Er så frustrert!

[Lei]

Dette har ingenting med hva SG står for.
Men jeg må bare lette hjertet mitt litt og høre hva dere synes om denne situasjonen!

Har et barn selv, også passer jeg en gutt (blir 2 år) hverdagene fra 8 til 16. Men hver dag siden han begynte å komme hit, har det vært et ork. Han gråter ofte og av helt uten grunn. Vi kan sitte på gulvet å leke så fint, så er jeg så uheldig å nevne ordet "lalle" mens vi sitter der. Da setter gutten i å hylskrike, reiser seg opp og springer mot ytterdøren. Det samme kan skje av ord uten noen spesiell betydning! Om han vil ha noe så er det hylig og skriking og raseri før jeg skjønner hva det er han vil ha. Og da mener jeg skjærende hyling, ikke bare små gråting! Dersom han hører lyder fra yttergangen (vi deler gang med andre) blir han helt vill, hyler og skriker, reiser seg opp og springer mot døren. Også roper han på mamma, for han tror sikkert det er henne som kommer. Av og til klarer jeg å få oppmerksomheten hans bort fra døren, av og til ikke. Om jeg tar han opp, bærer litt på han og har han på fanget litt roer han seg som regel. Men dersom jeg setter han ned på gulvet igjen er det samme låten igjen! Når han skal sove er det ikke bare å legge han ned i reisesengen å la han sovne. Neida, da roer han seg iallefall ikke. Hyler og skriker og nekter å sove. Har brukt å legge han i en vogn, men han hyler likedan. Derfor har jeg brukt å trille på vognen til han sovner. Er jeg uheldig og stopper vognen før han er i dyp søvn, setter han i å hyle og vræle igjen. I dag trillet jeg på vognen i 45 minutter før jeg turde å stoppe og gjøre andre ting.

Dersom vi sitter å leker på gulvet og jeg reiser meg for å gjøre noe, hente noe el.l, så farer han opp og kommer hylende etter. Det er ikke hver dag det er sånn, men jeg er sikker på at han hyler og skriker gjenomsnittelig 3 timer per dag.

Skal ikke ha han lengre en noen måneder til. Har nå hatt han her hos oss i ca 2 måneder. De har hatt problemer med å finne dagmamma til han tidligere. Moren er en venninde av meg. Og jeg føler derfor at det er vanskelig å si ifra om situasjonen. Når hun henter han og spør hvordan det har gått så sier jeg at det har gått bra. Sier av og til at han har grått litt, men ikke hele leksen om hvordan det er. Jeg tør ikke annet. Hva skal jeg si da? "Nei, gutten din er et mareritt og jeg holder på gå på veggene!" Har så lyst til å si han fra meg, men siden jeg bare skal ha han noen måneder til, føler jeg at det er litt dumt for dem, å måtte finne enda en dagmamma når han ikke trenger det lengre en noen måneder!

Når han er her alene med meg, dersom barnet mitt ligger å sover, fungerer det veldig fint. Han leker seg fint og koser seg!

Hva er det da? Klarer han ikke å tilpasse seg? Er han bare sjalu og vil ha meg for seg selv? Eller rett og slett fryktelig bortskjemt? Eller hva?

Vet ikke jeg, det er slitsomt iallefall. Og jeg har ofte vondt i hodet, er stiv i skuldrene og litt irritert resten av dagen etter at han er gått! Det sliter på meg. Mannen min og barnet vårt! (Barnet vårt har begynt å ta litt etter han...)

Jeg kunne fortsatt og fortsatt, men jeg tror jeg stopper her! Får heller tilføye ting dersom det er nødvendig! Om dere lurer på noe!


Sukk!!!!
Måtte bare lette litt på hjertet mitt her! :(

[Nuta]

Uff..skjønner godt at du er sliten jeg!! Det høres fryktelig slitsomt ut, og du blir vel sikkert ikke i perlehumør av han du heller tenker jeg!

det virker på meg som han ikke er klar for å ha dagmamma i det hele tatt, han virker redd og utrygg.
Hvordan har dere vent han til å være hos deg?

Kanskje er han sjalu for at han ikke lenger er midtpunket og derfor prøver og stjele oppmerksomheten ved og være sint(for da får han jo oppmerksomhet)
Noen barn tar til takke med hva som helst av oppmerksomhet om de føler seg tilsidesatt, og det trenger nødvendigvis ike bety at DU gir han lite oppmerksomhet, men at han syns det er fryktelig urettferdig å måtte dele den med en til.

Har egentlig ikke noen råd til deg, iogmed at han snart skal slutte å være hos deg er det liksom ikke vits å ta skikkelig tak i problemene heller:)

[Nennemor]

Dette høres skikkelig slitsomt ut! Jeg synes du burde snakke med venninna di jeg. Gutten hennes savner tydeligvis mamma'n sin og har det ikke bra, uten at jeg sier at det er din skyld, jeg synes det virker som om du gjør ditt aller beste, men noe er ikke riktig. Hvis jeg var mamma'n hans ville jeg gjerne ha visst at han sleit så med at jeg var borte og kanskje fått sjangsen til å ta det opp med helsestasjonen eller noe slikt.

Kan det tenkes at hun kan ta ham selv litt tidligere tror du? Du sier jo at dette bare er for noen måneder. Har de annet pass som venter da eller skal moren selv være hjemme eller? Kanskje hun kan gjøre noe med situasjonen hvis hun skjønner at det er nødvendig?

