Ufrivillig partnerløshet?

[Tidl. bruker]

Vi er en venninnegjeng som samles et par ganger i måneden til skravling og kakespising.

I går ble kvelden litt annerledes. Vi er 6 stykker, hvorav 4 mødre, 1 UFB-er og 1 UFP-er eller hva vi nå skal kalle det. Hun som er Ufrivllig Partnerløs var i et litt melankolsk hjørne, hun har datet en del på nettet, og igjen var det et mulig forhold som hadde gått i vasken.

Så det ble litt filosofisk, og hun som er ufrivillig barnløs (og ellers er den mest melankolske i gruppa) ble litt taus. Det er ikke lett å mangle noe i livet som man syns burde vært der. Jeg husker selv fra en periode etter min eks og før min nåværende, den til tider nærmest paniske følelsen av at alle de bra mennene var "tatt" allerede, og at verden bare besto av drittsekker. Tanken på å tilbringe resten av livet alene (riktignok med min datter, men altså uten en partner). Jeg husker følelsen av at alle andre var par. Det var par overalt.

Min ufrivillig partnerløse venninne var skikkelig nedfor i går. Hun var nesten aggressiv mot oss andre, vi mødrene som "har alt", og til og med hun som er ufrivillig barnløs, for hun har jo tross alt en mann, en å være glad i og som er glad i henne. Jeg har ikke fortalt noen av dem at vi prøver å få et barn sammen, og i går var helt klart ikke tidspunktet for å dele slike personlige ting.

Men hva tenker dere? Vi har jo alle (regner jeg med) gått igjennom en fase som singel før vi fikk en partner. Nå er det mange som også sliter med å få barn. Er dette sammenlignbart? Begge deler er jo på en måte savn av familie, savn av noen å dele livet med.

UFP-ern mente i går at det var urettferdig, for UFB-ere kunne både få hjelp fra staten, og til og med adoptere og være "sikret" å få det de strevde etter, men for henne var det ingen som kunne hjelpe med å skaffe en partner.

Kanskje er det urettferdig? Jeg vet i allefall at det å være singel for meg var nesten dobbelt vondt, fordi jeg da BÅDE savnet en mann, og flere barn. Nå savner jeg "bare" flere barn...

Ja, ja, måtte bare lufte tankene litt! Ble mye filosofisk og litt trist i går kveld.

[Tidl. bruker]

Jeg er vel litt enig med UFP-venninnen din. Jeg var en stund den eneste av mine venninner som ikke hadde kjæreste og det føltes veldig ensomt i perioder, spesielt i ferier og helger.

Nå er jeg i den situasjonen at jeg er den eneste som ikke har barn, men jeg har verdens flotteste samboer og øvrig familie rundt meg. Jeg savner barn veldig, men dog... Jeg synes selv jeg har det bra.

Det var iallefall mitt syn på det.

[Lykkeliten]

Hørtes ut som en litt melankolsk kveld dere hadde ja.. :sukk:


Klart din UFP-venninne synes det kan være vondt å være med sine gode venner som alle har flotte partnere i livet!
Det skjønner jeg veldig godt det, men uttalelsen UFP-venninnen din kom med ang. at UFB'ere får all mulig hjelp: det synes jeg er unødvendig og ubetenksomt.
Igjen synes jeg dette blir å "måle" sorg, og det hører ikke hjemme noe sted - er min mening.
Men her kommer vi jo til det alle burde prøve å leve etter; Man vet ikke hvordan andre har det før man har vært i deres situasjon.

Håper dere alle er gode venninner og støtter hverandre uansett om dere er UFB'ere,UFP'ere eller PMB.

[Tidl. bruker]

Hørtes ut som en litt melankolsk kveld dere hadde ja.. :sukk:


Klart din UFP-venninne synes det kan være vondt å være med sine gode venner som alle har flotte partnere i livet!
Det skjønner jeg veldig godt det, men uttalelsen UFP-venninnen din kom med ang. at UFB'ere får all mulig hjelp: det synes jeg er unødvendig og ubetenksomt.
Igjen synes jeg dette blir å "måle" sorg, og det hører ikke hjemme noe sted - er min mening.
Men her kommer vi jo til det alle burde prøve å leve etter; Man vet ikke hvordan andre har det før man har vært i deres situasjon.

