Å snakke om barnløshet når en selv har barn

[Columbine]

Jeg har nettopp sittet og lest litt igjen i diskusjonen "Å snakke om barnløshet med folk som har barn". Tiden her inne på SG har virkelig åpnet øynene mine for hva slitere/barnløse har å stri med, fysisk, psykisk og sosialt. Jeg trodde selvsagt også tidligere at jeg skjønte at det er smertefullt å ikke få barn når en gjerne vil. Men det å lese alle innleggene til dere uendelig tapre, sterke, modige, ærlige, galgenhumoristiske og ikke-mer-bitre-enn-at-såpass-får-vi-andre-jaggu-tåle-jentene her inne har nok fått meg til å forstå en god del mer enn før.

Det har også fått meg til å innse at jeg selv ved flere enn én anledning også har vært en bidragsyter til koret av velmente/tankeløse/teite bivånere som burde lære å passe munnen sin. :flaut: I full erkjennelse om dette har jeg prøvd å lete mellom linjene i innleggene deres om hvordan det går an å være medmenneske når temaet barnløshet kommer opp, selv om man aldri virkelig kan "forstå" hvordan det føles.

Men det er ikke tvil om at når mennesker er sårbare og følelsene sterke, skal det lite til før man tross alle gode hensikter klarer å si noe dumt, noe som kan misforståes, eller noe som lyder direkte hjerteløst. Eller man risikerer å virke likegyldig og uinteressert - eller nysgjerrig og grafsende.

Derfor vil jeg gjerne spørre dere erfaringsrike slitere: Hvordan ønsker dere å bli møtt? Hva er en god måte å forholde seg til barnløsheten på? Hva er det godt å få høre? Hvordan kan man være medmenneske, lytte, vise interesse - uten å grafse eller komme med meningsløse råd? Hvordan kan man prøve å forstå når man aldri virkelig kan forstå? Hvordan trøste når det egentlig ikke finnes noen trøst?

Jeg tror det bak mange dumme kommentarer - ikke alle, men mange - ligger et oppriktig ønske om å være til hjelp. Men hvordan?

[Lykkeliten]

Jeg synes du skrev et veldig fint innlegg her Columbine (som vanlig!) og det er vel stort sett som med alt annet her i livet; man vet ikke hvordan man skal forholde seg til mennesker som strever med hvilket som helst problem egentlig - uten å ha vært i lignende situasjon selv.
Det finnes jo ikke noe fasitsvar på dette, men jeg kan jo svare for meg selv.


Hvordan ønsker dere å bli møtt?

Med respekt og med forståelse.
Det verste som skjer meg er at enkelte ikke tar problemet som et problem.
For mennesker som ikke har hatt problemer med å bli gravid eller ikke har vært i nærheten av mennesker som er ufrivillig barnløs før - er det kanskje vanskelig å forstå savnet etter å få barn.
Det skjønner jeg, men å kunne ha respekt og forståelse for at dette er i aller høyeste grad er et problem for ufb'ere - vil hjelpe mye.


Hva er det godt å få høre? Hvordan kan man være medmenneske, lytte, vise interesse - uten å grafse eller komme med meningsløse råd?

Å høre "Vi tenker på dere", "Vi krysser alt vi har for dere", "Ta vare på hverandre", "Vi er glade i dere" - betyr mye for tiden.
"Husk at jeg er her om du trenger meg"..

Å stille spørsmål er for meg ok. Jeg velger selv da hvor mye jeg svarer på.

Noe jeg ikke synes er noe særlig er når jeg blir oppringt og får høre at;

"Jeg så det på TV! Nå trenger dere ikke stresse lenger! Dette er jo løsningen vet du!"

"Stress er årsaken til barnløshet! Slutt å stresse!"

Mye sårt kunne vært ungått om man bare tenkte seg om 2 ganger før man åpner munnen..
Jeg er nok slik når det gjelder mye jeg også, og jeg blir stadig vekk møtt av det m.t.p barnløsheten.


Hvordan kan man prøve å forstå når man aldri virkelig kan forstå? Hvordan trøste når det egentlig ikke finnes noen trøst?

Man kan ikke forstå om man aldri har vært i situasjonen selv. Men man kan gjøre så godt man kan for å forstå.
Og mer kan vi ikke be om!

