Vis full versjon : Lykkepillen??? Hvordan bli kvitt den????
Hei!!
Etter laang tids sykdom fikk jeg meg en kjempeknekk psykisk, og ble sendt til psykiater. Han pratet med meg i en time, og skrev ut en resept på antidepressiv pillen Seroxat. Fikk beskjed om at denne skulle jeg gå på i ett år, trappe ned gradvis og tilslutt slutte helt. Jeg gjorde som han sa, og etter ett år var jeg i gang med nedtrappingen. (Dette året hadde jeg fungert kjempefint) Kuttet tilslutt ut tablettene, og gikk rett i kjelleren etter få dager. Og slik har det holdt på. Nå er dette 3 år siden, og jeg går fortsatt på denne pillen, for å klare å fungere i hverdagen. Hvis ikke jeg tar den kaster jeg opp i endinga, gråter i timesvis og er rett og slett ikke til å leve med. Har prøvd å slutte på den flere ganger i tre år. Noen med samme erfaring???
Nå som jeg vil bli gravid, er dette et kjempeproblem. Legen min sier at jeg må slutte på den dersom jeg blir gravid, mens jeg har hørt av andre leger at det ikke er så farlig. Utrolig vanskelig. Men jeg har vel egentlig bestemt meg for at jeg må slutte hvis det blir baby i magen. Håper på at hormonene hjelper meg til å klare dette. Det skjer jo så mye rart med kroppen når man er gravid...
Ønsker oss så en liten :baby:
Venter eggløsning til helga så da blir det masse :sex2: :danser: :danser:
Klem fra Bella :lykketil: :grouphug:
Hei du!
Har ingen erfaring selv, er heller ingen fagperson - vil bare gi en liten :klemme:
Har du bare snakket med en psykiater i en time foruten vanlige legebesøk? Det synes jeg høres lite ut..
Vet at Johannesurt er veldig effektivt, men aner jo ikke om det er skadelig når man er gravid. Har du prøvd alternativ behandling? Uansett hvordan du snur og vender på det hadde det vel vært best om det fantes en løsning som ikke er kjemisk? Vet ikke jeg.. Håper du får noen konstruktive svar!
Klem
Hei
Joda jeg var til flere samtaler. 3 eller4 ganger. Men jeg følte ikke at jeg fikk så mye ut av dette. Psykiateren mente at jeg ikke trengte å gå hos han mer fordi jeg fungerte så bra med seroxaten. HAr prøvd Johannesurt, noe som ikke fungerte så bra for meg. Den er visst sånn at den enten funker, eller så virker den motsatt av det den skal. På meg virket den motsatt, jeg ble helt uttafor. Uff jeg er så utrolig lei alt dette pillegreiene. Føler ikke behov for dem i det hele tatt. Har det jo kjempebra, både med meg selv, mannen min, jobben og alt. Men så fort jeg slutter, er helvetet i gang. Dette unner jeg ingen. Det er helt forferdelig...
Takk for støtten!! :klemme: Bella
:stakar:
Det kan ikke være morsomt.. Har du snakket med en homeopat eller noen om det? Sorry, det er bare det at jeg selv har så gode erfaringer med ting og tang fra Homeopat/akupunktur - mener ikke å mase om det. Vet at det kan være frustrerende med 1000 "gode" forslag fra folk som ikke har peiling på hvordan DU har det.
Ønsker deg uansett lykke til!
Klem
Tidl. bruker
03-11-2003, 16:45
Jeg måtte ta dette opp med min lege, da jeg gikk på Zoloft sist jeg var gravid. Han spurte Diakonhjemmets "eksperter" og de sa som så at mors og barns liv må vurderes. Hvem er det størst risiko for?
Altså, man må selv velge om man vil utsette fosteret for antidep. eller selv slite en periode - for fosterets skyld.
