Angående tanteunger

[Uregistrert]

Jeg har lest gjennom diskusjonen til Sure tante Sofies tråd om tanteunger, og skal ikke kommentere akkurat den tråden her. Jeg lurer likevel på:

Hvorfor er det så viktig at alle barn har TANTER som er glad i dem?? Er det en livsnødvendighet for en lykkelig oppvekst? Jeg tenker på da jeg var liten, var det mange tanter og onkler jeg bare hadde sporadisk kontakt med, slik er det i dag også. Kan ikke si jeg savnet det så fælt!

Jeg har to tanteunger (barna til min manns bror og kona). Jeg "hater" dem på ingen måte, jeg treffer dem av og til, men jeg føler ingen spesiell lykke over å være tante. Tanteungene mine er ikke det viktigste i mitt liv, for å si det sånn. Disse barna er (og forblir kanskje) de eneste barnebarna til mine svigerforeldre + at de er de eneste barnebarna til min svigerinnes foreldre. De er bortskjemte så det holder, både med oppmerksomhet og gaver. Gaver i 10 000-kronersklassen er ikke uvanlig fra svigers. I tillegg kan ikke svigermor snakke om NOE annet enn barnebarna sine, uansett om de er til stede eller ikke. Hvorfor trenger da disse barna meg som tante i tillegg for å bli lykkelige (de har en onkel og en tante på min svigerinnes side).

[Babe]

Har ingen annen komentar enn at lykke ikke kan (eller bør!) måles i penger.................

[Robyn]

Det kommer vel helt an på kontakten man har med resten av familien det.

Både jeg og mannen min har god kontakt med våre søsken og tantebarna er en naturlig del av familien som vi er veldig glade i. (Har kun tantebarn på min manns side foreløpig.)

Jeg også har tanter og onkler jeg har veldig liten kontakt med, men det er fordi de så og si ikke hadde kontakt med mine foreldre. (Tragisk familieforhold.) Andre igjen har jeg veldig god kontakt med.

Men å ikke ville ha kontakt med et nyfødt barn fordi man ikke kan få barn selv blir jo helt feil.
Og å dele det inn i kategori MINE tantebarn og DINE onkelbarn blir også helt feil i mine øyne. Jeg og mannen min er tante og onkel SAMMEN uansett om det er på min eller hans side blodsbåndet er.

Jeg syns i hvertfall familien er veldig viktig.

[abraxas]

Jeg har ingen tantebarn, og det kan kanskje også ta tid før jeg får. Men når den dagen kommer, og jeg fremdeles er ufrivillig barnløs, kommer jeg nok ikke til å bli en "SUPERTANTE" jeg heller. Eventuelle tantebarn vil aldri kunne bli noen trøst for ikke å ha fått egne barn.

Ufrivillig barnløshet er en diagnose som en del av oss må leve med hele resten av livet. Vi skal LEVE med det, med helse og psyke i behold. Enhver som forblir ufrivillig barnløs må finne _sin_ måte å takle det på. Om den måten er å skjerme seg litt mot "barn er det mest fantastiske i hele verden, jeg kunne ikke klart å leve uten barn, de som har ikke har fått barn, skjønner ikke hva livet dreier seg om"-snakket, så synes jeg ikke det er så galt.

Jeg kjenner flere forumbrukere som nettopp blir tilegnet rollen som supertanter for nieser/nevøer og vennebarn. Tilbudene om å bli fadder hagler inn, de kan fylle opp hver helg med barnepass frem til 2005 hvis de vil, "du kan bare få låne våre barn, du er jo egentlig heldig som bare får oppleve det positive ved barna, og ikke alt det problematiske"-utsagnene kommer som hagl... Det blir ikke riktig det heller - for alle.

Det kommer jo litt an på hvor nær man er søsken FØR barna kommer også. Er forholdet kjempenært, blir det vanskeligere å distansere seg, enn hvis man har et fjernere forhold.

