Hjelp meg!

[Tinarina]

Jeg er stemamma til 2 barn på 4 og 5 år, som bor her hos oss på heltid. Og så har jeg og samboeren vært prøvere i 3,5 år, og nå fått beskjed om at vi ikke kan klare dette selv. Dvs. - vi må gjennom assistert befrukning.

Hele situasjonen er veldig vanskelig for meg, fordi jeg "takler" barna hans mindre i mine "barnløs-deppe-perioder". Dette mye pga de er såre for meg, og fordi de krever av pappan sin - når jeg også har behov for ham. Men den største bekymringen min er, at de små skal se og oppleve meg og min(vår) sorg over det å være (foreløpig) barnløs. For det bli mange tårer fremover, og mange triste stunder. Spesiellt når jeg etterhvert skal gå på hormonkurer o.l. Da er det ikke bare-bare og "holde masken" ovenfor de.

Lurer på om det er traumatisk for barna og se meg gråte, oppleve meg hormonfylt og irritabel?
Vil de ta skade av dette, hvis vi underveis holder de orientert om hva og hvorfor? (og seff forteller det at dette ikke har noe med de og gjøre...)

Noen som har noen gode tips og komme med? Noen råd? Jeg sliter veldig med dette, og har noen ganger lyst til og bryte forholdet - for og ikke "ødelegge" hans små.

Takker for alle svar, og svarer gjerne selv - om noe skulle være uklart for dere.

[Babe]

Det er en litt vanskelig situasjon.

Nå er ikke jeg stemamma, men jeg har egne barn som bor annenhver uke hos sin far og hans samboer. De har slitt lenge for å bli gravide og det har vært snørr og tårer hos henne....... det er klart at barn reagerer på slike ting, og når de bare er 4 og 5 år så er det jo neimen ikke godt å si hvordan man skal gripe saken an.

I og med at disse barna bor på fulltid hos dere så fungerer jo du som dems mamma i hverdagen, og de har vel knyttet bånd til deg?
Hvor er deres biologiske mor? Har de bra kontakt? Eller er hun ikke tilstede?

Uansett; jeg ville satt meg ned med dem og forklart litt, om at du gjerne vil gi dem søsken og at mennesker noen ganger ikke får baby i magen så lett. Forklart at du må gå på medisiner som kanskje virker slik at gråten sitter løst, men at det ikke har noe med dem å gjøre (les: at de ikke skal bli redde eller sympati lei seg) forklart litt "vitenskapelig" om hvordan ting er, og hvordan ting skjer.

Min erfaring er at barn som regel takler sannheten bedre enn voksne og "vitenskapelige" teorier er noe de liker å høre om.

Barn har ikke vondt av å møte virkeligheten, så lenge deres behov blir ivaretatt.

Lykke til......

[Epp]

Jeg er enig med babe! Har selv "stebarn" som bor hos oss innimellom og vet at det ikke alltid er like lett. Synes du viser god omsorg ved å stille spørsmålene du gjør, jeg - fortell dem det som det er, at du vil være like glad i dem OM det skulle komme en til, og at det er greit å felle en tåre avogtil imens vi venter...


Hvis den biologiske mammaen ikke er tilstede i livet deres, kan de nok være ekstra følsom for muligheten at du ikke er like glad i dem når du får en egen. Evt. at du ikke er "fornøyd" med dem og må ha en ny.. Det tror jeg at jeg ville snakka mye om....

Lykke til!

Epp

[Pia28]

Åååå... Tina... Dette visste jeg ikke.. Var trist å lese...
Synes du har fått to gode svar. Vet ikke helt om jeg kan gi noe annet råd enn det du har fått...

Dette skal nok gå bra det også! Det ordner seg alltid for snille jenter :)

Go' :klem:

(Tinto på OIM)

[Tinarina]

I og med at disse barna bor på fulltid hos dere så fungerer jo du som dems mamma i hverdagen, og de har vel knyttet bånd til deg?
Hvor er deres biologiske mor? Har de bra kontakt? Eller er hun ikke tilstede?

Lykke til......

Takk for godt svar.

Ja, vi har sterke knyttede bånd. Moren har ikke alltid deltatt i livet deres, så jeg har fungert og fungerer som den trygge og stødige mamma-figuren. Det er her det føler seg hjemme, og her de har tryggheten. Moren har kommet inn i bildet nå igjen, så vi får håpe at vi etterhvert kan få tillitt til henne igjen - slik at vi kan få avlastning i hormonfylte perioder.

Tusen takk for svar igjen. Det er godt og ha dere her. :)

[Tinarina]

Tusne takk for svar, det er godt og ha likesinnede. Men jeg har det mye bedre nå. Etter svar fra dere og samtaler med andre. Det er godt og vite at barna kan se meg lei meg. JEg har alltid trodd at de skal skånes fra foresattes negative følelser, men det har jeg fått avkreftet. JBare barna får delta og vi er åpne med de om dette - så skal dette gå bra. Jeg skjønner det nå.

Takker så mye for svar igjen. Hva skulle jeg vel gjort uten dere?!? ;)