Jeg var så heldig at jeg kunne slutte på dagen med pillene. Var jo så lykkelig over å være gravid atte det var antidep. nok i seg selv. Men jeg tok i utgangspunktet en veldig liten dose.
Jeg vet lite om Seroxat - annet enn at de er ekstremt vanedannende. Derfor gir de også ekstreme abstinenser ved pilleslutt. Hvor lang tid har du forsøkt å trappe ned over? Jeg mener venninna mi gikk på Seroxat en stund - og hun brukte flere måneder på å trappe ned og så slutte. Det å slutte bør kanskje ikke være et mål først, men bare det å trappe ned?!
PS: Vær så snill å la være å kalle det lykkepiller. Det er ikke lykkepiller, det er antidepressiva. Det nærmeste lykkelig jeg har kommet er rusen etter operasjonen på sykehuset (og til nød Paralgin Forte).
Jeg har ikke prøvd alternativ medisin som homeopat og sånn, men det er nok neste skritt. Nedtrappingen min har gått over forskjellige perioder. har vært nede i 5 mg. Sist jeg prøvde å slutte. Men det gikk galt etter to dager. Nå er jeg oppe i 20 mg igjen. Det er den høyeste dosen jeg ar gått på. Altså ikke så mye. Er en slags standarddose. Sist jeg prøvde å slutte, gikk nedtrappingen over tre-fire måneder. Gikk veldig bra en stund føre det skjærte seg fullstendig igjen....
Vet at lykkepillen er en feil betegnelse. For meg har den iallefall ikke gjort lykkelig, selv om jeg har et fint liv med den. Den er egentlig bare til besvær og irritasjon. Hvorfor skal ikke jeg som en gang var så "sterk" ikke klare å leve uten den forbaskede lille pilla.... :_pms:
Hei!
Sånn jeg har forstått det, skyldes oftest depresjoner at man har hatt det vanskelig eller opplevd noe vondt. Dette bearbeides ikke vha piller.. de vanskelige følelsene kommer bare tilbake når man sluytter med pillene. En psykiater er jo lege med tilleggsutdannelse innen psykiske lidelser. Psykiateren ser ofte på problemene som sykdom som skal behandles med piller. psykologer prater med deg for å finne ut hva som kan ligge bak, og prøve å hjelpe deg over det vanskelige. Med mindre depresjonen din skyldes en ren kjemisk ubalanse i hjernen, kunne du kanskje ha nytte av å prate med en psykolog? Og så trappe ned pillebruken etter hvert som det forhåpentligvis løsner litt? Mener ikke å prakke på deg råd!!!!
Lykke til! :lykke:
Ønsker deg alt godt, mye latter og lykke og en skjønn liten :baby:
Tidl. bruker
03-11-2003, 18:03
Elise: jeg er fullstendig enig med deg. Uten å bruke opp halve diskplassen til SG på forklaringen, så kan jeg ikke fordra leger som foreskriver antidep. uten å også kreve videre behandling etter en tids bruk.
PS: Depresjon er en fysisk feil - en kjemisk ubalanse i hjernen. Derfor tar man antidep. - for å rette på den kjemiske ubalansen.
*blablablabla*
Har vært inne på tanken på å gå til psykolog. Men så tenker jeg også at hvorfor skal jeg gå å prate om noe som jeg for lengst egentlig har lagt bak meg.Jeg er blitt operert for sykdommen jeg hadde. Jeg vet at jeg er frisk som en fisk. Jeg vet i det hele tatt grunnen til at jeg ble depressiv. Men allikevel blir jeg helt uttafor. Spesielt kvalme reagerer jeg hardt på. Under sykdomsperioden kastet jeg opp 10 - 12 ganger i døgnet i 9 måneder. Og når jeg slutter på tablettene blir jeg kvalm, noe som er et kjempeproblem. Men det er tydelig min måte å reagere på. Og jeg vet også at jeg kan bli kvalm under et eventuelt svangerskap, men jeg håper at det å bli gravid kan hjelpe meg til å snu dette til noe positivt.
