Har dere noen videre plan?

[Lilje]

:klemme: Hei,
jeg tenker mye rart for tida, spesielt hver gang :tante: dukker opp...
Adopsjon, alternativ behandling, ny utredning- ja, jeg lurer på hvor vi ender opp hen til slutt...
Kjenner jeg begynner å bli ganske lei nå, har snart holdt på i to år med prøving. Poden vokser raskt, snart er han fire år (gullet vårt :hjerter: ).

I dag snakket jeg med Liljemannen om alternativ behandling. Har lyst til å prøve akupuntur. :bryn: støtter meg fullt og fast på det. Han er utredet og :spermie: er frisk og rask. Jeg har vært gravid flere ganger, men mister spiren tidlig.

Hva med dere? Hvor er dere i prøvinga nå? Driver dere allerede med diverse metoder for å få det til for andre, evt. tredje gang?
Jeg føler liksom at vi står på stedet hvil. Ingenting skjer, men ingenting er galt, medisinsk sett ihvertfall. Frustrerende :mumle: .

Tenker vi gir det sommeren før jeg kontakter akupuntør...
I tillegg har tanken på adopsjon streifet meg flere ganger. Huff, vanskelig dette..Ble litt rotete skrevet (mange tanker i topplokket ), håper dere "bærer" over med meg :klemme:

[Robyn]

Vi begynner vel så smått å venne oss til tanken om å skrinlegge hele prøvingen.

Vi har tatt beslutningen om å ikke gå videre med utredning (har vært hos gynekolog og tatt ul av livmor + blodprøver = ikke noe galt).

Når sant skal sies begynner jeg å tvile på om jeg har lyst til å starte på nytt igjen med småbarn.
Minsten blir snart 3 år, mellom han og eldste er det 6,5 år. På en måte føler jeg har hatt småbarn i mange nok år nå og er litt klar for å se fremover til andre utfordringer og muligheter.

Hadde aldri trodd jeg skulle komme dithen, men det nærmer seg.

Foreløpig fortsetter vi uten prevensjon en stund til, men innen jul vil vi nok i allefall si stopp.

Blir jeg gravid vil nok jubelen stå i taket og alle tanker være glemt, det er vel en type forsvarsmekanisme dette også. Men det er godt at tanken på å ikke få et barn til ikke er helsvart lengre.

[Mai2000mamma]

Hei,

Har prøvd på nr. 2 i over 3 år nå, og barnet vårt har akkurat fylt 5. At aldersforskjellen (i beste fall) blir stor på barna våre, er noe vi har lært oss å akseptere.

Vi begynte utredningen tidlig. Da jeg ble gravid med barnet vårt, skjedde det på 6. forsøk, dvs. etter ca. 1/2 år. Da jeg ikke hadde blitt gravid på 9 mnd. etter at vi startet på nr. 2 i mars 2002, presenterte jeg problemstillingen til fastlegen, som heldigvis tok oss alvorlig, selv om jeg på det tidspunktet "bare" var 29 år. Da fulgte pergokurer, og deretter stoffskiftestabilisering, noe som gjorde susen etter relativt kort tid. Dessverre gikk det galt. Optimismen var imidlertid stor, for vi følte oss trygge på at årsaken til problemene var funnet -- lavt stoffskifte. Nå var det bare å gå på med krum rygg og livet så ikke så aller verst ut; det var jo også mange som ble lett gravide etter en abort, var det ikke?

Etter den gangen har vi ikke lyktes med å bli gravide en eneste gang, og etter såpass lang prøvetid føler vi oss egentlig lenger unna målet enn noen gang -- hele prøveprosessen har vært en endeløs rekke med skritt i ulike retninger; dessverre går altfor få av dem framover! Ett skritt fram følges så altfor ofte av to tilbake! Og så maaange skritt til siden ...

Hva har skjedd siden aborten i 2003? Jo, vi har blitt utredet av spesialist. Jeg har gått på talløse pergokurer med påfølgende innvendige UL, brukt en (stor) formue på akupunktur, prøvd hostesaft, progesterongel, hatt et storforbruk av el-tester, testet alternative sexstillinger (bakoverbøyd livmor => doggystyle, var ett av rådene) og fått foretatt en saltvannsskylling av livmor.

Det siste som er prøvd er IVF. Men jeg er stadig like ugravid. Bare ett forsøk, men likevel. Jeg føler vel egentlig at det ikke er veien å gå for oss; magefølelsen min sier meg at det ikke kommer til å funke.

