Dumme, dumme følelser

[Uregistrert]

Hvorfor måtte jeg møte nettopp deg? Du er så fin, snill og god. Først ble jeg skjelven da jeg så deg, hjertet hoppet over noen slag... men siden vi jobber sammen og jeg er din sjef, så måtte jeg ta meg sammen. Dagen var fæl... så på alle de andre som flørtet vilt med deg, men ikke jeg.
Ikke ville jeg heller, jeg har jo verdens beste mann!

Vel... så har vi jobbet sammen en måned da... og følelsene for deg er bare blitt sterkere og sterkere... Jeg liker deg kjempe godt og jeg vet at du liker meg. Det har du sagt...Du sier at du synes jeg er super å jobbe med og være sammen med. Som den jenta jeg er, så overtolker jo jeg ting...! Typisk meg.

På fredag var det personalfest og vi dro sammen dit. Vi var mye sammen den kvelden, pratet og hadde det kjempe fint. Helt til to av våre kolleger begynte å flørte vilt med deg. Det ble jo nærmest katteslagsmål! Hi hi hi.. må nesten le nå når jeg tenker tilbake på det. De er 26 (som meg) og 33 og du er bare 20... Da dette skjedde, kjente jeg at jeg ble vanvittig sjalu! Visste ikke hva jeg skulle gjøre... Kunne ikke vise det for noen. Det var ekkelt... jeg vil jo ikke ha det slik. Jeg har jo en mann jeg elsker, som jeg vil ha barn med!
Du hadde det ikke kjekt, ville bare ha de vekk. Du har betrodd deg til meg med mye. Og det har betydd masse for meg. Vi har fått et utrolig fint vennskap.

Da vi dro fra festen, satt vi sammen bak i taxien. Vi satt og holdt hender og jeg kjente at blodet strømte gjennom hele kroppen. Hadde det ikke vært for vår kollega som satt der fremme, hadde jeg nok kysset deg... og jeg vet at du hadde kysset meg tilbake... Du var første mann hejm. Da du skulle gå, holdt du hardt rundt meg og kysset meg på kinnet. Jeg hadde så lyst å si at jeg var glad i deg, men gjorde ikke det... (heldigvis?!)
Dette skremmer meg. Har aldri opplevd noe slikt før. Javisst har jeg sett andre flotte menn, men har aldri vært så svak som jeg er nå. Nå er det ingenting som skal til for at jeg gjør noe galt! Jeg har kjempe lyst på deg...! :( Men jeg kan ikke få deg...

I går snakket vi mye sammen via SMS. Det var en deilig følelse. Min mann har nattevakter og sover om dagen. Jeg føler meg fri...! men føler også at jeg gjør noe galt når jeg snakker så mye med deg...

I går kveld, etter at min mann var dratt på jobb, snakket vi sammen igjen... Da var du på fest. Din kusine og kjæresten og en venninne av henne. Jeg kjente at jeg ble helt varm og kald. For tenk om du skulle falle for henne!! Vi snakket en del om det og jeg fikk vite at det ikke var en dame for deg. Hun var 30 og du vil ikke ha en på den alderen...
Vet ikke hvordan det skjedde, men vi snakket om hva vi føler for hverandre. Så nå vet du alt... Og jeg vet at du også sliter... hadde jeg ikke vært gift og ikke din sjef - sa du...
Det føltes veldig godt etterpå. Ble litt lettere å være meg. Tenkte at nå skal jeg greie å legge disse følelsene bak meg og bare være din venn.
I dag føler jeg det ikke slik...! Klokken er 13:30 og du har ikke sendt meg noen melding enda... Tankene har rast i hodet på meg! Tenk om du traff ei jente på byen i går og hun er der med deg i dag...!!! Har holdt meg hard for å ikke sende melding til deg... Kanskje jeg gjør det senere i dag...
Jeg vil ikke tenke slik! Jeg vil at du skal treffe en jente og få det fint sammen med henne. Jeg vil at vi skal være gode venner og bare det. Kanskje det hadde vært bedre om du traff min mann... Du vet mye om han, for vi snakker en del om meg og ham. Du vet også at jeg elsker ham...

