Jeg er så lei meg..

[Uregistrert]

... og så veldig sliten av alt nå for tiden. Vi har nå prøvd å bli gravide i over et år. Og det ser ikke ut til at det går denne gangen heller.. 9 dager siden EL og nå har jeg begynt å spotte. Så da er det påen igjen med ny prøvemåned. Har endelig vært hos gynekolog og blitt henvist videre til HSG og sædprøver.. Har ikke lyst at det skal være noe feil jeg. Ble gravid på første forsøk i fjor men mistet dessverre i 7. uke. Har hele tiden trodd at det skulle bli lett å bli gravid igjen men den følelsen ebber sakte men sikkert ut.. Så mange rundt meg blir gravide.. Nå nærmer det også seg termintid for de første vennene. Og jeg sitter her like ugravid måned etter måned. Begynner virkelig å slite på meg. Vet jo at det er mange som er i samme situasjon som meg men det gjør jo ikke ting så mye lettere.. Uff... skulle ønske at alt i livet var litt enklere jeg. Nå høres jeg helt forferdelig sytete ut, men det er en litt tung dag i dag.. Tankene svirrer rundt i hodet mitt, og mange av tankene er egentlig ganske slemme. Klarer ikke å glede meg 100 % over alle gravide jeg kjenner.. nesten ikke 50 % heller ;) Akkurat nå er jeg bare opptatt av meg selv og syns synd på meg selv gjør jeg også (Fy..) Det positive er at vi iallfalll ikke så langt har fått påvist noe "feil" med noen av oss og at vi tross alt klarte å bli gravide for et år siden.

Hadde satt veldig stor pris på tilbakemeldinger fra andre slitere og at dere fortalte hvordan dere klarer å glede dere over hverdagene etter som månedene går uten at noe skjer. Og også om noen andre tidligere har blitt gravid på normal måte og senere har fått problemer hadde det vært fint å høre litt om.

Dette ble vel litt rotete og dumt skrevet men det var iallfall litt godt å få det ned.

Lykke til alle sammen!

[Monen]

Hei!

Jeg vet veldig godt hvordan du har det..Vi har nå prøvd i 3 år.
Jeg synes det er spesielt ille når venner og kjente blir gravide uten å prøve engang..At det bare var et "uhell"...Da føles det veldig urettferdig..Og når jeg tenker på alle som blir gravide uten å i det hele tatt ha lyst på barn..Hvorfor kan ikke jeg og mannen min få det til da.....Vi elsker hverandre over alt på jord og det vi ønsker oss mest av alt i verden er en liten baby.

Sånne tanker kommer innimellom, og det tror jeg de fleste som har prøvd en stund kan skrive under på. Innimellom føles livet bare så j.. urettferdig!
Man må bare prøve å holde håpet oppe uansett..og tenke at man SKAL få det til :kidoki: (Ikke så lett mange ganger, jeg vet)

Mange sier at man bare ikke må tenke på det å få barn. -Ja,ja... det er mye lettere sagt enn gjort;)

Selvom dere er så uheldige at dere har mistet, er dere også så HELDIGE å vite at dere KAN få barn sammen! Det tror jeg det er veldig viktig at dere fokuserer på.

Lykke til :kidoki:

[smurfa]

Kjenner meg så godt igjen.
Vet om så mange som det klaffer for med en gang, både planlagt å ikke planlagt.... livet er urettferdig.

Jeg har blitt gravid 3 ganger. Første endte i svangerskap utenfor livmoren, inn på operasjonsbordet og masse tull. Andre gang endte i en SA, kjempeurettferdig. 3 gang endte det i verdens søteste lille jente. Imellom alle gangene gikk det 3 mnd så jeg tenkte at det skulle det gjøre nå også, men neida sitter her like lite gravid med besøk av tante....
Jeg burde kanskje ikke klage og syte, men vil så gjerne ha en liten til. Og magene til venninnene mine bare vokser med nr. 2. blir liksom mint på hele tiden at vi ikke får det til...
ER også kjemperedd for at det skal skje noe igjen - hvis jeg noen gang får to blå!!!

Dette ble vel ikke så veldig motiverende, men vil bare si at ting ordner seg for snille piker. Etter mye motgang hadde vi suksess, og fikk bekreftet at bak svarte skyer er himmelen faktisk veldig blå.

Krysser fingrene for deg - og er helt sikker på at en dag er det du som er i butikken med stor mage og velger det ut barnevogn...

Smurfa

[Babe]

:stakar:

[bamsemor]

Jeg vet akkurat hvordan det er å gå og vente,dag etter dag og år etter år uten å bli gravid. For de som ikke har det på samme måten så er det så lett å si at du blir nok gravid en dag,men man må være i samme situasjon for å forstå hvordan det er. Det sliter og det er en sorg. Jeg har prøvd i mange år,har vært gjennom utredning og da fant de ut at jeg har tette eggledere så ivf er vårt eneste håp. Har nettopp hatt et mislykket forsøk,eggene mine var veldig dårlig delt. Men skal ha nytt frosøk snart og starter da med blanke ark og skal gjøre alt for at eggene mine blir bedre. På en måte så var det en lettelse å få vite hva som var galt,men likevel tungt og tøft også,vi kan jo aldri lage barn slik andre lager barn. :leiseg:

Du må bare stå på,være optimistisk.Og visst du trenger hjelp,så ta imot den hjelpen du kan få. Det er tungt og tøft å være ufrivillig barnløs,vi har lov til å være litt lei og trist iblant og sørge over at vi ikke får det som alle andre har.Men så blir vi så kjempelykkelig når vi endelig blir gravide.

