikke innsendes?

Alle blir vi til en eller annen tid provosert over innlegg på "vanskelige følelser". Men samtidig må vi respektere at folk sliter med ulike ting. Forumet her er ment til å dele slike vanskelige tanker/følelser og å få tilbakemelding fra andre. Men fordømmende tilbakemelding bør ha en grense. Bør det ikke?

Og nå har jeg IGJEN provosert noen sikkert (nærtakende damer over tredve som ikke vil innse at jeg skrev en tenkt situasjon - så beklager på forhånd, men det var nettopp det; en tenkt situasjon for å komme med et eksempel på fordømmende tilbakemeldinger som IKKE har noe på et slikt forum å gjøre)

Takk for oppmerksomheten!

SureTanteSofie

[SureTanteSofie]

Dette innlegget er et direkte tilbakemeldingsinnlegg til Maggie74:

Hvorfor har du brukt så mye tid på å gjentatte ganger svare under innlegget "tanteunger"?
Hvorfor tror du, at nettopp du, kan komme med kvass kritikk mot meg, og tro det at du takler en slik situasjon bedre enn andre?
Hvordan tørr du å komme med påstander som; "Du er en egoistisk dritt som ikke fortjener å få barn før du tar deg sammen"?
Hva har du opplevd som gir deg nok erfaring og kunnskap, til å kunne fordømme meg?

Etter hva jeg har forstått Maggie74, så har du allerede et barn selv. Du har pause i prøvingen nå pga du er student. Og du ville aldri utsette deg selv for påkjenningen det tar å gå igjennom et ivf-forsøk (noe du selv har uttalt). Jeg har derfor problemer med å forstå hvorfor du bruker så mye tid til å legge igjen dine meninger under temaet "tanteunger", når innlegget "tanteunger" har grunnlag i gjentatte mislykkede ivf-behandling hvor resulatet har blitt null unger. Du svarer på mitt innlegg, utifra dine egne meninger og opplevelser, men du veit jo ingenting om hvordan det oppleves å få bortfallsblødning etter et mislykket ivf-forsøk! Du har jo til og med et barn, lille venn!

Jeg veit "tanteunger" er et provoserende innlegg, og jeg forventet både negativ tilbakemelding og støttende meldinger. Men enkelte steder har du overgått en grense, Maggie74.

"Hun burde ikke få hjelp til å bli gravid". I bunn og grunn, lurer jeg vel bare på hvordan du kan dømme dette? Når du kommer med slike uttalelser, må jeg si at jeg lurer på hva som gjør at DU skal fortjene å få hjelp til å bli gravid med nr 2? Er du et overmenneske med supre gener som bare MÅ videreføres? Og jeg mangler disse genene?

Vil bare oppfordre deg Maggie74 til å være litt mere varsom med uttalelser og kanskje la være å svare på innlegg som du ikke har grunnlag til å kunne svare på.

Takk!

SureTanteSofie

[HOPPLA]

"(Ok, la oss ta et tenkt eksempel her;
Dame på over 30, oppdager etter et halvt årsprøving at det å lage barn faktisk ikke er så lett, hun skriver derfor et innlegg under "vanskelig følelser" om hvor hardt det er å takle prøvetiden/ventetiden.Et slikt innlegg ville provosert meg. Jeg ville lest det, men IKKE svart på det.)"

Mener du at du bare ville ha medlidenhet når du skrev dette innlegget da?
Jeg skjønner meg ikke helt på deg Sofie?

Du skriver litt rundt deg selv. I det ene øyeblikket sier du at forumet er for alle, i neste sekund sier du at en ikke bør svare hvis en er provosert?

Hvor står du hen egentlig?

[Hjolto]

hensikten med innlegget ikke var å starte en diskusjon om dette, men kun å få tilbakemeldning fra andre i lignende situasjoner
Er det kun for å få tilbakemelding fra folk som er enig i det som skrives at folk skriver innlegg på pinlig?
Da får du ha meg unnskyldt for å svare deg, og for å ha tillatt meg å være uenig.

[Uregistrert]

Dersom du viser de følelser du beskriver her like tydelige ovenfor din mann, så ikke bli overrasket hvia han forlater deg! Det ville jeg gjort hvis jeg var han!