Jeg sliter... det føles som om jeg har kjærlighetssorg...:( Det gjør vondt...
Det beste var vel om jeg ikke så deg igjen og slettet ditt nr, men det går jo ikke.. Vi jobber sammen...
Hadde du truffet min mann, ville det kanskje gå bedre. Jeg tror min mann ville like deg godt han også. Du er en "likanes" fyr... Det hadde vært bedre for meg... tror ikke jeg ville hatt skyldfølelse.. da ville du jo være vår felles venn...

Ååååå....!! Hva skal jeg gjøre?! Skulle ønske det var en bryter jeg kunne slå av og på..!!

[Pia28]

Heisann...

Vet ikke om det er til mye hjelp, men jeg kopierte deler av et svar jeg har gitt en annen og legger det inne her for deg også...

Jeg forstår veldig godt hva du mener. Jeg har vært sammen med mannen min i snart 8 år, gift i 2. Vi har ingen barn, men har prøvd i 14 mnd nå.
Jeg elsker ham over alt på denne jord. Men det betyr ikke at jeg ikke kan se på en annen mann og bli helt mo i knærne! Jeg opplevde det senest på fredag. Det var en vikar som skulle være på min avdeling. Kjente jeg ble nesten rødmet da jeg skulle hilse på ham. Da jeg kom hjem (min mann var på jobb), kunne jeg ikke la være å tenke på ham, fantasere litt.

Jeg tror at dette er en forelskelse som vil gå over helt av seg selv.
Du skriver at dere prøver å få barn. Sliter dere med det? Ligger "problemet" hos ham? I så tilfelle kan det jo hende at det er noe slikt som ligger i bakgrunnen... Dette er jo en veldig ung mann...
Nei, jeg vet ikke helt, kan jo være så mangt!...

Finner du ut at det ikke er slik, men at du faktisk er forelsket i fyren, så må du jo begynne å tenke over hva du egentlig vil og snakke med mannen din om det. Men ikke lag en stor sak ut av det enda. La det gå litt tid.


Vet ikke om dette ble til stor hjelp jeg...

En stor og go :klem: skal du iallfall få!

[Pia28]

Lurer bare på hvordan det går med deg jeg...

[adinafaith]

Heidu..
Skal bare sende en test mail først..Har aldri skrevet noe innlegg her før, og syns systemet er litt rotete.. Ganske vanskelig å finne fram for en nybegynner syns jeg..

[adinafaith]

Okei, det gikk jo bra..