Kanskje du evnt. skal ta en prat med helsesøster? Kanskje hun har noen gode tips og råd til deg.

Lykke til!

[Tjorven]

Hej,

Du måste nog berätta för mamman hur det är! Han har det ju inte så bra just nu pojken.
Varför det är så kan jag inte svara på, men han är otrygg och det är viktigt att ni gör nåt åt saken tillsammans.
Kanske mamman kan vara sammen med er en viss tid? Kanske inkjøringen var för kort?
En annan sak är ju också att 2-åringar börjar lösrivningen från föräldrarna. det kan arta sig i just oresonlig skriking. Pga att det gör ont att bli självständig och det känns väldigt otryggt till tider. De kan vara både avvisande och klängiga. Om du förstår vad jag menar.
Sen kan det vara mer djuptliggande saker bakom. Det kan ju inte jag svara på som sagt.
Det viktigaste är att du och din väninna kommer fram till en lösning som känns någonlunda bra för alla. Han kanske är liknande hemma och mamman kanske har några tips.
Du kan inleda med att säga att han verkar sakna mamma, om du inte vill ta i för "hårt".
Hör av dig om hur det går!

[Uregistrert]

Tusen takk for svar jenter!
Det er nok riktig det, han savner nok mammaen sin veldig! Vet ikke om moren har tid til å være noe sammen med oss, eller ha kortere dager på noe vis, hun jobber jo full dag. Tilvenningen var kort syntes jeg, hadde han 1 time en dag der han skrek hele tiden. Også 1 time en dag senere der han skrek halve tiden. Også var det rett på full dag om jeg ikke husker feil. Prøvde å fåreslå en slags tilvenning med at han var med meg i 5 minutter, hun kom inn igjen og gikk igjen etter en liten stund. Hun kom inn igjen etter 15 minutter osv. Men det ville hun ikke, hadde ikke noen tro på det. Jeg har passet 3 andre barn i samme alder og dette har aldri vært noe problem med dem.

Kan jo også nevne at han skrek hver dag når moren gikk de første ukene. Det har han sluttet med nå, men dersom mannen min er hjemme og går på jobb, så gråter han. Eller om jeg har noen på besøk og de går, så gråter han. Eller hyler, rettere sagt.

Han skal begynne i barnhage om en 3 måneders tid. Jeg må ærlig innrømme at jeg kan ikke skjønne at det skal gå slik som han er nå. Eller kanskje det vil gå bedre? Han vil jo da ha mange andre barn der rundt seg, og må dele på flere voksne med alle dem. Hadde jeg vært mammaen hans ville jeg nok likt å visst det jeg også. Men jeg synes det er så vanskelig å si ifra, hva skal jeg si?

Det virker noe sant i det du sier her Nuta:

"Kanskje er han sjalu for at han ikke lenger er midtpunket og derfor prøver og stjele oppmerksomheten ved og være sint(for da får han jo oppmerksomhet)
Noen barn tar til takke med hva som helst av oppmerksomhet om de føler seg tilsidesatt, og det trenger nødvendigvis ikke bety at DU gir han lite oppmerksomhet, men at han syns det er fryktelig urettferdig å måtte dele den med en til."


Det er nesten som han hyler og skriker til tider bare for å få min oppmerksomhet, når jeg da ikke gir han den lengre, er det på igjen med hylingen og skrikingen.
Han kan hyle og skrike, jeg overser han litt og han dilter i beina på meg. Jeg går og setter meg på gulvet, og han kommer blid som ei lerke og skal leke. Ikke nødvendigvis med meg, bare jeg sitter der så er det bra. Men jeg kan jo ikke sitte på gulvet sammen med han hele tiden heller!


Nei, jeg får se om jeg finner ut hvordan jeg skal ta dette opp med moren.
For det er dere jo enige om at jeg bør gjøre, ikke sant?

[lei!]

Hilsen Lei! :(

[Epp]

Synes absolutt du bør ta det opp med moren. Det er dessuten ikke riktig at du skal slite ut din lille familie med å holde det for deg selv. Si at du opplever det som et problem, og at du ber henne om å hjelpe til med å finne en måte å gjøre de 3 siste månedene best mulig på. Det skal ikke hvile bare på deg. Kanskje om du vinkler det inn i forhold til at han skal i barnehage? -Det er jo en fordel om han har blitt litt tryggere da, mener jeg..


Når det er sagt, synes jeg adferden minner om en jente som hadde samme dagmamma som oss for et par år siden. Hun hadde ikke utviklet språk som voksne forsto enda, og hun var bare rett og slett frustrert av ikke å få til å kommunisere.. Behov og meningers mot har de jo likevel, men ingen forstår, liksom... Snakker han enda?

[Lei]

Hei gjen!
Nei, han snakker ikke særlig, og har nok lett for å bli frustrert dersom jeg ikke skjønner hva han sier. Men det er ikke bare derfor har gråter så mye!
Tenker jeg skal finne ut en måte å ta det opp for henne på. Det kan jo ikke fortsette slik i 3 måneder til. Kan jo være en fordel at han blir litt bedre til han skal i barnehage også! Er bare så engstelig for hvordan moren vil reagere. Det er jo ikke min feil at han er slik. Han har jo hatt problemer med dagmmamar tidligere også. Den første måtte jo bare gi opp, og hun sa det var pga at han var så vanskelig. Hun hadde flere andre barn sammen med seg. Nei, får se neste uke om jeg kan finne en måte å ta det opp med henne på. Skal komme tilbake til dere med hvordan det går.