Kjempeglad men samtidig misunnelig...

[lykkelit]

I februar fikk vi (jeg og sambo) vite at beste kompisen til sambo og dama var gravid. Dette ble på en måte utslagsgivende for min kjære at vi skulle begynne å prøve vi også (jeg har vel "mast" i ca to år...hehe). Så det brettet med piller jeg gikk på ble det siste...

I går kveld rundt tolv, fikk vi telefon fra kompisen om at de hadde fått en nydelig liten jente på vel 4400g og 50cm med mye mørkt hår! Alt hadde gått stort sett bra! Men både kompis og dama var veldig slitne, ikke så merkelig kanskje!

Men når jeg fikk nyheten (har jo visst at den ville komme noen mnd kan man si...) så smilte jeg fra øre til øre og var kjempeglad på deres vegne! Men samtidig så satt klumpen godt i halsen, og tårene nesten i øyekroken av misunnelse! For det er litt "vondt" å tenke på! De ble gravide uten at det var planlagt eller noe, og vi har slitt med å bli gravid store deler av henens svangerskap. Og det blir litt følelser av det... De vet ikke noe om dette, grunnet av vi har valgt å ikke si det til noen. De eneste som vet om at vi er prøvere er to av mine beste veninner, og det har vært tilfeldig at de har funnet det ut... (Når man er så gode venner som jeg er med mine to veninner, så glipper det lett ut at "når jeg slutta på pillen så poppet kvisene frem...." og "jeg har ikke hatt mensen på 70 dager..." og da skjønner de jo fort tegninga selv... hehe... Men de er de eneste to som vet noe, og slik skal det forbli en god stund fremover også... Så de nybakte foreldrene vet ikke noe om vår prøving, og derfor ikke at vi er misunnelige... Og vi gir ikke uttrykk for det heller! De har fått nyte sitt svangerskap! Og de skal få nyte sin førstefødte uten å måtte tenke på å ta hensyn til oss! Det er bare helt klart!

Men vi krysser fingrene og håper på det beste vi også nå! Har gått til innkjøp av Babycomp, og håper med det å finne ut mer av syklusen og om jeg i det hele tatt har el. Så får vi se! :kidoki:

[Nissemor]

Uff...det er vondt å ha slike følelser, men jeg tror at mange med deg har de samme følelsene. :stakar:

Håper at du og mannen din får full klaff snart...det hadde du absolutt fortjent da.....kanskje babycompen kan hjelpe deg på vei.

Lykke til ihvertfall....og prøv å få litt vibber nå av den nyfødte babyen...kanskje det smitter av litt :)

:kidoki::kidoki:

[Sissel]

Hei Lykkelit!
Jeg kjenner meg igjen. Jeg ble tante for to mnd siden...
(akkurat to mnd i dag) og fra før broren min og dama
ble gravide, og frem til nå har vi mista to spirer.
Jeg er av den meningen at dama til brodern ikke tar seg godt nok
av de to hun nå har....og derfor er det så vondt at de fikk det til
ved et uhell, mens vi sliter.

Det gjør ikke oss til dårlige mennesker det.
Jeg mener i allefall det.
Det er naturlig reaksjon og jeg vil ikke bli tatt ekstra hensyn til for det.

Jeg tror nok historien deres også vil få en lykkelig slutt, og
anskaffelsen av babycomp kan jo fremskynde den lykkelige tiden!

Håper alt ordner seg for deg og mannen din.

:klem: :kidoki:

[Humle-Surr]

Jeg tror alle som har slitt litt kjenner seg igjen i det du skriver.
Jeg har mistet tellingen på hvor mange som har blitt gravide etter at vi begynte å prøve for snart 2 år siden. At det er over 20 snart er faktum.
(er jo i den rette alderen og da, 29)

Noen sårer mer enn andre. Jo nærere, jo værre synes jeg, og jo lenger vi har strevd jo værre. Jeg er redd for å bli bitter, og føler noen ganger at jeg testes gang på gang. Hvis jeg klarer å unne andre det, så kanskje jeg også er heldig en gang.. :trist2:

Jeg synes det virker som de fleste bare blir gravide "ops, vet dere hva, vi er gravide, og vi bruker p-piller, og det var ikke planlagte, men vi er sååå lykkelige.... :gal: " mens de ikke aner hvordan det stikker når nok en lykkelig mage tyter ut.