Men da ville du vel bare vært glad til, for da kunne du funnet deg en du kunne få barn med...??

For det å få barn er jo tydeligvis viktigere for deg enn han.

Og jo, jeg har så absolutt mulighet til å sette meg i din situasjon, enda en større grunn til at jeg virkelig ikke forstår deg. Eller mannen din, for at han blir.

[Epp]

Beklager jenter, men det blir for vannvittig å ta innleggene fra sure tante sofie seriøst. For meg ser det ut som om dette er en person som kaster inn den ene brannfakkelen etter den andre for å få litt futt og fart her inne. Det kan UMULIG gå an å komme med uttalelser, påstander og sjikane i øst og vest som er så gjennomsyret av umodent furte-surleppe-syt?!

Om et menneske kan definere sine anklager (som i ovennevntes innlegg) mot mann, hans familie og andre jenter her inne som berettiget bitterhet, og samtidig hevde hun har RETT til det, da fins det diagnoser for sånt. Og fagpersonell som kan håndtere det, for den del.

Dersom dette ikke er en dårlig spøk;

Det er IKKE en menneskerett å få ta ut bitterheten sin på andre! Det er INGEN menneskerettighet å spy i andres fang!

Det er MYE mer synd i mannen din som ikke bare har sitt problem, men i tillegg DEG å hanskes med..


DU er ikke et offer - derimot rammer du en hel familie som neppe kommer til å føle med deg noengang. Dessverre, for problemet er i seg selv reelt, men ikke i de dimensjoner du legger opp til -og det er ihvertfall ikke bare ditt. Det kunne kanskje vært greit med et støtteapparat av nære venner og familie...

Alle dere andre jenter;

Synes dere er kloke og snille, jeg. Honnør til dem som i tillegg klarer å vise omtanke!

Klem

[dBy]

Kjære suretantesofie. Jeg vil bare minne deg på at en riktig god venn er en som gir deg en på trynet når du fortjener det!
Jeg synes du har "fortjent" mange av de tilbakemeldingene som er her, og jeg kan ikke si annet enn at det som ligger bak disse krasse meldingene er et håp om at du skal ta deg sammen og klare å nyte deg selv, din mann og dine tantebarn.

Første hjemmelekse er : Nyt deg selv! Man blir ikke lykkelig hvis man ikke tror det selv.

Når du kan klare å ha det bra med deg selv er det dine nære du skal gi litt til. Da vil du få masse igjen og det igjen vil gjøre deg lykkeligere.

Det jeg ber deg om. Ble mye rot her, håper du forstår hva jeg mener. Start den gode sirkelen! Ta ett lite skritt i dag, ett litt større i morgen.

Jeg har selv bodd i samme hus som en fille-tante som ikke likte meg men forgudet min bror. Det var ikke lett å forstå som liten pike. Det vil jeg ikke unne noen.

Så til slutt en god klem med håp om at du kan se disse innleggene som den hjelpen de faktisk er. :klem:

[Gaby]

Ok, la oss ta et tenkt eksempel her;
Dame på over 30, oppdager etter et halvt årsprøving at det å lage barn faktisk ikke er så lett, hun skriver derfor et innlegg under "vanskelig følelser" om hvor hardt det er å takle prøvetiden/ventetiden.

Et slikt innlegg ville provosert meg. Jeg ville lest det, men IKKE svart på det. Nettopp fordi jeg ikke kan sette meg inn i hennes situasjon. Jeg ville tenkt mine tanker om hennes situasjon, men aldri ville jeg skrevet dem som svar i hennes innlegg. Innlegget ville provosert meg fordi; å bortprioritere barn til man er over 30 er helt utenkelig for meg, og jeg oppnår ingen medfølelse med henne, da jeg synes delvis det er hennes egen skyld at hun er barnløs.

----------------------------------

Utrolig "tenkt" eksempel, da, SureTanteSofie, ettersom jeg har et innlegg et par linjer under deg på "Vanskelige følelser" som heter "36 år og barnløs"... Helt i orden for meg at du ikke har noen medlidenhet med meg og andre i min situasjon. Jeg synes også jeg har vært ganske så dum som ventet så lenge! Men i motsetning til deg legger jeg ikke skylda på noen andre. Det ville kanskje hjelpe deg å gå litt inn i deg selv?