Den beste trøsten synes jeg er å bli tilbudt en klem når man har det vondt. En skulder å gråte på..
Ingen spørsmål.

Jeg ber ikke om mye fra mennesker rundt meg ang. barnløsheten. Vi var åpen om 1. forsøket og brant oss til de grader..

Av og til er det bedre å skjule alt det vonde dessverre.

[Kristiane]

Så bra skrevet Columbine!
Selv så har vi prøvd i 1 og et halvt år og er inne i utredningsprosessen.Det som er viktig for meg er at folk har respekt for mine ønsker,slik at jeg får ta dette i mitt tempo.Vi har fortalt at vi sliter til bare noen få av våre nærmeste.Vi har sagt til dem at vi ville at de skulle få vite dette,og at de skulle få vite mere når vi selv viste,og følte for å snakke mere om dette.
Det jeg opplevde med svigermor var at hun begynnte å mase og snakke om dette hver gang jeg traff henne.Forferdelig slitsomt.
Så det er det viktigste for meg.At folk respekterer at dersom jeg ønsker å snakke om dette så er det jeg selv så må få ta det opp.
Men folk er forskjellige,noen er mere åpen enn andre!

[Hera]

Hvordan vil man bli møtt?

Jeg tror minste felles multiplum må være ydmykhet, forståelse og interesse.
Jeg vil i alle fall ikke bli behandlet som et tandert ospeløv som må tas på med de fineste hvite silkehansker. :urk:
Det er slitsomt for alle parter dersom man skal veie sine ord på gullvekt hele tiden. Anspent stemning er det verste jeg vet.

Folk jeg kjenner godt og er glad i kan stort sett si og spørre om hva som helst. Og blir det for mye, så sier jeg heller fra. (kan fortsatt bli bedre til dette) Jeg vil mye heller at folk spør enn at de trekker seg unna. Det er folk jeg ikke kjenner så godt, og som bare spør og graver av ren nysgjerrighet, som plager meg.

Jeg kan godt fortelle dersom jeg oppfatter at vedkommende faktisk er interessert i å vite mer om selve prosessen eller hvordan det påvirker livene våre. Jeg har full forståelse for at det er vanskelig å sette seg inn i hvordan det er å være ufrivillig barnløs, og så lenge folk er ydmyke i forhold til dette og ikke presenterer enkle "besserwisserløsninger", så passerer det meste.
Tomme fraser som "det ordner seg for snille piker" og "bare slapp av så går det nok bra" o.l. er det nok flere enn meg som er temmelig lei av.
En klem er ofte bedre enn tusen ord!

Stort sett setter jeg pris på om folk er seg selv, og at vi kan snakke om andre ting. Vanlige ting, som vi alltid har snakket om. At ikke barnløsheten blir en big deal i alle sammenhenger. Livet består heldigvis av flere ting. Så får man også kanskje spare de aller verste gulp- og bleiehistoriene til et mer lydhørt publikum.

Med den ydmykheten du viser i ditt innlegg, så havner nok du i den kategorien småbarnsforeldre jeg godt kunne brukt tid sammen med :blunk:

[Teeny]

Det plager ikke meg at folk tråkker i salaten når vi prater om barnløshet. Vi kan ikke forlange/forvente at folk skal vite hva man "kan" si og hva man bør unngå å si, når de ikke har vært i situasjonen selv. Det som støter meg er når folk tror de har peiling og prøver å presse på meg tips/råd o.l., uten å tenke over at jeg faktisk prøvde ut disse rådene for lenge siden. Ta f. eks. hun ene her inne som fikk råd av en kollega at "det er visse dager i måneden som er mer fruktbare enn andre, vet du". Eller når folk sier til meg at "dere trenger ikke prøverør når dere er så unge! Dere må bare begynne å slappe av mer, så skjer det! Stress ned!". Slike uttalelser er direkte frekke og vitner om særdeles lite empati og forståelse. Jeg kan slappe av til jeg kaster opp - jeg blir ikke mer gravid av den grunn.. :uff: Om jeg hadde truffet på en gammel bekjent som skulle legge ut på en klatreekspedisjon i Himalaya hadde jeg ikke akkurat bedt ham huske å ta med seg votter.. Folk må (og burde) forstå at som prøver lærer du litt mer om "reproduksjonsprosessen" enn en gjorde i naturfagtimene på ungdomsskolen, og derfor bør man forholde seg til at en prøver som regel vet litt mer om anatomien og biologien enn en gj.sn. ikke-UFB'er. Det er greit med råd og tips, men hva med å innlede med "Jeg har hørt om noe nytt. Du har kanskje prøvd/hørt om det før, men vil du høre?". På denne måten blir man ikke så arrogant i måten man legger frem tipsene på. Jeg føler meg faktisk liten fra før i og med at vi ikke får til noe av det "mest naturligste", og da hjelper det ikke på at folk som ikke vet hva de prater om kommer med selvsagte tips a la "dere må jo ha sex for å få det til" ..