Takk for råd og synspunkter :klemme:
Tror du du har bearbeidet sykdommen og lagt det bak deg hvis du får problemer når du slutter med pillene?
Depresjon ER en kjemisk ubalanse i hjernen. Denne kan midlertidig rettes opp vha antidepressiva, men den kan også i mange tilfeller rette seg selv dersom problemer blir bearbeidet. Ønsker deg uansett lykke til!! Husk at gode venner, en sosionom eller andre ofte kan være gode samtalepartnere de også!! Må ikke ha psykologutdannelse for å lytte til deg..
Sender deg uansett en stor :nuss:
Prøvekanin
03-11-2003, 18:38
Hei, Bella!
Så trist å lese om din situasjon! Jeg føler virkelig med deg. Hvis du skal gå til psykolog, så kan du gå til en som hjelper deg med å finne måter å takle hverdagen på, ikke nødvendigvis nøste opp i vanskelige følelser fra fortiden. Når det gjelder naturmedisin er det også en del som er skadelig for fosteret, bl.a. Johannesurt (men det trenger visst ikke du å bekymre deg om, uff!). Ellers anbefaler jeg deg å snakke med legen eller psykiateren din om hva du skal gjøre når du blir gravid. Kanskje trenger du litt ekstra "beredskap" i og med at svangerskap og fødsel kan være en ekstra emosjonell belastning, kanskje få komme til flere jordmortimer f.eks.? Jeg er ingen ekspert på dette, men jeg ønsker deg lykke til, og ønsker deg et lykkelig svangerskap når den tid (snart!) kommer!!!
:klemmer:
Føler selv at jeg er ferdig med den perioden av mitt liv, men det er ikke godt å si hva som ligger i underbevisstheten. Men uansett så har jeg god støtte i familie og venner. Prater masse med dem. Har også en mor med samme problemer, og det er godt at det faktisk finnes en nær meg, som vet akkurat hvordan jeg har det. :vink:
Heisann Prøvekanin!!!
Joda vær sikker, legen min har full kontroll på meg. Han vet at jeg prøver å bli gravid, og vi prater om det hver gang jeg er der. Og Johannesurt funker ikke for meg nei! hehe alt ble bare verre.
Lykke til med din jakt på en liten spire :lykketil: :baby:
Solstrålen
03-11-2003, 20:35
Kjære Bella24
Jeg føler med deg og skjønner at det er vanskelig å slutte med pillen, men du bør nesten gjøre det hvis du forsøker å bli gravid. Selv om de lærde strides om skadeeffekter, vil du vel ikke ta noen sjanser? Det er ikke sikkert at du får en så sterk lykkerus av å være gravid at du samme dag klarer å slutte. Jeg ville prøvd å slutte først og så prøvd å bli gravid.
Jeg har selv gått på Zoloft, og fikk en lykkerus da jeg ble forelsket. Jeg sluttet med en gang og følte meg OK. Den forelskelsen varte ikke så lenge, men jeg følte meg fortsatt OK. Nå, flere år senere har jeg strevd med å bli gravid. Jeg har vært til en alternativ terapeut/homeopat som har røsket opp i gamle minner, bearbeidet dem med homeopatiske middler og samtaleterapi. Føler meg mer rustet til å ta imot et barn nå.
Den terapeuten jeg gikk til mente at depresjonene jeg hadde tidligere hadde lagt seg som små arr på cellenivå. Selv om cellene kanskje ble forandret/friskere av antidepressivaen, ville arrene ikke forsvinne om det ble en kjemisk balanse i hjernen igjen. Følelsene må gjennoppleves og bearbeides!
Den depresjonen jeg hadde den gangen ble utløst av ubehagelige/traumatiske hendelser. Kanskje var cellene mine lett påvirkelige av de kjemiske stoffene som kan utløses av en depresjon. Antidepressiva retter opp ubalansen, men tar ikke vekk arrene i cellene.