[fiona]

Jeg tror det er veldig viktig med tanter og onkler. selvfolgelig kommer det ann paa hvor naert forhold du har med soskene dine. Jag prater med omtrent alle daglig el iallefall tre fire ganger uka, og vi er fem sosken. alle utenom tvillingsoseren min har barn og jeg er naa tante til 7 paa min side og 1 paa sambos side og jeg forguder alle sammen. Det er vanskelig for meg og forklare hvorfor det er saa viktig, men det kan vel nesten sammenlignes med det forholdet man har med besteforeldre. iallefall i min familie.

Naar de krangler med foreldrene er det tante de ringer, naar de er noe de har lyst paa (og mamma og pappa sier nei) er det ogsaa tante de ringer,naar noe er i veien er det ikke alltid like goy aa prate med mamma og da er det tante de ringer da ogsaa. Naa kan det hende at vi har det veldig naert, men tantebarna mine er UTROLIG viktig for meg!

Og de er paa ingen maate en forelobi erstatning for at jeg ikke har barn selv enda. De er barn jeg bare opplever det goye sammens med, noe jeg ikke kunne gjort med egne barn.De gir meg veldig mye, og de vet at tante er kjempeglade i dem, paa samme maate som jeg vet at de er kjempeglade i meg. dette ble veldig vanskelig aa forklare, men tror nok at noen skjonner hva jeg mener.

Naa fikk jeg plutselig lyst hjem til norge gitt :lol:

[FightPia]

Javisst, jeg må vel blande meg inn i denne tantediskusjonen som etterhvert viser seg å bli ganske så hissig her inne, jeg og!

Personlig mener jeg at det er en forskjell mellom ekte tanter/onkler og inngifte tanter/onkler. I hele min oppvekst så er det de ekte tantene og onklene jeg har hatt mest kontakt med - vekselvis mellom disse også angående hvor mye og nær kontakt.

Jeg har ALDRI hatt behov for å ha et nært og godt forhold til alle mine tanter/onkler. Mine familebehov har jeg fått dekt av foreldre, søsken og besteforeldre. Og nå når jeg har blitt voksen, så har jeg ikke nær kontakt med noen av mine tanter/onkler lenger. Treffer dem bare ved familiesammenkomster, juleselskap og begravelser og slikt... Føler ikke behov for å sutre, syte til noen tante, jeg! Heller ikke å dele strikkeoppskrifter og planteavleggere...

Jeg er selv tante til èn unge, med denne tanteungen er på min manns side. Kan ærlig innrømme at jeg har ingen tantefølelser ovenfor den ungen. En god tantefølelse vil først oppstå når mine egne søsken får barn - det blir stas det! Ser frem til det! Det blir noe annet når det er dine egne søsken som opplever gleden over å få barn...

At mange forumbrukere fremstiller seg selv som "supertanter" som forguder alle sine tantebarn, virker på meg litt ulogisk og lite sannsynlig.

Jeg har stor forståelse for ufrivillig barnløse som har problemer med å hanskes småbarn og "påtvungete" tanteroller. Det står respekt ut av å stå frem med disse følelsene og være åpen om det!

Lykke til videre i barnejakten, jenter!

FightPia

[Epp]

Blod er ikke tykkere enn vann, og det har vel ikke så mye med hvor på slektstreet man står i forhold til hverandre. Det som er godt for de aller fleste barn er å ha en nær voksenperson som "ser" en - enten det er en tante eller en gudmor eller en av mors/fars venninner.. På den annen side har vi voksne veldig godt av å føle at vi har et "spesielt" forhold til noen - gjerne tantebarn eller venninners barn - tror dere ikke?:hm:

Jeg synes ikke man skal være så opptatt av at rollene skal inntas dersom det ikke er naturlig, men det skader jo ikke å huske på at kjærligheten i oss vokser jo mer vi gir av den! Det er jo et tankekors at så mange er opptatt av "hvorfor skal jeg absolutt være glad i tantebarna mine?!" -Som om det var en jobb som var blitt prakket på dem? Vi er oss selv nok, også virker det som om noen føler seg støtt fordi det er noen som forlanger noe av dem? :herregud:

