Hva etterpå?

[Nett'n]

Skal igang med første IVF-forsøk, og har fått beskjed om å være optimistisk men realistisk med ca 40% sjanse for å få barn. Jeg fokuserer nå selvfølgelig på tiden som kommer med forsøkene og har mange tanker om hva som venter meg. Men hele tiden blir disse forventningene avbrutt av tanken på at det faktisk er større sannsynlighet at vi kommer ut i andre enden av prøvingen uten et barn i magen... Hva da? Nette-mannen og jeg har det veldig fint sammen, men tanken på at det bare skal være oss to gjør at det er noe som mangler. :uff:

Er det flere som tenke slik?

Et alternativ er jo selvfølgelig adopsjon, men det har vi ikke diskutert ennå. Dvs vi har snakket om at så langt er vi ikke klar for den tanken ennå... Kjenner flere som har hatt en vellykket adopsjon, det er jo så mange barn i verden som trenger ressurssterke foreldre som oss. Men... Jeg har så lyst på et lite frø i magen! Er det egoistisk? :sukk:

[Tidl. bruker]

Ikke egoistisk, men naturlig, da det å føde barn er "urinnstinktet". Jeg har fått en slags avstand til det hele nå. Samtidig som jeg tenker på det hele tiden, klarer jeg ikke å glede meg, og ikke planlegge livet som om jeg får et barn i november. Er realistisk, samtidig som det eneste jeg ønsker er at vi skal klare det på første forsøk. Orker ikke å tenke på skuffelsen hvis det ender i :tante: eller avbrutt forsøk. Jeg vet jo at vi kommer sterkere ut av det, det leser jeg stadig om her inne.

Som jeg har skrevet i en tidligere diskusjon her inne, så syns jeg tanken på at det bare skal være vi to resten av livet er litt stusselig. Vi har jo to katter da men... :) Og vi har det bra sammen. Men det er jo noe som mangler da. Så uten at vi har diskutert det gjennom, så har vi vel blitt nokså enig om at vi kommer til å adoptere hvis vi ikke lykkes på tre forsøk. Har tom vært inne på adopsjonsforum og sjekket regler og div.

:kryss: for at vi lykkes begge to :nikker:

[Lykkeliten]

Om det er egoistisk å første prøve å få sine egne barn - ja da er nok jeg også det.

Vi har nå hatt 2 mislykkede IVF-forsøk og tanken om adopsjon vender oftere og oftere tilbake.

Jeg tenkte faktisk ikke på det så mye før etter 2. forsøket, men nå er vi kommet såpass langt i prosessen at det er på tide å bli realistisk med tanke på fremtiden.

Jeg tror denne IVF-prosessen er en god modningstid for hva man velger å gjøre om fosøkene ikke skulle bære frukter.
Akkurat nå klarer jeg ikke se for meg at vi skal adoptere, men jeg vil tro at adopsjon til slutt vil føles som en lettelse om vi etter 3. forsøk fremdeles er barnløs.
Med adopsjon er man garantert et barn i armene til slutt, og man hjelper trengende barn.

Jeg håper virkelig at det kun er ett IVF-forsøk som skal til for dere!
Lykke til!

[abraxas]

Jeg har ofte tenkt på hva som befinner seg "på den andre siden av barnløsheten". Den dagen vi eventuelt resignerer og innser at vi aldri kommer til å bli foreldre. Hva skjer den dagen vi ikke lengre er prøvere? Vil vi klare å definere oss som varig ufrivillig barnløse?

Det å kun ha vært oss to i veldig mange år, har satt sitt preg på forholdet vårt. Selvfølgelig finnes det sikkert mange fordeler ved det også, men jeg merker at bagateller i vårt forhold, teller mye mer enn det liknende bagateller ville gjort for våre venner som har barn. Hos dem er barnet det viktigste, hos oss er forholdet det viktigste.

Jeg bruker alltid å si at det er ikke noe barn som bråker mer enn det som ikke finnes. Med det mener jeg at jeg har knapt møtt noen som har slitt mer med sine barn, enn det vi har gjort med at vi ikke har noen. Tosomheten blir påtrengende av og til, det er så tydelig at det er noe som mangler. Selvfølgelig har Abraxasmannen og jeg det fint sammen, bare vi to, men ønsket etter barnet vil alltid være der.

En annen side ved dette, er om jeg klarer å leve opp til forventningene om den barnløse kvinnen. Hun skal satse på karrieren, reise jorda rundt, til de mest eksotiske steder, bruke masse penger, tid og energi på seg selv (for hun har jo kun seg selv å ta hensyn til), ha et perfekt hjem (for hun har jo ingen som kan rote det til for henne), drive med spennende hobbyer, være fullstendig oppdatert på alt som skjer i samfunnsliv, politikk og kultur, kort sagt ha det spennende livet vennene med barn elsker å høre om, men som de likevel betakker seg for, siden ingenting kan erstatte det å ha barn! Beklager, men dette er ikke meg! Jeg kan ikke bli en karrierejagende, fallskjermhoppende, selvdiggende globetrotter, uansett hvor mange barn jeg ikke får.

(Når jeg nå leser gjennom det jeg har skrevet, merker jeg at det fremstår som hakket bitrere enn vanlig, men skitt, la gå).

[Maysen]

Om det er egoistisk å første prøve å få sine egne barn - ja da er nok jeg også det.

Vi har nå hatt 2 mislykkede IVF-forsøk og tanken om adopsjon vender oftere og oftere tilbake.

Jeg tenkte faktisk ikke på det så mye før etter 2. forsøket, men nå er vi kommet såpass langt i prosessen at det er på tide å bli realistisk med tanke på fremtiden.

Jeg tror denne IVF-prosessen er en god modningstid for hva man velger å gjøre om fosøkene ikke skulle bære frukter.
Akkurat nå klarer jeg ikke se for meg at vi skal adoptere, men jeg vil tro at adopsjon til slutt vil føles som en lettelse om vi etter 3. forsøk fremdeles er barnløs.
Med adopsjon er man garantert et barn i armene til slutt, og man hjelper trengende barn.

Jeg håper virkelig at det kun er ett IVF-forsøk som skal til for dere!
Lykke til!
Måtte bare sitere deg på dette Maia, for dette er som tatt ut av mitt hode. Jeg tanker og føler det på akkurat sammen måte!!!

Skulle vi ende med å ikke få barn på egen hånd, er jeg ikke i tvil om at adopsjon vil være et godt valg.
Ja, det er nok like tøft psykisk i selve prosessen som det vi utsetteross for nå, men som du sier...Da vet man at det er et barn der ute som trenger oss, osm vil ende opp med oss.

For meg er også dette en løsning på å få evnt barn nr 2. jeg er ikke så sikker på om jegønsker å gå igjennom prøvrør med en evnt nr 2 unge...

[KariMari]

Hei Nett'n!

Jeg synes ikke du er egoistisk!
For min del ønsker jeg både å bli forelder, og å lage barn med den mannen jeg har valgt! Han har så mange fine egenskaper at jeg har lyst til å være med å lage kopier av ham (kliss, kliss... men sånne føles det!)

Tanken på adopsjon har meldt seg hos meg også. Jeg liker å være litt på forskudd og etter et mislykket IVFforsøk begynte jeg å tørre å tenke tanken. Merker at jeg blir glad av å se adopterte barn som ser ut som de har det fint med seg selv og foreldrene sine. Er enig med Maysen og Maia i at IVF-tiden er en modningstid mhp tanken på adopson, selv om man har annet å tenke på også i denne prosessen.

Vi ufrivillig barnløse lurer kanskje på om vi er egoistiske eller har rare reaksjoner på situasjonen vår. Sånn sett er det fantastisk med SG, hvor man møter personer i samme situasjon. Jeg blir helt overrasket over hvor mange som sliter med de samme spørsmålene og av og til negative tankene som meg selv. Jeg tror det er veldig vanskelig for folk som ikke har opplevd å være ufrivillig barnløs å sette seg inn i problemstillingen. Dvs. at omverdenens reaksjoner av og til kan gå i retning av at man er for egoistisk/negativ/følsom/vanskelig.

Man må derfor ta sånne reaksjoner med en spiseskje salt og føle på hva som er riktig for en selv. Det er jo tross alt du som sitter med fasiten... Og trenger du støtte for at du tenker "rett" er det bare å skrive inn her, så kommer den garantert!

Lykke til på 1. forsøk! (men mange lykkes på 2. 3. osv også)
KariMari