I tillegg til litt ydmykhet setter jeg pris på at folk vil høre hvilke tanker man gjør seg som UFB. Folk flest er opptatt av hva som er galt, hva som skjer videre, ect, men ikke hva som foregår oppi tenkeboksen. Det verste med prosessen er som regel ikke hvilke medisiner man nå skal gå på, hvilke prøver man har vært gjennom, men hva man prøver å forberede psyken på. At folk stiller meg spørsmål og er litt nysgjerrige på hva dette går ut på og hvilke alternativer vi har ser jeg i grunn bare på som positivt. Jeg velger selv hva jeg vil svare på, og om jeg i det hele tatt orker å svare der og da.

Summa summarum er det ikke hva folk sier som plager meg, men hvordan de sier det. Man kan tråkke så mye man vil i salaten for min del, men viser man litt ydmykhet er det mye lettere å takle i etterkant. Ellers gjør det vondt når folk prøver å unngå en fordi de ikke vet hva de skal si (jeg har faktisk opplevd dette og syns det er trist, for det er ikke så ofte jeg prater om barnløshet/prøving og derfor syns jeg ikke dette skal være så dominerende oss i mellom).

Sånn helt til slutt vil jeg bare si at alt dette avhenger selvsagt av hvordan personen takler det. Vi er alle forskjellige, og noen tåler mer/mindre enn andre så derfor finnes det ikke noe fasitsvar på hvordan man bør oppføre seg.

[Hera]

Om jeg hadde truffet på en gammel bekjent som skulle legge ut på en klatreekspedisjon i Himalaya hadde jeg ikke akkurat bedt ham huske å ta med seg votter...
:knegg: Bra poeng Teeny! Og veldig beskrivende..

[Lykkeliten]

:skratte: Den var ikke dum!!
Du er go' er du Teeny!:klemme:

[Hera]

Jeg har ikke før svart på denne diskusjonen, før det dukker opp et kroneksempel på hvordan jeg IKKE vil bli møtt. Ta en titt på "jeg har testet positivt" - forumet, så skjønner dere hva jeg mener. :mumle: (sorry, hvis vedkommende føler seg driti ut, men det er akkurat sånne utsagn som provoserer meg)

Og plutselig var bitchen våken igjen.. :kone:

[Lykkeliten]

Jeg har ikke før svart på denne diskusjonen, før det dukker opp et kroneksempel på hvordan jeg IKKE vil bli møtt. Ta en titt på "jeg har testet positivt" - forumet, så skjønner dere hva jeg mener. :mumle: (sorry, hvis vedkommende føler seg driti ut, men det er akkurat sånne utsagn som provoserer meg)

Og plutselig var bitchen våken igjen.. :kone:
Holdt meg laaangt unna den disken da det er "Jeg har testet positivt"-tråd..
Hadde den lagt et annet sted.....:sinna:

[Teeny]

Isj ja, her har vi et veldig godt eksempel på å tråkke i salaten. Hun mener det sikkert godt, men det var dette med å undervurdere andres (UFB'ernes) evne til å tenke selv.. Som kreps77 så treffende sier:
Jeg har foreløbig ingen "påviste problemer," og det første halv året stressa jeg ikke i det hele tatt! Hvorfor ble jeg ikke gravid da?"
Jeg tror at svært få begynner prøvinga med å stresse, og stresset kommer som regel ikke før etter at en har prøvd en del måneder uten klaff, og da mener jeg at det er ofte god grunn til å "stresse" (mtp time til utredning, ect) fordi man da som regel har en eller annen faktor som gjør at man må slite litt mer enn gjennomsnittsbærta for å bli gravid. Og ikke for å nevne at man gjerne prøver krampeaktig noen måneder ekstra før man tar kontakt med helsevesenet fordi man så gjerne vil klare dette selv (og uten å "stresse" med medisiner, ect).