Ærlig talt så står tanter i en unik posisjon til å få lov til å velge seg inn i et barns liv eller ikke, og de som ikke har skjønt at det fører med seg masse godt, de kan vel bare ha det så godt? Jeg har en tante jeg elsker over alt på jord. Hun har gitt meg så mye i form av brev, telefonkontakt, lange samtaler i natten musikk og dikt. Vi er sjelefrender, og det har preget min person veldig mye. Og det har hun ikke gjort fordi det var "jobben" hennes, men fordi hun elsket meg fra første stund. Jeg er så heldig å ha fått det hos henne, samtidig som jeg har 7 "vanlige" tanter og onkler som jeg ser på som slektninger.

Du velger selv, vær en "slektning" eller en favoritt-tante. Mer komplisert er det ikke.

Klem

[Jannike_79]

Jeg må bare si noen velvalgte ord nå.. :blunke:

Det er noen av dere som sier at dere ikke har kontakt med all tanter og onkler og at dere ikke har savnet det heller.. Jeg har alltid hatt god kontakt med alle mine tanter og onkler, for meg så er en tante som er gift med pappas bror like mye min tante som mammas søster.. Jeg har tre tanter og tre onkler, og jeg er veldig glad for at jeg har fått lov til å ha så mange tanter og onkler som er glad i meg og bryr seg om meg.. For mine barns (når de kommer da..) del vil jeg gjerne at de skal få lov til å oppleve :hjerter: kjærlighet fra sine tanter og onkler, både min bror og en eventuell kjæreste, og min samboers søsken samt bedre halvdeler.. Jeg har også ett utrolig godt forhold til alle søskenbarna mine (6 kusiner og 1 fetter) noe jeg er veldig glad for idag.. Jeg har også gleden av å få følge barna dems (de som har fått noen da..) fra fødselen og til idag.. Jeg har ingen tantebarn på "min side" men fire på samboeren sin side.. Jeg er veldig glad i alle fire, og håper de ser på meg som en snill tante som bryr seg om de og er glad i de.. Vil ikke klare å behandle de annerledes enn min brors fremtidige bran..

Jeg vet at det ikke er så lett å føle det jeg føler dersom man ikke har det samme forholdet til tanter og onkler som jeg har, men jeg syns det er rart (fordi jeg ikke
skjønner det antagelig :???: ) at dere som ikke har hatt kontakt med tanter og onkler ikke føler at dere har gått glipp av så mye.. Jeg føler at man ikke kan si noe om hva man har gått glipp av før man har opplevd det..

Jeg vet også at jeg ikke har mulighet til å sette meg inn i deres situasjon, og det prøver jeg heller ikke å gjøre, jeg bare forteller dere hvordan jeg har opplevd dette forholdet.. :)

Håper ingen blir støtt av innlegget mitt, men at alle tar det for det det er nemlig mine tanker, opplevelser og følelser rundt temaet..

Dette blei litt langt.. Sorry!!

Klemmer :klemmer:

[adelheid]