Jeg vet ikke om du ble noe klokere av dette her, eller om du skjønte hva jeg mente. Jeg håper du finner ut av det. Jeg vil anbefale deg å snakke med noen. Få terapi (ikke nødvendigvis tradisjonell psykiatrisk)!
Lykke til. Hold oss oppdatert!
:klem:
Hilsen
Solstrålen
03-11-2003, 20:38
Glemte å si en ting:
Underbevisstheten lever ofte sitt eget liv. (Har gjort det hos meg...) Få kontakt med den og omprogrammer den! Høres kanskje merkelig ut.
Kjære solstrålen!
Takk for kloke ord!! Jeg begynner faktisk å vurdere alternative behandlingsmåter. Har hørt så mye bra om dette, men har vært usikker på om det er noe for meg. Men jeg skjønner at jeg ikke bør la det stå uprøvd. Har i hvertfall ikke lyst til å tilføre kroppen mere kjemiske stoffer. En ting til er at jeg irriterer meg grønn over at jeg ikke sjekket litt rundt om Seroxat føre jeg begynte på det. Da hadde jeg aldri gjort det. I 2000 stod den på topp på WHOs liste over medisiner som er vanskelig å slutte på. Jeg synes i grunn det er rart, at psykiateren skrev dette ut til meg. Når det finnes så mange andre antidepressiver som ikke er så vanedannende. Som f.eks. zoloft. Og i hvertfall når det har vært så mye om akkurat denne pillen. Jeg advarer alle ikke finn på å begynn på seroxat!! Den fungerer helt fint, men den ødelegger deg som menneske når du skal slutte på den. Jeg vil faktisk påstå at jeg blir verre enn noen gang når jeg prøver å slutte. Har også pratet med flere som har samme problemer. Og det er bare å søke på nettet på seroxat, så dukker de opp en etter en, de samme historiene.
Takk for all støtten jeg har fått her i dag. Dere har gitt meg noe å tenke på.
:hjerter:
Bella
Lykke til, Bella! Sender deg noen varme tanker og en :blomst:
Tidl. bruker
03-11-2003, 23:43
Fikk selv Cipramil først etter å ha gått jevnlig til psykolog i flere mnd. Fortsatte med behandlingen hos psykologen etter at jeg fikk medisin. Skulle også ta tablettene i et år, men har vel snart tatt dem i tre år. Det etter gjenntatte forsøk på seponering.
Kan heldigvis gå på Cipramil selv om jeg blir gravid. Noe det ikke ser ut som om jeg blir med det første!!! Trapper ikke ned nå. Legen min mener at det er best at jeg fortsetter å bruke medikamentet.
Er det ikke mulig at du kan få et medikament som du kan bruke under graviditet og amming da?
:lykketil:
Miro
Tidl. bruker
03-11-2003, 23:52
Jeg vil bare tilføye angående Seroxat at noe av problemet med informasjonen rundt avhengigheten kommer av produsenten. De har i mange år selv gjort "brukerundersøkelser" og da gjemt de dårlige resultatene. Jeg har lest en del og sett noen dokumentarer som spesielt Seroxat - og jeg er rystet!
En i min nære krets har gått på Seroxat i 7 år. H*n skjønner ikke selv hvor farlig det er og er ikke åpen for innspill fra meg. Så da får det vel vare livet ut da. Drittlege!
Selv om jeg klarte å slutte med Zoloft på dagen, så aner jeg ikke om de pleier å være så enkle. Jeg hadde masse bivirkninger de første dagene da jeg begynte med dem - og nåde meg om jeg glemte dem én dag! Men jeg holdt på å trappe ned og gikk derfor på en meget lav dose (halv minidose av vanlig tror jeg). Dessuten var jeg jo allerede gravid - og livet smilte skikkelig med meg.
