Pinki
17-01-2005, 02:50
Nå har jeg midt i eggløsningsuken min :kryss: , og jeg håper, tror og ber og alt hva jeg kan for at nå skal vi komme i mål... For jeg vet rett og slett ikke om jeg fikser flere skuffelser med negative tester.
I desember 04 fikk jeg utelukket at jeg hadde PCO :yiiha: og legen kunne ikke finne noe annet galt bortsett fra at jeg bare hadde hatt mensen 3 ganger på 8 mnd. Jeg har nettopp endt kuren med Provera (sette igang syklusen) og Pergotime (stimulere til eggløsning), og venter i spenning.. igjen. Det var noen grusomme uker i forkant av undersøkelsen og jeg forberedte meg nesten på det verste.
Alle i vennekretsen vår har fått eller venter barn i løpet av året, til og med de som "aldri" skulle ha barn har fått. Jeg sitter her, den som har vært mest klar av alle, utenfor og ensom... Jeg er sint, alle maser sånn for når er det vår tur?! Jeg vet jeg egentlig ikke har rett til å bli sint siden de ikke vet, men det er sårt tema og jeg er vel innerst inne mest redd. Jeg sier jeg venter på en god jobb (nå er den unnskyldningen også oppbrukt), for de vet jeg er klar, men tror det er samboeren min som holder litt igjen. Våre nærmeste vet vi :sex1: med saken, men det er ikke noe jeg vil alle skal vite.
Samboeren min støtter meg, trøster meg og sier at det går bra, for til jul har vi småen hos oss. Han er villig til å teste seg, men jeg har sagt at vi forsøker engang til først, bare denne gangen. Jeg vet jeg er ung (24) og har god tid, men hjertet mitt er ikke enig, jeg lengter sånn etter den lille... så mye at det gjør vondt. :rørt: og selv om jeg vet at jeg må, klarer jeg ikke la være å tenke på at kanskje en gang i oktober er lykkeliten kommet til oss.
Jeg er mega nervøs :angst: for å ta den neste testen, dersom tanten kan holde seg laaangt borte.. er nok redd for å bli skuffet igjen som så mange ganger før. Jeg kommer nok til å vente så lenge jeg klarer, for jeg vet ikke om jeg tør.
Det hjelper litt å skrive inn her, for jeg vet det er så mange av dere som forstår tankene og følelsene mine. Jeg vet det er mange av dere som har forsøkt lenger enn meg, og jeg ønsker dere alle :hjerter: -ens lykke til!
I desember 04 fikk jeg utelukket at jeg hadde PCO :yiiha: og legen kunne ikke finne noe annet galt bortsett fra at jeg bare hadde hatt mensen 3 ganger på 8 mnd. Jeg har nettopp endt kuren med Provera (sette igang syklusen) og Pergotime (stimulere til eggløsning), og venter i spenning.. igjen. Det var noen grusomme uker i forkant av undersøkelsen og jeg forberedte meg nesten på det verste.
Alle i vennekretsen vår har fått eller venter barn i løpet av året, til og med de som "aldri" skulle ha barn har fått. Jeg sitter her, den som har vært mest klar av alle, utenfor og ensom... Jeg er sint, alle maser sånn for når er det vår tur?! Jeg vet jeg egentlig ikke har rett til å bli sint siden de ikke vet, men det er sårt tema og jeg er vel innerst inne mest redd. Jeg sier jeg venter på en god jobb (nå er den unnskyldningen også oppbrukt), for de vet jeg er klar, men tror det er samboeren min som holder litt igjen. Våre nærmeste vet vi :sex1: med saken, men det er ikke noe jeg vil alle skal vite.
Samboeren min støtter meg, trøster meg og sier at det går bra, for til jul har vi småen hos oss. Han er villig til å teste seg, men jeg har sagt at vi forsøker engang til først, bare denne gangen. Jeg vet jeg er ung (24) og har god tid, men hjertet mitt er ikke enig, jeg lengter sånn etter den lille... så mye at det gjør vondt. :rørt: og selv om jeg vet at jeg må, klarer jeg ikke la være å tenke på at kanskje en gang i oktober er lykkeliten kommet til oss.
Jeg er mega nervøs :angst: for å ta den neste testen, dersom tanten kan holde seg laaangt borte.. er nok redd for å bli skuffet igjen som så mange ganger før. Jeg kommer nok til å vente så lenge jeg klarer, for jeg vet ikke om jeg tør.
Det hjelper litt å skrive inn her, for jeg vet det er så mange av dere som forstår tankene og følelsene mine. Jeg vet det er mange av dere som har forsøkt lenger enn meg, og jeg ønsker dere alle :hjerter: -ens lykke til!