Jeg blir ikke så provosert, men oppgitt og litt såret. Om du vil skrive det, så er det din sak (jeg tåler det), men jeg reagerer på at du later som om du ikke svarer, og gjør et poeng av at du er mer reflektert og "bedre" enn mange andre her fordi du lar være. Jeg støtter den som skrev at du ikke er noe offer. Du vil visst at alle skal ta særhensyn til deg, og ingen skal kunne komme med noen slags kritikk. Det er forbeholdt deg!

Jeg hører til dem som delvis har forstått deg og dine følelser, men etter hvert innlegg du skriver skjønner jeg bare de rundt deg bedre og bedre. Det kan ikke være lett, verken for din mann, svigerfamilie eller andre. Selvfølgelig ikke for deg, heller, men det er faktisk du selv som kan gjøre noe for at alle får det bedre! Bruk muligheten!

Du skriver at du skal adoptere. Da håper jeg du oppsøker psykolog og får hjelp til å rydde opp i disse følelsene først. Håper også du kan lese dette rådet uten å føle at jeg setter meg over deg og tror jeg er et bedre menneske enn deg.

Lykke til med livet.

Klem fra Gaby

[Maggie74]

Hvorfor tror du, at nettopp du, kan komme med kvass kritikk mot meg, og tro det at du takler en slik situasjon bedre enn andre?
Hvordan tørr du å komme med påstander som; "Du er en egoistisk dritt som ikke fortjener å få barn før du tar deg sammen"?
Hva har du opplevd som gir deg nok erfaring og kunnskap, til å kunne fordømme meg?


Jeg tror jeg kan komme med kvass kritikk mot deg fordi du poster på et offentlig forum. Og fordi jeg tror at mennesker som er blitt så bitre som deg kanskje ikke innser hva som skjer før de får krass kritikk. Jeg har masse kunnskap og erfaring som du ikke vet om, og jeg uttrykker min mening og fordømmer deg ikke. Slå opp i ordboken hva fordømme betyr.


Etter hva jeg har forstått Maggie74, så har du allerede et barn selv. Du har pause i prøvingen nå pga du er student. Og du ville aldri utsette deg selv for påkjenningen det tar å gå igjennom et ivf-forsøk (noe du selv har uttalt). Jeg har derfor problemer med å forstå hvorfor du bruker så mye tid til å legge igjen dine meninger under temaet "tanteunger", når innlegget "tanteunger" har grunnlag i gjentatte mislykkede ivf-behandling hvor resulatet har blitt null unger. Du svarer på mitt innlegg, utifra dine egne meninger og opplevelser, men du veit jo ingenting om hvordan det oppleves å få bortfallsblødning etter et mislykket ivf-forsøk! Du har jo til og med et barn, lille venn!


For det første vet du ingenting om situasjonen jeg fikk mitt første barn i. For det andre er jeg ikke liten. Og for det tredje er jeg ikke din venn! :)

Men det at jeg har tatt meg en pause i prøvingen er ikke nødvendigvis fordi jeg er student, men fordi hele opplegget gikk inn på forholdet til meg og mannen min. Det var situasjonen som gjorde det greit å ta en time out. Jeg sliter med en kronisk sykdom som gjør at jeg ikke har hverken energi eller mulighet til å gå gjennom IVF forsøk. Prøv å svelg den, dah! Mitt høyeste ønske her i verden er å få barn med den mannen jeg elsker. Det kommer jeg mest sannsynlig aldri til å få. Du er heldig som er blitt tilbudt IVF. Du er heldig som har en mann som holder ut med deg til tross for de utrolig sterke følelsesutbruddene du har. Du er egoistisk fordi du ikke ser at du er heldig. Du er også egoistisk fordi du tror at alle som har barn ikke trenger å bli bitre. Hadde jeg tillat det, så kunne jeg også vært like bitter som deg, men jeg ser ikke noe godt komme ut av det, og derfor oppsøkte jeg lege da jeg fant ut at vi ikke ble gravide. Jeg har fått nær oppfølging av lege, nettopp slik at jeg ikke skal komme i samme situasjon som deg.