Kan noen besserwissere forresten forklare meg hvordan de definerer stress? Er det å måle tempen for å kunne gi sykluskurver til gynekologen når man starter utredning (noe de fleste gynekologer "forlanger")? Er det å passe på å ha sex oftere enn 1 gang i uka fordi mannens svømmere kan minne mer om delfiner med bakrus? Er det å være livredd for at man aldri skal bli gravid og hele tiden prøve å overbevise seg selv om å tenke positive tanker? Eller er det å ligge med rumpa opp etter sex, drikke hostesaft/rødvin/grapefruktjuice/sæd og virkelig prøve å optimalisere sjansene for en evt befruktning (hvilket ofte blir utprøvd i noen få sykluser før man går lei)? Om dette er stress, - hvorfor er det da ingen som stopper meg på jobb for å unngå at jeg får en stressende hverdag når jeg blar gjennom utstyrskatalogen og prøver å finne ut hvordan i huleste man kan bruke skinner til gardinoppheng i et halvmånet vindu uten at gardinene sklir ned og man samtidig skal kunne trekke dem for og fra? :urk:

Uansett, det kan godt tenkes at enkelte av prøverne hadde hatt godt av å få litt av fokuset bort fra prøvingen. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg nok er blant dem. Jeg har hele tiden visst at jeg til tider kan ha overfokusert på prøvinga, men samtidig var jeg ikke klar for å sette ned fokuset. Etter det som skjedde i sommer har jeg klart å gi fra meg noe av den kontrollen jeg følte jeg måtte ha over hele situasjonen. Det er så lite vi kan gjøre for å kontrollere og styre kroppen vår når det gjelder dette her, og derfor gir det oss en ekstra trygghet å f. eks. tempe, o.l. for å gi oss en følelse av at vi ihvertfall har kontroll over noe av det. Det kan godt tenkes at dette kan ha negativ innvirkning hos noen svært få, men uansett nytter det ikke å gi opp denne kontrollen før man er klar for det. Man kan ikke (og bør ikke under noen omstendigheter) be en UFB'er om å gi slipp på det lille h*n har igjen av kontroll over situasjonen. Det er akkurat det samme som å be en røyker om å stumpe røyken fordi DU* ønsker h*n skal gjøre det. Nettopp derfor er det utrolig provoserende å høre at man må slappe av og stresse ned, for til syvende og sist er det ikke så lett som det høres ut.

(Med du* mener jeg ikke Columbine, men en hvilken som helst person)

[Columbine]

Det er akkurat det samme som å be en røyker om å stumpe røyken fordi DU* ønsker h*n skal gjøre det. (Med du* mener jeg ikke Columbine, men en hvilken som helst person)Det skjønte jeg, Teeny :nikker: . Tusen takk til deg og dere andre som har svart meg! Tror jeg kan oppsummere hovedpunktene slik:

- Forstå alvoret i problemet (vis ydmykhet/respekt).
- Bekjemp trangen til å komme med gode råd og gå ut fra at folk har satt seg inn i sakene.
- Tilby et lyttende øre/gråteskulder, men ikke spør og grav.

Kan tilføye et par punkter til jeg, på egne vegne:

- Ikke påpek at folk ikke har barn, for eksempel i betydningen "så deilig dere har det som kan sove ut i helgene" :sparke:
- Ikke legg ut om ungene, heller ikke etter høflig forespørsel, i mer enn 3 minutter sammenhengende :sniker:

Godt å se at flere uttrykker toleranse i forhold til at det er fort gjort å tråkke i salaten, selv med de beste hensikter... :sorry:

[~Lilla~]

[QUOTE=Teeny]
drikke hostesaft/rødvin/grapefruktjuice/sæd

:hake: (http://www.snartgravid.com/plassen/misc.php?do=getsmilies&wysiwyg=1&forumid=78#) HÆ?? Teeny??? okei m hostesaft, rødvin og juice.. men resten?? :sjokk: (http://www.snartgravid.com/plassen/misc.php?do=getsmilies&wysiwyg=1&forumid=78#)

:skratte:

[Tidl. bruker]

Hei!