Jeg vurderer å høre med legen om å begynne på en liten kur med Zoloft igjen. Ting går greit nå, men de kunne kanskje gått enda bedre på antidep. Timene hos psykolog hjelper og jeg er langt unna den store kneika - langt oppå den store kneika! Men å begynne med Zoloft igjen og prøve å bli gravid passer dårlig sammen... Men jeg håper vel at det å bli gravid skal fungere som antidep. - slik som sist. Har gått sykemeldt ett år i januar og forventer meg ikke akkurat det hyggeligste møtet med Staten i 2004, nei.
På en ene siden er jeg frisk, men noe begrenset. På den andre siden er jeg syk, men veldig klar over sykdommen og trosser den veldig ofte og lever derfor tilnærmet normalt (foruten sykemeldingene som gjør meg i stand til å gjøre noe annet enn å jobbe). Dette kommer ikke Staten til å like, jeg vet det - og legen min har sagt det!
Angående de kommentarene om underbevisstheten og ting som skal være ferdigbehandlet så vil jeg også komme med litt av min egen erfaring.
Det har ligget mye i min underbevissthet. Barnemishandling som var totalt fortrengt fra mitt minne. Dette har jeg nå jobbet meg fint igjennom. Men nå må jeg lære meg å takle hverdagen - eller satt på spissen så må jeg lære meg å være og reagere slik som andre har lært i barndommen. Jeg må skilles psykisk fra de personene jeg allerede er fysisk adskilt fra. Jeg er langt fra psykopat, schizofren eller lider av tvangstanker/-handlinger altså! Men jeg har en ganske liten pose med energi - og den energien jeg har må nå fordeles best mulig (og ikke bare skyve alt vekk med å jobbe rævva av meg).
Selv om mishandlingen nå er over for lengst - og mishandlerne langt ute av bildet. Så er deres mishandling brent seg inn i hjernebarken min. Gamle vaner er vonde å vende (det er faktisk en fysisk årsak til dette i hjernen!) og det er disse vanene jeg jobber med å snu. Masse registreringsarbeid (av tanker, hendelser, reaksjoner, forventinger, planer, notater, osv.), men det ser ut til å funke - sakte og sikkert.
Ble det noe annet enn en fortelling om meg selv det der? Det var ikke meningen, men jeg synes det er så vanskelig uten å skrive om mine erfaringer. For generaliseringer vil jeg ikke komme med. Dette er jo så individuelt...
Håper det kan være til hjelp for noen i alle fall!
Jeg vil bare gi dere en :klemmer: jeg.
Kjære Miro!
Jeg har faktisk spurt legen min om det er en mulighet for at det finnes en pille som kan brukes under graviditet og amming. Men han har aldri nevnt Cipramil for meg. Har heller ikke tenkt på den selv, enda jeg jobber i helsevesenet. Skal sjekke litt rundt det der!! Men jeg har egentlig ikke særlig lyst til å bytte til et annet kjemisk stoff. Det beste er jo å klare seg uten. Huff!!! Detter er vanskelig. Men det er godt å ha dere å prate med. Det å vite at det ikke bare er meg som sliter med dette. Jeg blir så frustrert når jeg tenker på hvor mye den lille pilla ødelegger!! :_pms:
Klem Bella
Kjære Muslingen!!