Jeg veit "tanteunger" er et provoserende innlegg, og jeg forventet både negativ tilbakemelding og støttende meldinger. Men enkelte steder har du overgått en grense, Maggie74.

"Hun burde ikke få hjelp til å bli gravid". I bunn og grunn, lurer jeg vel bare på hvordan du kan dømme dette? Når du kommer med slike uttalelser, må jeg si at jeg lurer på hva som gjør at DU skal fortjene å få hjelp til å bli gravid med nr 2? Er du et overmenneske med supre gener som bare MÅ videreføres? Og jeg mangler disse genene?
[/qoute]

Jeg kan ikke få hjelp til å bli gravid med nr.2 (se over). Du er veldig flink til å quote. Jeg skrev at du ikek burde få hjelp til å bli gravid før du fikk hjelp for bitterheten. Og det står jeg helt fast ved også. Har det ikke fallt deg inn at det er lettere å bli gravid hvis man har det godt? Dette gjelder IVF også.

Jeg har ingen supre gener som må føres videre. Jeg er et helt normalt menneske med et relativt normalt grep på hverdagen min. Du har sikkert fantastiske gener, du. Men det er ikke vi som bestemmer om de skal føres videre. Det er faktisk en del her i livet vi ikke kontrollerer. Is it ment to be? Hvem vet? Jeg vil ha barn nr. 2 fordi jeg elsker min mann og fordi jeg vil oppfylle hans største ønske her i verden.

[quote]
Vil bare oppfordre deg Maggie74 til å være litt mere varsom med uttalelser og kanskje la være å svare på innlegg som du ikke har grunnlag til å kunne svare på.


Og jeg vil oppfordre deg til å kontakte lege for å få hjelp for problemene dine. Og for ikke å snakke om at du også må la være å kritisere folk du ikke vet noe om. Her skal likt være likt!

Ha en god dag!

Maggie

[Jannike_79]

Beklager jenter, men det blir for vannvittig å ta innleggene fra sure tante sofie seriøst. For meg ser det ut som om dette er en person som kaster inn den ene brannfakkelen etter den andre for å få litt futt og fart her inne. Det kan UMULIG gå an å komme med uttalelser, påstander og sjikane i øst og vest som er så gjennomsyret av umodent furte-surleppe-syt?!

Om et menneske kan definere sine anklager (som i ovennevntes innlegg) mot mann, hans familie og andre jenter her inne som berettiget bitterhet, og samtidig hevde hun har RETT til det, da fins det diagnoser for sånt. Og fagpersonell som kan håndtere det, for den del.

Dersom dette ikke er en dårlig spøk;

Det er IKKE en menneskerett å få ta ut bitterheten sin på andre! Det er INGEN menneskerettighet å spy i andres fang!

Det er MYE mer synd i mannen din som ikke bare har sitt problem, men i tillegg DEG å hanskes med..


DU er ikke et offer - derimot rammer du en hel familie som neppe kommer til å føle med deg noengang. Dessverre, for problemet er i seg selv reelt, men ikke i de dimensjoner du legger opp til -og det er ihvertfall ikke bare ditt. Det kunne kanskje vært greit med et støtteapparat av nære venner og familie...

Alle dere andre jenter;

Synes dere er kloke og snille, jeg. Honnør til dem som i tillegg klarer å vise omtanke!

Klem

Jeg vil bare skrive under på dette jeg.. Bør vi egentlig gidde å bruke energi på sånne innlegg?? Jeg skrev inne ett svar i begynnelsen av denne diskusjonen fordi jeg følte noe om dette emnet.. Ikke fordi jeg mener det jeg føler er riktig uansett situsjon, men fordi det var det jeg følte.. Tror dette gjelder for mange av de andre damene som svarer på ting her inne.. De svarer fordi de mener noe om det..

