Hvordan oppføre meg ovenfor ufb-venninne?

[Uregistrert]

Jeg har en veldig god venninne som er ufrivillig barnløs. Så vidt jeg veit, er det mye "galt" med dem, slik at sjansene ved assistert befruktning, heller ikke er spesielt gode. Tror ikke adopsjon er aktuelt for dem.

Selv har jeg nettopp fått barn, på første forsøk. Jeg VET at dette ikke er lett for henne, men jeg vil beholde den gode kontakten med venninna mi! På den ene siden ønsker jeg å fortelle henne alt det hjertet mitt renner over av den fantastiske følelsen å være mamma, ønsker så inderlig å dele dette med den jenta jeg har delt alt med i snart 20 år. På den annen side vil jeg ikke såre henne for alt i verden.

Har noen av dere noen gode råd om hvordan jeg best mulig skal oppføre meg overfor henne?

[abraxas]

Først må jeg si at du virker som ei flott jente som ønsker å ta hensyn til venninna di midt oppe i den lykkerusen du selv må føle. All honnør til deg!

Selvfølgelig skal du få snakke om barnet ditt, like mye som hun skal få snakke om sin barnløshet (husk at hun tenker nok like mye på det barnet hun IKKE har, som du tenker på det barnet du HAR). Men er det likevel mulig for dere å møtes på lik linje som dere gjorde før både barn og barnløshet ble en realitet? Kan dere møtes og snakke om andre ting også? Du har sikkert andre venninner/slektninger med barn som du kan snakke baby med.

De utsagnene som jeg synes er vanskeligst, er av typen "barn er den eneste meningen med livet". Prøv så godt du kan å unngå slike utsagt, da det jo er mulig at din venninne vil kunne måtte leve hele livet uten denne meningen. Ting som "du er heldig som ikke har barn, for da kan du ta så mye hensyn til deg selv/gjøre alt du vil uten hensyn til andre" er heller ikke heldige.

Venninna di har nok svært blandede følelser akkurat nå. Hun unner deg sikkert dette av hele sitt hjerte, samtidig føler hun sikkert noen stikk av sjalusi fordi du har fått det hun så inderlig ønsker seg. Det er ingen god følelse, og det virker det som om du har full forståelse for. Med litt hensyn fra begge parter, tror jeg nok vennskapet deres skal kunne bestå.

Lykke til!

[Babe]

Synes Abraxas skrev ett flott svar, så jeg signerer bare det!


Lykke til.

[Angelika]

Noe av det jeg synes er verst er folk som er velmenende, men likevel irriterende positiv. Når du selv vet at sjangsene er minimale for at du skal klare å bli gravid, er det ikke kult å få høre kommentarer som f.eks. " Jaja, kanskje hvis du prøver å ikke tenke så mye på det, for jeg vet om ei som...." eller "det kan jo hende at....". Jada, det kan sikkert hende, men hvor stor er sjangsen?

Bare noe av det du kan prøve å unngå...

Også kom jeg på det med å klage på graviditetsplager.... Husk at du er veldig heldig....

Med vennlig hilsen meg.

[Elise]

er hun en virkelig god venninne og glad i unger, kan du kanskje spørre om hun vil være fadder? Da deler du ungen din litt med henne.
Gratulerer med :baby: , forresten!! Klem fra Elise :nuss:

[Tidl. bruker]

Dette er vanskelig å mene noe om uten å egentlig kjenne din venninne, for det er nok du (av oss som skriver her) som best vet hvordan hun takler dette.

Jeg har selv vært prøver i fire år, og har etterhver en del venninner som har fått barn. Det mest irriterende jeg vet er når disse synes synd på meg fordi vi ikke har fått det til. Jeg liker ikke det jeg oppfatter som medlidenhet, for jeg har det fakstisk ikke så aller verst situasjonen tatt i betraktning. Av en eller annen grunn virker det som om det ikke er helt akseptert og som om de tror jeg bare "manner meg opp", og det synes jeg er frustrerende. Det henger kanskje med det som er skrevet lenger opp her, utsagn som at "barn gir deg en ny dimensjon i livet" eller "det er så ubeskrivelig fantastisk" osv. Jeg har nå ikke opplevd det, og vet dermed ikke hva jeg går glipp av. Hvis noen til stadighet skal prøve å få meg til å forstå det, så blir det nesten litt som å helle salt i såret. Og det verste av alt er at jeg kanskje ikke egentlig er så interessert heller...! Og har det som sagt ganske bra allerede.