Sur gravid venninne

[Lillemeg79]

Jeg mistet i sa nå i Juli, kort tid etter det ble to av mine bestevenninner gravide. Da opplevde jeg å bli både trist og sjalu, selvfølgelig uten at jeg sa noe til de!
Tvertimot har jeg forsøk å være helt normal, ønske de lykke til osv.

Og tristheten og den sjalu følelsen har og gått bort nå som det har gått litt tid, men problemet er hun ene av de.
Hun er kontinuerlig sytete for tiden, alt er galt fra kvalme til hvor sliten hun er. Og jeg skjønner jo at det sikkert ikke er gøy, og at det er hormoner som raser og alt det der, men jeg blir så sint på henne!!
For alt er galt hele tiden, uansett hva jeg foreslår så er noe galt fordi hun ikke orker, blir kvalm, blir feit osv osv. Hun har og sagt flere ganger at hvis hun skal fortsette å være så kvalm vil hun heller miste, og hadde hun vist det skulle bli slik hadde hun ville mistet tidlig ol. Og dette gjør vondt å høre! Jeg ville gjerne tatt samtlige av hennes plager jeg, hadde jeg bare fått lov til å beholde!

Problemet er at det å besøke henne er ikke akuratt gøy lenger :( Og jeg vet ikke om jeg kanskje heller burde unngå henne? Hun vet jo at jeg mistet i sommer, og jeg synes kanskje hun burde ta litt hensyn til det? Eller bør jeg ta hensyn til hennes løpske hormoner og bære over med henne?

Vet ikke jeg :(

Med hun andre er det helt anderledes da heldigvis, hun er det bare hyggelig å snakke med :)

[Tullejenta]

uffda, det er så trist når slike gledelige ting kommer mellom venner. kanskje du kan prøve å skrive et brev til henne og forklare at du blir veldig lei deg og at det er veldig tungt å høre at hun heller vil miste babyen sin enn å være kvalm. I et brev kan du forklare med veloverveide ord og hun kan se på det når hun føler for det. Telefonsamtaler kommer lett på "feil" tidspunkt og det kan kanskje være tøft å si det til henne ansikt til ansikt.
Hun kommer nok til å endre mening når babyen kommer ut (får vi da håpe) så da kan dere kanskje ta opp kontakten skikkelig igjen da og heller ta litt pause fra hverandre slik at dere ikke flyr fullstendig i tottene på hverandre.
Håper det ordner seg og at hun klarer å glede seg over graviditeten sin. Du får ha lykke til videre med prøvingen og så skal jeg krysse fingrene for at spiren din sitter som spikra neste gang!

Klem fra Maja

[Lykkeliten]

Å huffda.. Dette minner meg litt om mine problemer med min søster det..(se Maia's dagbok).


Jeg synes du har gjort veldig bra i å holde ut jeg.
Det er klart at det kan være mange plager i et svangerskap, men det unnskylder ikke gravide kvinner i å såre andre mennesker. Spesielt ikke når man er ufrivillig barnløs! (og hun er klar over det.)
Uttalelsene om at hun heller vil miste enn å fortsette å være så kvalm - er på meg helt avskyelig. Har hun slike tanker - bør hun holde de for seg selv. Det aller beste er om denne jenten kommer seg til en lege om plagene er så alvorlig.

Jeg skjønner deg godt om du føler at du trenger litt avstand fra henne, det har jeg gjort med min egen søster. Har ikke snakket med henne på over 2 mnd., men gleder meg til å kunne ta et alvorsord med henne når hun har født og er blitt "seg selv" igjen.

Problemet er jo at vi ikke vet hvordan de gravide har det og ikke kan sette oss inn i situasjonen deres. Men som deg - vil jeg gjerne ha alle plagene de "syter" om i stedet for å være barnløs.

Jeg snakket om akkurat dette med en venninne av meg i går. Hun begynte å tenke tilbake på tiden da hun var gravid. Hun sa det var pyton og at hun følte hun var stygg og at ingen ville ha kontakt med henne.
Men det er da ikke riktig at vi skal la oss trakke på slik vi gjør når vi tar imot sårende kommentarer! Det synes jeg er viktig!

Jeg fikk en PM fra en snill jente her inne da jeg skrev min episode med min søster. Hun skrev så greit at ENKELTE gravide kvinner er så altfor opphengt i hva som skjer med DEM og DERES. De enser ikke hva som skjer rundt dem. Jeg har en viss anelse om at det kommer til å skje med meg også siden jeg har ventet lenge på et lite mirakel, men da skal jeg gå innom disse sidene og komme meg ned på jorden igjen..

God klem fra

[Robyn]

Hvis hun er en god venninne burde du kunne ta det opp med henne.
Bare forklar at du skjønner godt at det ikke bestandig er en dans på roser å gå gravid men at det er vondt for deg når hun holder på sånn nettopp pga din situasjon.

Det burde hun ikke ha noen problemer med å skjønne, og har hun det så får du heller trekke deg litt tilbake en stund.

