Det er så vanskelig..

[Jannike_79]

:trist2:
Jeg har akkurat hatt en god, men trist samtale med samboeren min.. :leiseg: Vi vil sååå gjerne ha en liten :baby: nå.. Syns det er så urettferdig når folk som egentlig ikke vil ha barn får barn så lett som bare det.. Dette er så sårt for meg akkurat nå, og jeg klarer liksom ikke å tenke på noe annet.. Jeg prøver å tenke at jeg må ha godt mot hver gang tanta kommer, for nå er vi igang med en ny prøveperiode og denne gangen må det jo klaffe.. Så jeg setter igang med temping, tar vitaminer, drikker det mer gyselige enn det andre osv.. Men allikevel kommer tanta.. :(
Og rundt meg spyr folk nærmest ut :baby: og jeg må på sykebesøk å se de nydelige små nurkene som jeg egentlig skulle ønske var mine egen, men dengang ei.. Jeg var på besøk hos en av kusinene mine på søndag (hun er gravid) og der var også tre kusiner av meg som hadde med seg babyene sine (fra 1 - 8 mnd) pluss en venninde av oss som har ei lita tulle på 3 mnd.. Jeg elsker jo disse søte små, men jeg har noen så såre følelser inni meg at jeg liksom ikke klarer å være mitt vante jeg.. (blid og utadvent og sprudlende) I tillegg til alle de så venter kusinen til samboeren barn rett rundt hjørnet også.. Er jo glad på dems vegen selvfølgelig, men jeg er så trist inni meg samtidig.. :trist:

Dette er så vanskelig asså.. Var godt å få det ut.. Litt trist men.. :leiseg:

Klemmer :klemmer:

[Babe]

Vet hvordan det føles. :comfort:

[Pia28]

Vet også hvordan det er... Jeg er kommet så langt i denne prosessen med å takle at "alle andre" får baby og ikke vi, at jeg greier å glede meg over deres lykke. Litt sårt er det, men ikke like vondt som før. Jeg har jobbet hardt med det!
Det som også har hjelpt meg, er at vi har fortalt det til våre foreldre og søsken. Det er godt å bli møtt med forståelse. Godt å kunne være åpen om det.
Jeg har også fått mer informasjon enn jeg ville ha fått om vi hadde holdt det for oss selv.
Mamma og pappa slet litt med å få min søster (1.mann), mens jeg kom litt uventet!
Farmor fikk bare pappa. (hun har ikke sjekket noen gang om hvorfor).
Jeg har tre søskenbarn som også har slitt. Dvs. i 1, 3 og 5 år!Men alle de har sine barn nå. Alle de har minst to barn!
Så håpet er ikke ute!
Jeg synes det er godt å vite hvordan det er i min familie. Da har jeg litt å forholde meg til.

Hvordan det er med hans familie, det vet jeg ikke. Det er 5 år mellom Piamannen og hans bror, men om det var planlagt slik, eller ikke, det kan jeg ikke si.
Om du har lest min dagbok, så vet du hvorfor jeg ikke spør svigermor om dette...

Vel, vel...

En dag Jannike, er det vår tur også! Stå på!

[Elise]

Jeg skjønner godt hvordan det føles!! Har en liten tulle selv, men var fryktelig sår før jeg fikk henne, for jeg trodde ikke jeg kunne få barn og "alle" rundt meg poppet ut unger. Til slutt ble også jeg gravid, mistet førstemann, men ble gravid igjen. Denne gangen gikk det bra. Nå prøver vi igjen, og nå kan jeg også bli litt småmisunnelig på de som lett blir gravide. Det er også vansklig å bli spurt om hvordan det går av de som vet vi vil ha en til - "NÅ da, er du gravid NÅ?"

Jeg håper det snart er din tur :magen: . Kanskje hjelper det å fortelle mødrene du omgås om de såre følelsene, tror du ikke de forstår?

Klem fra Elise :nuss:

[Elinblu]

Kjære deg!

Dette er som om jeg skulle ha skrevet det selv! For tre dager siden fikk vi vite at et av våre aller nærmeste vennepar er 11 uker på vei - til tross for at hun har gått på p-piller! Både Elinblumannen og jeg gikk helt i kjelleren... Jeg sov nesten ingenting den natta. Man skulle kanskje tro at det ble lettere å takle slike nyheter etter hvert, men så langt har jeg ikke kommet enda. I går feira jeg 30-årsdagen min med stor fest, og da oppdaget jeg at en annen nær venninne satt og tyllet i seg alkoholfri rødvin. Dette taklet jeg faktisk bedre. Jeg har funnet ut at det bare er å gjøre seg hard og innse at OK - slik er nå engang livet vårt. De andre får leve sitt liv... Kanskje må man holde seg unna dem en periode mens det er for tøft, og i stedet holde sammen med andre venner. Senere kan det rette seg igjen. Kanskje er det en mening med at vi må vente tross alt, selv om den er utrolig vanskelig å få øye på akkurat nå. Jeg merker i alle fall at jeg lærer utrolig mye om meg sjøl i denne prosessen - og om ekteskapet mitt. Og jeg tror at på sikt vil dette gjøre oss sterkere!

Jeg vet det er en mager trøst, Jannike_79, men du er jo så ung enda og har mange fruktbare år foran deg. Er sikker på at det ordner seg for deg! Jeg var hos legen denne uka, og han sier at sjøl jeg, som 30-åring, har god tid. :kryss:

Klem fra Elinblu

[Jannike_79]

Jeg vet det er en mager trøst, Jannike_79, men du er jo så ung enda og har mange fruktbare år foran deg. Er sikker på at det ordner seg for deg! Jeg var hos legen denne uka, og han sier at sjøl jeg, som 30-åring, har god tid. :kryss:

Klem fra Elinblu

Dette er faktisk en av de få tingene som holder meg oppe.. Jeg vet at jeg har mange år foran meg, og sannsynligvis vil jeg etterhvert bli mamma.. Men det er som du sier en mager trøst når det er nå jeg vil bli det!! Jeg er glad jeg kan snakke med dere her inne om problemene, det gjør det hele litt lettere!!