Jeg må bare svare her jeg å. Det med tanteunger er vanskelig. Jeg har vært sammen med min samboer i over 4 år nå og han har to små onkelunger på sin side. Han er fadder til begge, siste dåp var nå i august men jeg ble ikke spurt om å være fadder. Det er hans bror sine unger og hans søster som har vært sammen med sin samboer i rundt 10 år, er også fadder men heller ikke han ble spurt. Så når vi er på bursdager etc. så er det bestandig onkel ... å tante ... men til meg å han er det vanlige navn. Jeg vet det er veldig forskjellig fra familie til familie, men man føler seg ikke helt som tante liksom, føler seg ikke helt bra nok.
Så jeg å samboen har prata om å prøve å få barn siden påska, så i august bestemte vi oss for å prøve. Jeg har hatt lyst kjempeleeeeeenge, og er misunnelig på alle jeg ser med bulende mage eller barnevogn, men i sommer kommer min yngre søster å sier at hun er gravid. Og det skjedde vel på en fest med en type hun ikke kjente så godt. Nå har også hun bulende mage å jeg må si det stikker langt inne i meg når jeg ser det, føler det litt urettferdig. Det går bra enda men jeg bare håper som bare det at jeg er gravid før fødselen hennes, for å dra på sykehuset å besøke henne, jeg vet ikke om jeg klarer det. Jeg har ikke sagt dette til noen for da kommer jeg bare til å høre hvor egoistisk jeg er, tenker bare på meg selv osv. Så i slike tilfeller er det vanskelig å være tante og til de som har prøvd mye lengre enn meg (har ikke prøvd så lenge ennå så egentlig er det ikke så synd på meg) å bli gravid må det være helt forferdelig, dette er liksom ikke noe man skriker høyest om heller. Så hvis det er flere som har det slik som meg så stå på.
Dette innlegget ble kanskje litt rart, men det var godt å få det ut.
Adelheid

:lykke:

[Tidl. bruker]

Føler litt for å svare. Vi har vært ufrivillig barneløs i 6 år. Det er tøft å se at andre knapt trenger å planlegge barn. Da min søster ble gravid sist, så opplevde jeg det tøft å svelge. Det ble fortalt da hele familien var samlet. Følte det var ille at jeg ikke klarte å være så glad, som jeg følte jeg burde. Dette gikk over etter å ha pratet med min søster, som forsto meg veldig godt :_puh: Jeg har 7 tantebarn, som jeg setter veldig pris på.

Jeg har alltid syntes det er viktig med god kontakt med tanteunger på begge sidene. Barn er jo så herlige, de har så mye å gi. Kjærlighet får man aldri gitt for mye av, heller for lite. Man skal ta vare på familie. Det kan komme en dag da de ikke er der lenger :lei_seg:

Du skal ikke stå over en grav å gråte
Tenke på at det var for sent da du skjønte dette

[fiona]

At mange forumbrukere fremstiller seg selv som "supertanter" som forguder alle sine tantebarn, virker på meg litt ulogisk og lite sannsynlig.

Jeg har stor forståelse for ufrivillig barnløse som har problemer med å hanskes småbarn og "påtvungete" tanteroller. Det står respekt ut av å stå frem med disse følelsene og være åpen om det!


FightPia

Hei igjen. Maa bare faa kommentere det overste. Det er overhodet ikke ulogisk eller lite sannsylig, men sikkert vanskelig for deg aa forstaa som ikke har et slikt forhold til din familie som en del andre har. Alle er forskjellige, og paa samme maate som det er vanskelig for deg aa skjonne forholdet f. eks jeg har til mine tantebarn som jeg, ja faktisk forguder saa er det ogsaa vanskelig for meg aa skjonne det forholdet du har til ditt.

Saa til det nederste: er helt enig med deg, og har ogsaa full forstaaelse for det.

Og til slutt. haaper du ikke tar dette som noe angrep paa det du skrev, for det er det absolutt ikke. Det var mye klokt i det innlegget! men jeg reagerte litt paa den ene setningen og i og med at det kom rett etter mitt innlegg regner jeg med at det var litt meg du siktet paa.

lykke til videre.

Klem fiona (ikke supertante men veldig glade i dem for de)

[Maggie74]

Hei!

Jeg må også svare her sånn.

Det kan nå virke som familier legger forskjellig vekt på hvor viktig familie er. På min mors side er vi MASSE sammen med hennes søsken og deres ektefeller. Vi har kjempegod kontakt med kusiner og fettere. Min beste venninne er min kusine. Vi har veldig nær familietilknytning. For meg ville det være unaturlig å kalle min mors brors kone med navn. Hun er tante.