Håper dere alle er gode venninner og støtter hverandre uansett om dere er UFB'ere,UFP'ere eller PMB.


Hun var frustrert da "Mr. Perfect" viste seg å være litt mindre perfekt enn han først hadde fortalt. Det hadde hendt noe tidligere på dagen, så vi skjønte alle at hun var ute av seg. Enig i at det blir feil å "måle" sorg, og også enig i at det er feil å hevde at UFB-ere får all mulig hjelp. Men jeg tok det der og da mer som et uttrykk for at hun følte seg alene og hjelpeløs, "ingen som kan hjelpe meg".

Egentlig veldig glad for å ha så gode venninner at vi tør ha en melankolsk kveld... Har hatt noen sånne før, da vår UFB-venninne begynte å tenke på sin egen begravelse og at ingen kom til å stelle grava hennes.

[Tine]

Et meget interessant emne du tar opp Adelaide. Jeg har selv lenge vært singel og jeg vet hva det vil si. Det skyldtes vel også det at jeg var kresen. Jeg synes det er fint å minne om at single også kan føle savn etter barn, såvel som en partner. De single er også på mange måter mer ensomme enn de med partner. Men det jeg synes at mange single bør tenke over er litt hvilke krav de stiller til Mr. Right. Selvsagt skal man jo føle at det er riktig, men det får være grenser til hvilke krav enkelte jenter stiller: Skal være over 185 cm høy, attraktiv, slank, rik, ambisiøs, sexy, maskulin, mørk, ikke ha barn fra før av osv. Når jeg har venninner i midten av tredveårene som stiller slike krav, så er det vel ikke så unarturlig at den rette ikke dukker opp? Kanskje de bør ta seg tid til å bli litt bedre kjent med gutten/mannen/jenta før de dømmer vedkommende nedenom og hjem? Det er jo viktig å vite hva man selv kan tilby...

[-Tulip-]

Hei!

Må bare skyte inn min mening som passer langt bedre i denne tråden enn der jeg uttrykte meg litt klønete i en annen tråd..

Vi er nemlig også en venninnegjeng som møtes innimellom, tre gravide, to med samboer uten barn og altså en UFP. Poenget må være å sørge for å trives best mulig med sin situasjon, tror jeg, og ikke tro at lykken automatisk kommer med en mann. For mannen vil jo dukke opp en eller annen gang. Og kanskje er det noen rundt bordet som sitter i et samboerskap som ikke fungerer så bra, eller med følelser som er i ferd med å kjølne, eller hva vet jeg. Kanskje er det ikke da så værst å ha alt dette spennende med en forelskelse foran seg. ..og kanskje er det ikke så dumt å vente til en man virkelig faller for dukker opp istedenfor å se potensielle kjærester i hver single mann. Jeg velger ihvertfall å være så positiv at jeg nyter tiden jeg og min kjære har sammen nå, for en gang i framtiden blir det vår tur til å gå gravide og bli småbarnsforeldre.

Lykke kan ikke finnes, den må skapes!

[Lotta67]

signerer fordi jeg må svare litt senere!

[Dida]

Vi har alle våre problemer og vennennen din føler selvfølgelig at sitt problem er størst, men det er jo fordi det er hennes.
Det vigtigste er at man har gode venner og/eller familie å støtte seg til når man har det vanskelig og det høres jo ut som venninnen din har. Situasjonen kan alltid være bedre, men den kunne jo også ha vært verre. Det er lov å ha blå dager og perioder, men det er også viktig å tenke på hva man har i livet som er positivt. Lykke til! :klemme:

[Carina83]

Jeg synes det blir feil å "måle" sorgen mellom din UFP venninne & din UFB vennine.. De har det nok ikke noe godt noen av dem på den måten at de begge ønsker seg noe inderlig, men på forskejllige plan. Synes det er flott at dere støttet opp om dem begge :klemme: .