Vi må bare være "store" nok til å unne dem dette, og håper at vi tilslutt sitter der med lykkelige mager.

Har også en baby-comp i skuffen som vi kjøpte i fjor, og selv om vi ikke har blitt gravide enda, så synes jeg den har hjulpet VELDIG med å bli kjent med kropp og syklus.

Lykke til, og hold ut!! :vink:

[Tante pose]

Hei!

Dette er vanskelig det!!

Syns det virker som du takler dette veldig bra! Flott at du klarer å glede deg over andre sin graviditet og barn, selv om du sliter selv.

Jeg har en jente på 18 mnd, og er nygravid.....
Jeg har en venninne som jeg vet sliter. For meg er det vondt å fortelle henne at jeg faktisk er blitt gravid. Jeg unner jo henne å få klaff - av hele mitt hjerte - men jeg kan jo ikke la være å overbringe det glade budskap likevel?

Selv slet jeg i over ett år for å få til nummer en, og nå fikk vi klaff etter 7 prøverperioder. Vi er kjempefornøyd med det!

Det jeg prøver å si er at jeg skjønner at du har det tøft! Men hvis du velger å fortelle flere at du prøver så tror jeg du vil møte veldig stor forståelse hos dine nærmeste!

Lykke til!!

:klem:

[annemede]

Hei,
det er et vanskelig tema dette. Heldigvis er det ikke så mange av mine omgangsvenner som har fått barn enda, men bestevenninene mine har, de bor "heldigvis" et stykke unna. Men jeg kjenner at dersom de skryter så veldig mye mer av hvor fantastisk det er med unger så tror jeg nok at jeg kommer til å komme med et lite hint en fin dag det passer seg sånn; at det er ikke sikkert at det er så enkelt for alle å få seg en sånn liten skjønn unge.
Av og til stikker det enormt i misunnelses kjertelen, men jeg er heldigvis ikke så veldig ille plaga enda.

Håper at vi alle sammen blir kurert mot akkurat den misunnelsen ganske snart, jeg kjenner at nå må det jammen skje noe her ganske så fort!!!:mhmm: ellers tør jeg ikke at ansvar for mine egne tanker :gal:

Lykke til!

[lykkelit]

Tusen takk for svarene fra dere!!! Det er kjekt å se litt hva andre mener også! (+ å få tilbakemeldinger! )

I går var jeg og sambo på sykehuset på besøk til de nybakte foreldrene og jenta deres! Jeg holdt henne nesten hele tiden vi var der, og fikk det ærefulle oppdraget med å få henne til å rape! Det var bare så skjønt! Nydelig liten jente!

Men det står litt værre til med moren. Hun har fått noen problemer med hofte og ledd etter dette, og det er så vidt hun klarer å gå. Ikke klarer hun å bære sin egen lille nyfødte første heller. Og det er veldig synd! Men tror hun takler det veldig bra. Hun har typen rundt seg så og si hele tiden, og i dag dro de hjem fra sykehuset!

Men jeg må jo si det da, at "lysten" på et eget lite nurk, voks ganske mye når jeg fikk se den lille velskapte jenta! Når vi var gått ut spurte sambo om tankene etter å ha blitt fortalt så mye om fødselen (fikk fortalt ganske mye! Mest av faren, men også en del fra den "fødende") og om jeg fortsatt "stod der jeg var før jeg gikk inn" ang. det å bli gravid og få egne barn nå. Og jeg svarte ganske spontant at: "jeg vet det gjør %¤#¤#¤ vondt, og jeg vet at jeg har en ekstremt lav smerteterskel og at det jeg kvir meg mest til her i livet er å føde mine egne barn. Men det skal nok mer til enn det der til å få meg til å forandre mening. Det er verdt det!" Sambo bare smilte og så på meg! (Han er bare skjønn nå når vi snakker om å få barn ;) )

Så jeg må nok si at jeg fortsatt er misunnelig! Men satser på at det snart er vår tur! (Det må jo gå for oss også en gang vel??)