Synes det har kommet flere gode svar her. Min erfaring er at jeg kan godt snakke om det at vi prøver, så lenge det skjer på mine egne premisser. Det er ikke alltid jeg er like opplagt til å prate om det. Bestevenninnen min vet at vi prøver(og ikke minst sliter), og hun har sagt en del ting som har både såret og provosert kraftig. Jeg prøvde lenge å hinte til henne om at enkelte ting var jeg ikke interessert i å høre, det jeg ønsker er noen som kan lytte til meg når jeg er lei og frustrert. Hun har imidlertid glatt ignorert alle hint, så da jeg fikk anledningen til å si fra benyttet jeg meg av den. Resultatet: Hun ble utrolig snurt. Jeg har også fått klar beskjed om at når det gjelder utredningsprosessen vår så vil hun vite enten alt eller ingenting. Det er vel neppe nødvendig å si at hun ikke kommer til å motta så mye informasjon om hva vi skal gå igjennom?

En ting er når fremmede/ikke altfor nære mennesker kommer med spørsmål til meg og mannen om ikke vi skal ha barn snart, at vi må ikke bruke allverdens tid osv. Det gjør meg ikke så mye(ihvertfall ikke nå lenger). Jeg tenker som så at de vet jo ikke bedre. Når mine nærmeste venner derimot absolutt mååå komme med velmente råd og tips-da blir jeg lei og forbannet! Det blir så unødvendig.

Jeg vet at det ikke er så lett å stå på utsiden heller, men det gir en ikke noen rett til å kreve å få informasjon.

[Vichy]

Kan noen besserwissere forresten forklare meg hvordan de definerer stress? Er det å måle tempen for å kunne gi sykluskurver til gynekologen når man starter utredning (noe de fleste gynekologer "forlanger")? Er det å passe på å ha sex oftere enn 1 gang i uka fordi mannens svømmere kan minne mer om delfiner med bakrus? Er det å være livredd for at man aldri skal bli gravid og hele tiden prøve å overbevise seg selv om å tenke positive tanker? Eller er det å ligge med rumpa opp etter sex, drikke hostesaft/rødvin/grapefruktjuice/sæd og virkelig prøve å optimalisere sjansene for en evt befruktning (hvilket ofte blir utprøvd i noen få sykluser før man går lei)? Om dette er stress, - hvorfor er det da ingen som stopper meg på jobb for å unngå at jeg får en stressende hverdag når jeg blar gjennom utstyrskatalogen og prøver å finne ut hvordan i huleste man kan bruke skinner til gardinoppheng i et halvmånet vindu uten at gardinene sklir ned og man samtidig skal kunne trekke dem for og fra? :urk:

Er ingen besserwisser, men prøver meg på et svar likevel!
Dette har jeg tenkt på endel selv, for folk er så snare til å si at en ikke må stresse med ting.
For det første er det ikke lett å slappe av på kommando!
Og når det gjelder stressing og graviditet, så er det vel få av oss - slitere eller ei - som klarer å la være å ikke veksle mellom håp og skuffelse i en pp.

Jeg mener at det er stor forskjell å være opptatt av noe og innhente informasjon og på det å stresse (på en neg måte).

Det er lurt å bli kjent med egen syklus, plukke opp gode råd og benytte seg av dem, og det er naturlig ( og uungåelig) å kjenne på egen skuffelse, tristhet og oppstemt håp.
Negativt stress i den grad at det kan påvirke syklusen og dermed sjansene for å bli gravide, inntrer først når en på en måte stresser seg syk.
Mister nattesøvn, får kronisk vondt i mage/hode, og ikke sørger for å få positivt påfyll i form av opplevelser og aktiviteter en har glede av.

Jeg tror ikke en kan tvinge seg selv til ikke å tenke på prøvingen - men en kan sørge for at en med jevne mellomrom er oppslukt av helt andre interesser og aktiviteter.

Dette gjelder langtfra kun prøvere som sliter - men alle mennesker generelt i mange forskjellige situasjoner.

Når en arbeider med vonde og vanskelige tanker og situasjoner trenger man små pustehull og gledesfyllte pauser.

Jeg er veldig opptatt av en helhetstankegang når det gjelder helse - psykiske og fysiske problemer.
For andre som også er opptatt av dette, kan jeg virkelig anbefale boken "Helbred deg selv" av Susanne Ehdin.