Men syns uansett det er merkelig å gi uttrykk for å ønske å miste! :eek:
Jeg hadde et svangerskap fylt med oppkast, bekkenløsning og i det hele tatt, men alt er jo verdt det! Så lenge man vet hva resultatet er gjør det ikke så mye. :)

[Mistral]

Jeg er vanligvis av den oppfatning at tvilen skal komme tiltalte til gode, men her har din venninne trådt langt over streken. Det går da virkelig ikke an å si noe sånt til noen som nettopp har mistet!

Nei, her syns jeg du er i din fulle rett til å være fornærmet. Jeg syns du skulle la være å kontakte henne, jeg, og heller være sammen med hyggelige venner! Kanskje det vil gå opp et lys for henne etter hvert...

Lykke til!
:klem:

[Tjorven]

Vill bara säga att jag förstår att det är jobbigt för dig! Helt och fullt! Men vill också ge din väninna förståelse.
För några ÄR det ett helvete att vara gravid! Jag var medisinskt deprimerad, alltså inte bara lite nere, men jag kunde inte se ljuset på många månader i den första graviditeten. Det var fruktansvärt. Och jag kunde inte göra nånting åt det.
Har en väninna som kastade upp så hon måste ligga på sjukhus mesta delen av graviditeten.
Det finns många lidelser som egentligen inte hör en normal graviditet till dessvärre.

Men mitt råd till dig är att låta hennes familj ta hand om henne och att du tar vara på dig. Ni finner nog tillbaka till varandra efteråt!

[Nennemor]

Uansett hvor hormonell man er som gravid, så er det fortsatt noe som heter anstendig oppførsel og det viser ikke venninna di nå. Hun er direkte ufin som snakker om å bli kvitt ungen/miste for å slippe kvalmen uansett hvem hun skulle snakket med og til å snakke sånn til deg synes jeg nesten er utilgivelig. :trist2:

Jeg ville nok trukket meg unna henne uten å si noe og så heller svart henne på en skikkelig måte og forklart henne hvordan det føles hvis hun viste nok interesse til å spørre.

Jeg synes ærlig talt at hun høres litt underlig ut jeg. Er du sikker på at hun var gjennomført hyggelig og skikkelig på alle vis før graviditeten?

[Ginger]

Jøss.. Høres jo helt forferdelig ut!!
Hadde min gravide venninne oppført seg sånn hadde jeg blitt veldig såret og lei meg.. Vet hun ikke hvor heldig hun er som har blitt gravid?? Kanskje hun har noe slags graviditets depresjon eller noe..?
Hadde jeg vært deg så tror jeg jeg hadde snakket med henne om det og fortalt henne hvor vondt det var at hun snakket sånn.. Tenk å si at hun skulle ønske hun hadde mistet!! Mener det sikkert ikke så alvorlig, men hun må jo tenke på deg da som nettop har mista selv!!!
Huff.. Håper det ordner seg!

Klem:klem:

[Lillemeg79]

Takk for mange bra svar :)

Har tenkt på både å ta det opp med henne, og å trekke meg unna. Tror jeg venter og "holder ut" til hun har kommet over denne 4 måneden, har hørt at mange plager gir seg etter det?

Hun har alltid vært en person som ikke er flink til å sette seg inn i andres situasjon, og som er ganske egosentrisk. Men det er jo sånn hun er rett og slett. Jeg har jo godtatt det og valgt å ha henne som venninne til tross for det før, og jeg har helt sikkert feil som irriterer henne jeg og.

Kanskje jeg skal prøve å si det på en litt pen måte neste gang hun kommer med en sånn kommentar? Er ikke så flink til å si i fra sånnt da, er litt for redd for å såre rett og slett. Særlig nå som hun har hormoner i spinnville former, og jeg jo ikke vet hvordan hun har det.
Men, dere har nok rett i at jeg burde si det, hvis ikke blir det vel bare værre.
Er jo ikke noe hyggelig å grue seg til å besøke ei venninne heller.

Huff, hvorfor blir ting sånn! :( Noe sånt skal jo liksom bare være en fin ting det.

[Epp]

Mange bra kommentarer her synes jeg. Hører selv med til den delen som IKKE hadde det kjekt under graviditeten, var innlagt flere ganger på sykehus og spydde i 7 måneder. Det er tungt, og det verste er når man får beskjed om at "slapp av, det går over om 3,4,5,6,7 måneder..." Hormonene gjorde sitt inntog og hjalp meg til å si ifra om ting jeg aldri før hadde gjort - men dog. En viss anstendighetsfølelse skal man ha uansett. Og for å ha det sagt; jeg ønsket ALDRI å miste/ta abort - men jeg lovde meg selv å ALDRI gå gjennom det igjen... kremt.

Ettersom mange av oss vet hvordan der er å ha pms - fort sint og fort snill og fort leiseg, så kanskje vi kan tilgi utbruddene til gravide hormonbomber, - men bevares - si ifra! De er sterke om enn ustabile!

Gjør det som føles riktig for deg, du -

Klem