Takk for mange gode og varmende tilbakemeldinger!! Dere er topp alle sammen!!

:klemmer:

[Prøvekanin]

Uff, jeg føler med deg, for jeg føler akkurat det samme! Enda jeg bare er i min andre (riktignok lange) prøveperiode, er jeg sinnsykt utålmodig, og kjempemisunnelig på alle som føder barn til den store gullmedaljen rundt meg :sur: ... (og i disse dager er jeg også misunnelig på alle andre som har eggløsning, bare ikke jeg...unnskyld, altså, jeg unner selvsagt alle å ha eggløsning....og barn for den saks skyld). Jeg savner hvordan jeg følte FØR jeg begynte med prøvinga! At vi kunne spøke med hva barna våre skulle hete (vel vitende om at det var helt uforpliktende, for det skulle jo ikke skje på lang tid ennå), at vi kunne glede oss over en god fest med masse alkohol, at vi ikke trengte å bekymre oss over at stua var rotete og at vi ikke ville bli gode foreldre som ikke kunne rydde. Så det gjelder bare å finne tilbake til den stemningen! (men hvordan???). Jeg ønsker meg en hund, som kan bringe litt etterlengtet liv og røre inn i vår hverdag, men mannen vil ikke ha hund før vi har barn som er gamle nok til å lufte den :knegg: .... Jeg håper jeg kan bli mer avslappet etterhvert, i hvert fall.

Ja, det blir nok vår tur etterhvert!!! For min egen del skjønner jeg at det ikke kommer noe godt ut av å misunne andre, men det er ikke lett når man ønsker så inderlig.

Trøsteklem fra

[Sunny]

Jeg skjønner veldig godt hva du mener.. Jeg har oxo litt av dette rundt meg. Er ikke lett-vil jo være glsd på deres vegne, men sammtidig så vrenger deg seg litt inni en..

Men bare tenk på det at en dag er det våres tur....

[Solstråle]

Hei!
Jeg vet nesten hvordan du føler.
For min del så har jeg og samboeren min veldig lyst på barn, vi har ikke prøvd å få det ennå.
Jeg går på skolen, er ferdig til jul. Og da må jeg i jobb først, penger. Alt dreier seg om penger.
Og jeg har venner rundt meg som får barn nå. Og da merker jeg hvor indelig jeg også ønsker meg et barn selv.
Det er ganske tøft det også, men jeg trur nok det du går igjennom er tøffere.
Ønsker deg lykke til.

[Hjolto]

Hei Jannike_79 :klemmer:

Innlegget traff meg rett i magen! Og jeg vet akkurat hvordan du har det. Jeg var sammen med min eks mann i 10 år (gift i 7) og vi prøvde å få barn i 7 av de årene. Jeg husker hver gang ei venninne, slektning, kollega, etc kunngjorde at de ventet et lite under, så ble jeg selvfølgelig glad på deres vegne, men jeg ble også så utrolig trist og deprimert. Skulle aldri jeg få et lite barn å elske, aldri oppleve at et nydelig lite barn så på meg med store øyne og sa "mamma", aldri oppleve å leve et liv som de fleste rundt meg, med mann, barn og et deilig familieliv. Stundom var jeg ordentlig deprimert og trist, gråt masse. Hos oss var det i tillegg ingen sjanse for å få barn, min mann hadde ikke en eneste levedyktig sædcelle, så dersom det skulle bli barn i heimen måtte vi ty til andre metoder.

Vi er skilt i dag, men det er ikke på grunn av hans infertilitet, og jeg har funnet mannen i mitt liv og ble som 32 åring mamma til en liten gutt. Så for meg ble det til slutt en solskinnshistorie.
Og det er jeg sikker på at det blir for deg også. Du er ung og sprek, har mange år på deg til å få en-to-tre små.

Ønsker deg lykke til :klemme:

[Jannike_79]

Det med å være prøver setter virkelig både følelser og nerver i sving.. Man får liksom følelsen av å ha alt av nerver plassert utenpå kroppen.. Dagene går opp og ned og noen ganger virker det som om dagene ikke vil komme opp igjen.. :(
Jeg føler meg bedre nå om dagen, føler at jeg er på en opptur.. Samboer er veldig omtenksom og snill om dagen, og jeg som trodde han var litt avslappet til det hele.. Vel jeg tok feil.. Her om dagen sa han om en skjorte jeg hadde på meg: Jeg håper at den ikke passer her snart (oxo strøk han meg over magen..).. Da var han skikkelig skjønn.. Han gråt med meg, og da kom det endelig fram for meg hvor sterkt ønsket hans egentlig er..

Jeg har smått begynt å venne meg til at humøret og sinnet veksler nå som vi prøver, og da er det lettere å takle det.. (iallefall for meg). Men uansett så ville jeg ALDRI klart dette uten alle dere jentene.. Takk for alle trøstende ord og gode klemmer!!

Vi skal klare det alle sammen!!! :grouphug:

Mange varme klemmer :klemmer:

[vinter]

Det er godt vi har hverandre. Noen som vet hvordan disse opp og nedturene er.

Så koselig å lese det du skrev om samboer´n. Det må ha varmet ordentlig.
Forsett, og hold ut. En dag så blir det både din og min tur til å ha klær somm ikke passer på grunn av :gravid:
Husk at den du er her på SG, gjør prøvetiden bedre for oss andre. Tenker på deg.
Jeg vil gi deg en:klem: