Jge må bare si...

[Lillekos]

...at jeg syns dere er utrolig flinke. At det er utrolig bra at dere ufrivillige barnløse har et sånt pågangmot og at dere ikke gir opp. Håper der efinner den trøst og støtte dere mangler på disse siden. Og EN DAG da blir dere mødre også. Jeg må bare si at jeg virkelig beundrer dere!

:klemme: til dere alle og masse masse lykke til!

[Elinblu]

Takk for det, Lillekos.

Jeg er redd det ikke er rare greiene å beundre, egentlig. Det stemmer jo at vi ikke gir opp, men det er nok heller fordi vi ikke føler at vi har noe valg enn fordi vi er så tøffe og sterke. Hver eneste dag (også nå under prøverørsforsøket) tenker jeg på hvor deilig det ville å gi opp, å resignere fullstendig, å avfinne meg med min skjebne. Problemet er bare at jeg ikke klarer det! I det ene øyeblikket kan jeg være fast bestemt på at nok er nok, men så sniker viljen til å fortsette seg umerkelig tilbake, og vi går på'n igjen - tilsynelatende med krum hals, men 80 % av tida er jeg så motløs og lei at jeg bare har lyst til å grave meg ned. At pågangsmotet vender tilbake igjen og igjen, er nesten snarere en svøpe enn et tegn på styrke. I alle fall føles det slik iblant. Vi kjører på med nye legetimer, forsøk, påtvungen optimisme og endeløse nedturer, og jeg spør ofte meg selv om det er verd det. Det ødelegger faktisk en del av livet, en del av de årene som egentlig burde være de lykkeligste.

Jeg beundrer også mange her inne som har slitt mye lenger enn mine skarve to og et halvt år, og som ser ut til å takle det så mye bedre enn jeg selv gjør. De jeg kanskje beundrer aller mest, er kanskje likevel dem som faktisk greier å sette sluttstrek, som aksepterer at det aldri ble noen barn på dem, og som klarer å gjennomføre andre drømmer i stedet - uten å sitte igjen med den bitterheten som jeg selv til tider er helt nedsyltet i.

[Sparky]

:klemme: Tusen takk, Lillekos, men jeg må nok signere det Elinblu har skrevet.
Skulle gjort alt for å bare kunne gi opp og fokusere på andre ting i stedet. Da jeg skulle til laparoskopi, håpte jeg at de ville finne så mye galt at det viste seg at jeg aldri kunne få barn. Dessverre fant de ingenting. Jeg føler meg nesten som et spøkelse, som bare svever rundt og ikke får fred før noen har hjulpet meg med min byrde.

http://home.broadpark.no/~heander/images/Booh.gif

[Mikke]

Takk for det Lillekos :klemme: . Innimellom er det godt å få høre at andre beundrer oss. For det kan gå langt imellom de gangene jeg ser på meg selv som en med pågangsmot og ståpåvilje. Skal jeg oppleve å få egenfødte barn, har jeg ikke noe annet valg enn å stå på videre. Og det er vel kanskje den drivkraften vi alle har.

Som Elinblu, beundrer også jeg de som klarer å sette strek. Det er ett valg som det står stor respekt av, uansett om valget innebærer om man ønsker å leve barnløs, om man velger å adoptere eller kanskje bli fosterforeldre. Enn så lenge er ikke jeg i nærheten av å ønske å ta et slik valg. Selv om mine meritter i min kamp om å få lov til å bli biologisk mor sier at jeg nok snart burde ta noen runder i tenkeboksen, om ikke annet.