Takk for din historie!! JEg skjønner deg bare så altfor godt. Selvom vår historie er litt annerledes, er fellestrekkene mange. Hos meg begynte det hele med en gallestein, som utviklet seg til en stor rullende ball, føles det som. Jeg var innlagt på sykehus 4 ganger på en måned. Med undersøkelser så ubehagelige at det var grusomt. Har to gastroskopier bak meg. Der den ene ble gjennomført av en ung legestudent som ikke hadde peiling. En sykepleier satt oppå meg mens slangen ble ført ned i magen min via munnen og halsen. Dette måtte jeg gjennom to ganger. Og oppå alt dette ct, x antall MR av hodet og magen. Dette ble jeg sprø av å gå å vente på svar om. De trodde jo jeg hadde kreft og hjernesvulst og hele pakka!!! Dette p.g.a at jeg var operert for den opprinnelige gallesteinen, og ikke ble bra etterpå. Fortsatte å være syk. Gikk ned 15 kilo på to måneder. Etter operasjonen måtte jeg gjennom en ERCP. Fikk vite at dette var en meget farlig inngrep de kun tok når de måtte. Tror dere det gjorde saken mye bedre!!!? ERCP er samme opplegget som gastroskopi, bare det at jeg ble liggende med den slangen nede i halsen i nesten en time!! De skulle blokke ut gallegangene mine. Gikk inn i bukspyttkjertelgangen i stedet, og laget en kjempebetennelse der. De smertene som fulgte kan ikke beskrives!! Fikk 6 morfinsprøyter på 3 timer.... Da var jeg lykkelig da!!!
Dette er bare et kort sammendrag av alt jeg var igjennom. Dette gikk over 9 måneder. Så jeg vil faktisk gå så langt å si at sykehuset bør ta en stor del av skylden for mine problemer. Hadde jeg blitt operert første gangen jeg ble lagt inn, hadde jeg kanskje sluppet alt det andre. For de siste 5 månedene av min sykdomsperiode var alt bare psykisk!! Jeg var nervevrak!! Men men, jeg har i allefall vært gjennom de undersøkelsene som finnes, og er frisk som en fisk!!
Bortsett fra i topplokket da!! :kokko: HEHE!!
Til alle dere der ute, Tusen hjertlig takk!!!
:heia: :elsker:
Men men, jeg har i allefall vært gjennom de undersøkelsene som finnes, og er frisk som en fisk!!
Bortsett fra i topplokket da!! :kokko: HEHE!!
Syns du høres veldig frisk ut i toppen, jeg. Det er normalt å få en reaksjon når man har tøffe opplevelser, slik som du har hatt.
Håper du fikk mange hilsener og blomster da du var syk. Her får du en selv om du ikke er syk lenger :blomst:
Tror du du har bearbeidet sykdommen og lagt det bak deg hvis du får problemer når du slutter med pillene?
Depresjon ER en kjemisk ubalanse i hjernen. Denne kan midlertidig rettes opp vha antidepressiva, men den kan også i mange tilfeller rette seg selv dersom problemer blir bearbeidet. Ønsker deg uansett lykke til!! Husk at gode venner, en sosionom eller andre ofte kan være gode samtalepartnere de også!! Må ikke ha psykologutdannelse for å lytte til deg..
Sender deg uansett en stor :nuss:
Heisan!
Ville bare komme med et innspill!
For et år siden var jeg sterke plaget av panikkangst. Klarte ikke sove, jobbe være sosial eller noe. Etter å ha hvert hos ulike leger, som tilbød meg en såkalt lykkepille, ble jeg henvist til psykolog. Jeg valgte å klare dette uten noen pille!
Nå er et år gått og jeg har lært meg å leve med angsten, slik at jeg har kontroll på den og ikke den på meg.
Det jeg vil si er vel egentlig at det viktigste en kan gjøre for å få slikkelig bukt med plager som angst og depresjon, må man ta tak i problemene og snakke om de. Jeg har hatt et til mange tider jævli år med dette, men er også blitt utrolig mye sterkere takket være disse samtalene med psykologen min.
Mitt råd er å prøve å få mye oppfølging av psykolog mens du trapper ned.
Dette er bare et forslag etter egen erfaring. Vet det ikke er lett for deg dette her.
Klem fra meg
annalovinda
05-11-2003, 23:31
Jeg vil bare gi dere en :klemmer: jeg.
:nikker:
vBulletin® v3.7.3, Copyright ©2000-2009, Jelsoft Enterprises Ltd.