Ting er ikke alltid så rettferdig alltid. Leste om en i et blad som var blitt sterialisert og så hadde hun blitt gravid. Hun lurte på om hun kunne kreve erstatning,hun var 6 mnd på vei. Den graviditeten var sikkert ikke det hun ønsket aller mest. Mens vi sliter år etter år og kunne gjort alt for å bli gravid. :grrr:

Jeg vil ønske deg lykke til og håpe at vi alle får to blå til slutt :mervink:

[Elinblu]

Kjære Uregistrert!

Jeg skjønner så altfor godt hvordan du føler deg - dette er akkurat som å lese min egen historie! Vi har også holdt på i over ett år nå uten å lykkes. I likhet med deg har jeg også vært plaget med spotting i forkant av mens, og denne måneden har jeg fått Pergotime i håp om at bedre eggløsning vil redusere dette problemet. Men den gang ei - i stedet for å begynne å blø på dag 9/10 etter eggløsning, slik jeg pleier, startet "moroa" denne gangen på dag 7. Blir så motløs!

Jeg har også vært gravid en gang før. Selv om det er veldig lenge siden og med en annen mann, hadde jeg nok trodd at det skulle gå glatt å få barn da vi først bestemte oss for å prøve. Jeg kjenner meg også igjen i dette med at "alle" rundt en blir gravide, og det er vanskelig å glede seg fullt og helt på deres vegne. Vi har bare to vennepar igjen som ikke har eller venter barn, og jeg følger dem med argusøyne. Det er nesten så jeg jubler hver gang jeg ser en venninne som drikker vin! Jeg tror redselen for å bli sittende igjen alene som barnløs er noe av det som tærer mest på meg. :bryn: har vært tålmodig så langt, men nå merker jeg at også han begynner å miste motet. Vi har vært gjennom store deler av utredningen. Hans sædkvalitet er normal, mens jeg har en delvis tett eggleder og noen irriterende blødningsforstyrrelser. Så det er nok min skyld at vi ikke lykkes :uff:.

Enig med de andre: Det er tross alt et veldig godt tegn at du har klart å bli gravid med mannen din en gang før! Da skal det nok veldig mye til om det er umulig for dere å få det til igjen. Noen av oss trenger bare litt lengre tid...

Klem fra Elinblu

[Sever]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver! Hver gang jeg hører om noen som er gravid eller har fått barn får jeg en sår påminnelse om hvordan mannen min og jeg sliter og "aldri" blir gravid. Det føles veldig urettferdig at de som ikke planla - og som ikke var spesielt glad over "oppdagelsen" heller (selv om de ble glade for det etter hvert) klarer å bli gravid og ikke jeg.

Jeg synes det går i bølgedaler. Innimellom er jeg flink til å tenke på andre ting, fokusere på "fordelene" ved ikke å være gravid nå eller ha fått barn nå (jobbsammenheng, reiser), mens andre ganger tar jeg vel lett til tårene. Særlig første mensdag er ille, da tilbringer jeg mye tid liggende strigråtende på sofaen...

Lykke til videre, vi er mange som føler med deg og som er i samme båt!
:klem:

[Jannike_79]

:stakar:

Kjenner meg igjen og føler med deg.. Vi får prøve å holde motet oppe!!

Klemmer

[Camilla]

Ja vi er tydeligvis mange i samme båt her.. nærmer oss ett år vi og..og jeg som var såå sikker på at det skulle klaffe på 1forsøk..har alltid vært så nøye med prevensjon for er det noe jeg fikk med meg på skolen var det at EN gang er nok...man kunne bli gravid at den minste lille ting...så etter at vi hadde ventet med å bli 'klare' i 2år(og da hadde vi pratet myyye om det og diskutert fram og tilbake) så var vi begge klare for baby.. og hva skjer?joda-mensen kommer..men det var jo ikke helt med i planen vel..hmmm...Den ene mnd etter den andre kom og ingenting skjedde.. og jeg og venninna mi hadde store planer for vi skulle bli gravide sammen!Gikk jo ikke heeelt etter planen det heller nei..de venter baby'en rett over nyåret..og der går de og maser og venter på at vi skal komme etter.. og vi gjør alt i vår makt, men det ekke så lett som alle skal ha det til..klart jeg er kjempehappy på hennes vegne-men må innrømme at jeg er kjempemisunnelig når jeg høre om ultralyd og innkjøp av babyting osv.....og så har vi et annet par som og er gravide.. og et til som akkurat har fått sin lille gutt...og alle filmer og program jeg ser på tv så er det folk som er/skal bli gravide.. tilogmed på friends!!hehe..