[Tidl. bruker]

Men det jeg synes at mange single bør tenke over er litt hvilke krav de stiller til Mr. Right. Selvsagt skal man jo føle at det er riktig, men det får være grenser til hvilke krav enkelte jenter stiller: Skal være over 185 cm høy, attraktiv, slank, rik, ambisiøs, sexy, maskulin, mørk, ikke ha barn fra før av osv. Når jeg har venninner i midten av tredveårene som stiller slike krav, så er det vel ikke så unarturlig at den rette ikke dukker opp? Kanskje de bør ta seg tid til å bli litt bedre kjent med gutten/mannen/jenta før de dømmer vedkommende nedenom og hjem? Det er jo viktig å vite hva man selv kan tilby...

Helt enig med deg! Likevel så er det jo vanskelig å finne en partner, det blir jo ofte en del prøving og feiling før man finner Mr. Right. Venninna mi er over 40, og har vært singel hele sitt liv. Noen korte forhold nå og da, men aldri noe seriøst eller langvarig. Og ja, hun er nok kravstor. Og til dels veldig kritisk. Og negativ. Hun dumpet en fordi han skulle delta i et gateløp som han hadde meldt seg på for lenge siden, og at han derfor ikke kunne treffe henne den helga.

Jeg har tenkt enda mer på det, og tenker at ER det egentlig UFRIVILLIG? At hun er partnerløs er en realitet, men kanskje er det NESTEN selvvalgt? Når man dumper folk fordi de ikke svarer på tekstmeldinger innen 2 timer, eller fordi de besøker sin egen familie i blant, er det da frivillig eller ufrivillig? Hun føler seg selvsagt ufrivillig partnerløs, hun ser bare feil med alle mennene hun treffer.

Selv argumenterer hun med at hun "skal ikke ta til takke med hva som helst", og det er jeg selvsagt enig med henne i. Litt vanskelig tema.

[Tidl. bruker]

Vi har alle våre problemer og vennennen din føler selvfølgelig at sitt problem er størst, men det er jo fordi det er hennes.
Det vigtigste er at man har gode venner og/eller familie å støtte seg til når man har det vanskelig og det høres jo ut som venninnen din har. Situasjonen kan alltid være bedre, men den kunne jo også ha vært verre. Det er lov å ha blå dager og perioder, men det er også viktig å tenke på hva man har i livet som er positivt. Lykke til! :klemme:

Må vel nesten si at når jeg har fått tenkt på det et par dager så er det min UFB-venninne som virkelig har vist seg STOR i denne situasjonen. For da vi satt og snakket om det var hun forståelsesfull og trakk ikke EN eneste gang frem sitt eget savn. Når UFP-venninnen ble amper og sammelignet med UFB, så nikket hun bare og sa at det er nok på en måte mye av det samme. Så vår felles UFP-venninne fikk tømme seg for frustrasjon og sinne, hun fikk lov til å være urettferdig, vi alle tenkte over hvordan vi hadde opplevd akkurat det å være singel, og jeg tror faktisk at vi greide å støtte henne og kanskje hjelpe henne litt opp av det hullet i bakken som hun følte hun var i.

Jeg tror ikke noen av oss mente å MÅLE sorgen opp mot hverandre, men kanskje var det bra å trekke en parallell likevel, for plutselig ble det litt lettere for de som har barn også å forstå hvordan det er å være UFB-er. Siden vi alle en eller annen gang har prøvd å være UFP-er, altså.

[Robyn]

Denne kvelden hadde nok deres venninne mest behov for å lette på trykket, å få skrike ut sin frustrasjon og sinne.

Og det syns jeg det er flott at hun fikk lov til.

Vi sier alle ting vi ikke kanskje mener når vi er sinte og frustrerte, og da trenger vi bare støtte og forståelse.

Hva som er verst skal i allefall ikke jeg kommentere, det er ille uansett. Det burde være nok.