Jeg er glad for at folk i det hele tatt leser og ikke minst svarer på mine innlegg.. Setter stor pris på forskjellige tilbakemeldinger, fra forskjellige damer med forskjellige forutsetninger.. (er det ikke derfor jeg legger inn innlegg her a?)

Klemmer

[Epp]

Hei igjen...


Jeg klarer altså å la meg engasjere i problematikken, selv om jeg sliter med å ta det alvorlig..

Spørsmål:

Dersom man blir bitter på sin mann pga dårlig sædkvalitet, og legger skylden på han for at man er barnløs (som om han bestilte sædkvaliteten på postordre..) - fordi dette ikke ble det lykkelige livet man mente å ha krav på..... Og hevder å ha rett til det...

Kommer man da også til bli like bitter og rette like hard skyts mot et barn som fødes med skavanker og syndromer (siden disse muligens er å finne i samme postordrekatalog som sædkvalitet..), fordi det også går på bekostning av den samme lykketilværelsen og livskvaliteten man hadde ønsket seg og regnet med? -Har man rett til det også kanskje?

Bare lurte...


Klem til jentene!

[mokki]

jeg er så enig med deg epp, og alle dere andre damer.

og ja, sure tantesofie, jeg har mulighet til å sette meg inn i din situasjon, vi har akkurat fått vite at mokkimannen til all sansynlighet ikke produserer sædceller i det hele tatt, altså kan ikke vi begge bli biologiske foreldre.
er jeg bitter på han fordi?? nei, ikke i det hele tatt, selv om jeg hele livet har gledet meg og ønsket meg barn. dette er ikke mannen sitt problem dette er vårt problem. dette må vi gå gjennom sammen.

hvorfor ble du glad i mannen din?? fordi du antok at han kunne gi deg barn?? eller fordi han var akkurat den han var???
bare lurer....

husk at han også helt sikkert sørger over dette. det er ikke bare deg dette dreier seg om..

ønsker deg lykke til.
klem

[Tullejenta]

Lykken er ingen endestasjon, men en måte å reise på.


det kan være tøft til tider, men det er vel først når man setter seg ned og sier at man ikke vil lenger at man har tapt og ikke kommer videre...

[Liffy]

hE,HE........Jeg må faktisk le når jeg leser alle disse innleggene til suretantesofie.... he,he.. :) Huff, nei... det er jo tragisk også, så jeg bør ikke le.... Det går ut over så sinnsykt mange uskyldige mennesker når man er bitter.. Trist!:(
Jeg har selv prøvd i snart ett år, og min svigerrinne ble gravid med nummer 3, gjorde ett stooooort nummer av at hun egentlig ikke ville ha osv... Hun får barnet neste måned, og jeg gruer meg veldig. Vet at det blir tøft å besøke henne på sykehuset og se den lille som jeg skulle ønske var min. MEN livet er urettferdig av og til. Man må bare gjøre det beste ut av ting. Hun har stooor mage, kan ikke drikke alkohol og må skifte drittbleier og sove dårlig. Det trenger ikke jeg!;)
Neida!:)
MEN se problemene som utfordringer og muligheter - IKKE uovervinnerlige!

KLEMMER Liffy!:)

[pia1006]

Kjære Tante sofie :D

Jeg forstår at du har det veldig tøft, hvorfor jeg kan si det for jeg opplever det samme selv.
Men VI kan ikke slutte å leve fordi vi er ufrivillig barnløse.
Vi må gjøre det beste ut av hverdagen
VI må være glad over søsken/svigerinnes barn

Ja det jeg prøver og si er at du ikke må kutte ut
svigerfamilien, du kan ikke la være å besøke, barnedåp feire dager.
Vi kan ikke synes synd på oss selv barn kan vi alltid få,men det er ikke sikkert
vi kan føde de selv.

Jeg har selv tantebarn på begge sider og forguder de som bare det passer og styrer koser meg sammen med de.
Det blir min og din tur også,emn ikke helt enda.

ps: nå har jeg bare lest første og siste innlegget ditt,men h¨åper du klarer å komme deg videre. Du har ikke LOV å si du skulle gått fra han for han hadde har for lite sædceller. Min har også for lite,men jeg har ALDRI tenkt å forlate han pga den grunn.

LYKKE TIL