Jeg var kjempedeppa en periode (spes hver gang mensen kom) helt til jeg fikk høre om ei jente på min alder som hadde måtte fjerne eggstokkene pga kreft,de hadde visst prøvd å bli gravid over et år så det fant de det ut da de skulle sjekke seg om alt var som det skulle. Da gikk det liksom opp et lite lys for meg -det er alltid noen som har det verre!Jeg er så glad og takknemlig for at jeg har funnet en så utrolig flott gutt som jeg elsker over alt på jord og vi har det kjempebra sammen,kan prate om alt!Han er ikke bare kjæreste/samboer men også min aller beste venn for livet! Pluss at vi allerede har to nydelige babyer(to kattepuser);) De er kanskje litt vel hårete og rampete men det får gå.. *smiler*

Husk at hver dag er en gave.. (jøss, så voksen jeg hørtes ut nå...hehe)

1år er lenge,men egentlig ikke så lenge heller..er jo faktisk bare 12forsøk, pluss minus... nei vi må bare stå på ,jenter!:grouphug:

[Pusur]

Det er nesten skremmende, men det innlegget kunne nesten vært skrevet av meg. Vi ble også gravid på første forsøk for et år siden, men mistet i 7. uke. Alle som vet sier " at dere er jo unge, og dere vet jo at dere kan få barn samme osv, osv". Men det er ikke så å fokusere på når du står oppe i det.
Jeg har også en veldig tung periode nå, føler meg helt utslitt, og har store problemer med å komme meg opp og på jobb. Trøtt hele tiden. Er også veldig sint og sur på samboeren, men han er heldigvis svært så tålmodig av seg.

Dette var kanskje ikke så veldig trøstende, men du er i hvertfall ikke alene med de tankene du har. Jeg har blitt tante i dag, og er ganske så misunnelig (men også veldig glad for en liten nevø). Når jeg har besøkt de nybakte foreldre de siste 6 mnd og sett på magen som bare har vokst, har jeg stort sett endt opp grinende på sofaen når jeg har komt hjem. Slik er det bare...

Jeg har nå startet hos akupunktur og håper det skal hjelpe meg både å bli lettere til sinns og for å bli gravid. Føler meg faktisk allerede litt bedre, kanskje det er et tips til deg?

Jeg ønsker deg lykke til videre og sender deg en stor klem :klem:

[faith]

Hei du...
Det aller verste når man prøver å få barn og ikke får det til, det er alle rundt deg som spør og hinter og graver konstant. synes ihvertfall jeg... Det er ikke noe gøy å bli minnet på det hele tiden, og spesielt når vi ikke har sagt til noen enda at vi har litt problemer. Det er tunge tanker og følelser vi sliter med alle her men husk at det er bare sunt å gråte!!! :leiseg:
Dere får ha lykke til... Og prøve så godt dere kan.

Kos og klem fra Faith!

Vi trenger alle litt Faith! :heia:

[Stjernemix]

Hei du...
Det aller verste når man prøver å få barn og ikke får det til, det er alle rundt deg som spør og hinter og graver konstant. synes ihvertfall jeg... Det er ikke noe gøy å bli minnet på det hele tiden, og spesielt når vi ikke har sagt til noen enda at vi har litt problemer. Det er tunge tanker og følelser vi sliter med alle her men husk at det er bare sunt å gråte!!! :leiseg:
Dere får ha lykke til... Og prøve så godt dere kan.

Kos og klem fra Faith!

Vi trenger alle litt Faith! :heia:

Enig.

[Tidl. bruker]

Hei du...
Det aller verste når man prøver å få barn og ikke får det til, det er alle rundt deg som spør og hinter og graver konstant. synes ihvertfall jeg... Det er ikke noe gøy å bli minnet på det hele tiden, og spesielt når vi ikke har sagt til noen enda at vi har litt problemer.
Heldigvis har vi venner som enten vi kan være åpne mot eller venner som ikke spør. Legger ikke ut i det vide og brede om hvordan måneden er delt opp og sengekospress, ELtester og sånt - for det har jeg jo SG til! Men jeg kan fint si at vi ikke har fått to blå og det enda blir en stund til vi får noe slikt. Jeg kan også fortelle om at jeg har fått mensen, slik at de ikke spør noe mer på noen uker. På besøk forrige helg fikk jeg ei bok av ei venninne av meg - hun er ikke en spesiell nær venninne av meg heller. Jeg har ikke lest den enda, men den skulle visst gi svar på alt hva kvinnekroppen gjaldt i forhold til graviditet.

Bestevenninna mi har gitt opp å prøve å få barn etter to inseminasjoner, så hun vet også å være forsiktig. Svigermor tør ikke å spørre, men jeg merker at hun blir hysterisk om jeg løfter noe mer enn 5 kg... Naboen vet at noe er i gjære når jeg slutter å røyke - veldig enkelt å vise at noe ikke er i gjære nå, ja.

Etter neste IKM går jeg til legen og nevner min frustrasjon og håpløsheten!