Den ene broren til mamma døde i februar. Hans kone er fremdeles like masse tante. Jeg sørget (og sørger fremdeles) som om det skulle være et veldig kjært familiemedlem er borte, for det er nettopp det det er. Han vil være savnet når vi har familiesamlinger i julen og på bursdager m.m.

Jeg så det derfor, ut fra mitt familiesyn, det som naturlig å kalle meg tante til min manns nevøer og nieser. Dette synes de også, for de løp rundt i bryllupet vårt og ropte på tante Margrethe. Jeg gikk fra å være tante til 3 til å bli tante til 6. I ettertid har 2 jenter kommet til i flokken (en på hver sin side).

Min mann har ikke spesielt masse kontakt med sine tanter og onkler, men har allikevel tatt mine nieser (mine søsken kan ikke få annet enn jenter *hehe*) inn under vingene, og han er deres onkel, og ganske stolt av det også, tror jeg! :)

Men når det gjelder diskusjonen som SureTanteSofie startet, synes jeg egentlig det er revnende likegyldig hva slags forhold man har til tanteungene. Der er det noe grunnleggende feil med menneskesynet. Hun klarer jo ikke respektere andre mennesker, spesielt ikke sin mann, fordi hun ikke får de barna hun mener hun kan forlange å få.

Maggie!

[Nennemor]

For oss som har besteforeldre langt unna er tante og onkel utrolig viktig for ungene (og oss). Et av Eiriks første ord etter mamma og pappa var nettop "tate". For oss er de de eneste barnevaktene vi har og vår eneste mulighet for avlastning en gang i mellom og for ungene er de herlige lekekamerater med masse tid til kos.

Jeg gleder meg til å bli tante til noen som bor i nærheten og ikke bare til noen vi ser to ganger i året! :)

Tanteunger er på ingen måte en erstatning for egne unger, men jeg synes det er fantastisk å ha kontakt med unger uansett jeg da.

[fortuna]

Hei. Vil bare si at jeg har tre tanteunger, og er kjempeglad i dem! Vil gjerne passe nevvøen min, som jeg også er fadder for! Han er et år og til våren sakl han bo her et par uker! Det gleder jeg meg til!!!!!

[Athelas]

Her må jeg få legge inn ett par ord jeg også.
Siden jeg var liten har jeg hatt ett godt forhold til onklene mine, og deres koner har ganske naturlig blitt mine tanter. Det er ikke alle jeg har like god kontakt med nå, men jeg vet at hvis jeg trenger det så er de der for meg. Dette er en trygghet som er utrolig god å ha, og den tryggheten har jeg hatt siden jeg var liten. Det setter jeg veldig stor pris på!

Jeg har selv en niese på 5 år, og dette er verdens herligste jente! Jeg har fulgt henne siden dagen hun ble født, og vi har et utrolig godt forhold! Ettersom jeg flyttet fra hjemplassen min for nesten tre år siden, ble det ikke så mye jeg kunne være med henne, men vi holder alltid kontakt på telefonen. Når jeg da kommer hjem og treffer henne, blir vi begge så utrolig glade, og bare det å se den gleden i ett barns øye fordi de er glad i deg og setter stor pris på at du er der, at ett barn ser opp til deg for den du er, det er en fantastisk flott følelse!

Nå har jeg nettopp fått vite at min niese skal bli storesøster, og jeg ble utrolig glad på deres vegne! Det er ingenting jeg heller vil nå enn å bli gravid, men at de klarte det synes jeg rett og slett er helt fantastisk. Klart jeg blir misunnelig, men min tur kommer også! Kanskje vi klarer det nesten samtidig?!?

Ble litt langt dette, men det er ivertfall det forholdet jeg har til tanter/onkler/tantebarn. Jeg tror nok at de som ikke skjønner seg på forholdene mellom disse og mener at de ikke har gått glipp av noe, så er det fordi de ikke har hatt det selv. En vet ikke hva en har gått glipp av uten å ha opplevd det..

Det var ivertfall min mening!