Vel, etter å ha lest ditt innlegg uregistrert, det var det du var logget inn som sant?!
Å lese ditt innlegg fikk mye rart til å gå gjennom hodet mitt. Først å fremst, takk gud, for at det er ikkebare er jeg som har sittet med de følelsene..
Er forlovet med han jeg vet jeg skal være sammen med. Jeg kan se for meg oss to i framtiden. Gifte oss, kjøpe hus å bil, få barn, feire jul sammen, krangle, diskutere å alle normele ting et parforhold inneholder. Sist men ikke minst masse kos.. Vi har nå vært sammen i snart 4 år. Har prøvd å bli gravid i 3 av de.. Det siste året har vært ganske turbulent i perioder, mye stillhet. Ingen av oss er personer som tar ting opp til en skikkelig høylytt krangel. Men, "silent treatment" er vel helst det som skjer.. Det er ille..
For ca en mnd tilbake hadde jeg reist alene på besøk til ei veninne. Gjennom henne traff jeg en fantastisk fyr som en hel kveld overøste meg med fine komplimenter. Han så tidlig min forlovelsesring, og jeg fortalte om at jeg va samboer. Da jeg ble "uoppnåelig" for han siden jeg var opptatt, fikk jeg de søteste historiene av han. Han sa alt det fine vi skulle ha gjort hvis jeg ikke hadde hatt type. Og alle de fine kveldene med hjemmelagt pizza å rødvin vi skulle ha hatt. Det va helt fantastisk. Jeg bare satt å hørte på han og beundret den enorme fantasien. Det var en kjempefin kveld. Vi bare pratet hele kvelden.
Jeg fikk mange vannvittige gode følelser overfor han. Det føltes så godt bare å sitte sammen med han i sofaen. Og i ettertid var det å gjennomleve alle de følelsene hver gang jeg fikk en sms hos han.
Alt dette som skjedde denne perioden var noe som plaget min lojalitet overfor min samboer veldig mye. Jeg visst ikkje hva det var som skjedde. Var dette noe som jeg burde la så mange fine stunder med min samboer få vike for? Var dette meningen skulle skje? Var dette kanskje noe som skulle skje for å hjelpe mon samboer og meg til å bryte opp, siden vi først å fremst ikke så ut til å være produktive sammen og dessuten hadde hatt det plagsom ille sammen de siste mnd. Mange rare tanker svirret i hodet mitt.. Hva var det rette valget?
Jeg klarte tilslutt ikke lenger å holde meg, så jeg fortalte min samboer alt. Hva jeg følte, hvor godt der var å få bli satt høyt tilværs å bare bli beundret. Han ble jo selvfølgelig veldig lei seg. det ble jeg og. Jeg ville jo ikke såre min samboer, men ville jo bare at han skulle vite hva jeg følte. Vi snakket mye om hva som hadde skjedd, og evt hvorfor alle disse tingene skjedde. Etter flere uker med mange gårturer i skog å mark(=GANGSPERR), var det eneste som vi så som løsning at vi måtte flytte fra hverandre. Ta evt pause. Se hva som skjedde.
Vi var på flyttefot...nesten..
Det var en helt jævli periode..beklager ordbruken, men sant..
Da det var bestemt at vi skulle flytte fra hverandre, var det liksom som om at alt roet seg ned. Skuldrene sank å det var avslappende å tenke på at det var blitt tatt en avgjørelse. Helt til jeg virkelig innså hva som var iferd med å skje, og ble jeg helt fra meg. Det va jo virkelig ikke dette jeg ville. Jeg ville jo bare ha det bra! Og mest av alt bli mamma til min samboer og mitt barn..
Vi fant tilbake til hverandre, og nå er vi mer enn klare til atter en gang å prøve å bli gravid.
Vi har prøvd å finne ut hva det var som skjedde, og vi er ganske enige å klare i vår mening. Vi mennesker er tross alt bare dyr, og vårt eneste mål er å få formert oss. Da er det jo selvfølgelig helt naturlig at når vi treffer noen vi i underbevisstheten kan se for oss som potensielle fedre til våre barn vil vi jo få en reaksjon som får oss til å prøve å erobre denne potensielle faren..
Denne reaksjonen er jo fantastisk deilig, kriblene følelse, som jeg fikk da jeg traff denne karen første gangen..
Jeg er klar over at mange er uenige med meg, men dette er min erfaring og oppfatning av det som skjedde med meg.
Siden min samboer og jeg hadde hatt endel problemer en stund før dette skjedde er jeg klar over at dette var med på å utløse situasjonen, og at jeg sannsynligvis var veldig mottakelig for komplimenter og fine ord.
En annen ting som også sannsynligvis var med på å styre det hele var at uken før jeg traff han, gikk jeg på min første pergotimekur(hormonkur for å modne flere eggceller). Ergo, jeg var proppfull av viltre og smågale hormoner. Det er til mitt forsvar da.. :)
Men som sagt, min samboer og jeg har det nå kjempefint sammen igjen. Og er kanskje sterkere bundet sammen. Og vi begge vet at disse "gnistene" mellom meg og andre menn, og mellom han å andre damer(som han sikkert kommer til å føle en dag) er noe som alltid vil komme. Men, det er ikke alltid dermed sagt at vi skal følge disse instinktene. Vi biologiske klokke innvendig tikker, og vi jenter er jo produktive bare halvparten så lenge som menn er. Så det haster mer for vår kropp..
Uff..dette ble et langt innlegg..
Men, det er terapi for meg også å få snakket litt ut..
Håper det går bra med deg, husker ikke om det er lenge siden du skrev inn.
Men om du ikke får lest dette svaret, så hjalp du nå meg til å få ut litt tanker å meninger..
Stå på! Ting har en lei tendens til alltid å ordne seg :)