Det gjenstår imidlertid én ting som er uprøvd -- laparaskopi. Jeg har mast på spesialisten vår, men siden vi hadde klart å bli gravide tidligere, så bare blåste han av oss. Dette er det verste med å vere sekundær infertil: Det at såkalte spesialister på infertilitet har samme holdning som hvem som helst rundt oss; at "vi som har klart det før må jo klare det igjen!" Går man til f.eks. amerikanske nettsider om temaet (seriøse fertilitetsklinikker o.l.), så blir sekundær infertilitet anerkjent som et like omfattende problem som primær infertilitet, og de samme utredningsmetodene tas i bruk.

Nettopp pga. nitid lesing på amerikanske nettsider, har vi funnet ut at det kan ha blitt arrdannelse etter at jeg fikk foretatt utskraping etter aborten i 2003. Det kan være snakk om lett endometriose. Det kan være mye forskjellig, og mye kan oppdages på lap. Heldigvis har vi fått trumfet gjennom en operasjon, og jeg skal i ilden i slutten av måneden. Dette representerer det som er av håp i denne forbindelsen nå for tiden; finner de ikke noe der, er vi tilbake til start igjen. Hva som vil skje da, vet jeg ikke. Sannsynligvis vil vi vel benytte oss av de siste to IVF-forsøkene.

Vi har vært inne på tanken om å gå til ny utredning, hos ny spesialist. Etter så lang tid føler vi imidlertid at vi har kommet oss gjennom det som er å komme oss gjennom, spesielt når jeg nå får denne laparaskopien.

Det som er litt deprimerende er at det i løpet av det siste året har lagt seg en sky av resignasjon over oss. Vi opplever ikke lenger forventning etterfulgt av skuffelse hver måned. Det er litt deilig, men samtidig trist -- man trenger litt håp i hverdagen.

Jeg klarer ikke å tenke på adopsjon som en reell mulighet, i alle fall ikke enda.

Spennende problemstilling dette; håper flere svarer ...

Lykke til dere begge :klemme:

Vennlig hilsen
Mai2000mamma

[Puzzle]

Hei Lilje

Er også mor til en på snart fire, samtidig som vi ikke klarer å bli gravide på nytt. Legene finner ikke noe galt, noe som jeg synes er veldig frustrerende.
Har ikke tenkt så mye lenger enn til IVF i august. Orker ikke tenke på muligheten foe at det misslykkes. Har prøvd akupunktur, men det har ikke hjulpet føreløpig. Har nettopp avsluttet beh. så jeg håper fortsatt...

Lykke til videre

:klemme: fra Puzzle

[Tidl. bruker]

Vi er nok flere som er i ferd med å tenke i de baner. Vi har nå prøvd siden januar 03 med en SA som eneste resultat. Er i gang med et fryseforsøk etter 2. IVF nå, har ett uttak igjen som trolig skjer til høsten. Dermed kan hele karusellen være over for oss innen nyttår også. :himle: Da setter vi i så fall strek for den 'aktive' delen av prøvinga og lar heller skjebnen råde. Noen prevensjon blir ikke snakk om da! ;) Men vi må prøve å skifte fokus og slutte med temping, SG og den slags. :sukk:

[KE@]

Vi har en gutt på over 3 år nå, og lysten på å få søsken til han er stor..

Vi har vel egentlig ingen videre plan nå, venter på brev fra gyn om hva hun mener må/bør skje videre. Ha gått på Pergotime, men jeg får ikke eggløsning likevel. Keamann har sterkt nedsatt sædkvalitet.

Ønsker dere alle lykke til :klemmer:

[Tussi jenta]

Jeg har prøvd siden mai 2004. I løpet av denne perioden har jeg blitt gravid 3 ganger og mistet tidlig hver gang.

Vi har starta utredninga og jeg har fått innvendig ultralyd og tatt blodprøver i kombinasjon med pergo. Og alt var visst utrolig strålende med resultatet.
Har nå fått resept på crinone stikkpiller, som jeg skal starte på den dagen jeg finner ut at jeg er gravid igjen, i håp om at jeg da skal slippe og miste. Så det er vårt neste håp, og det jeg virkelig håper skal hjelpe oss. Mannen skal og levere spermprøve i løpet av kort tid.
Hvis crinone ikke skulle hjelpe neste gang og vi mister igjen, vet jeg ikke helt hva vi gjør. Jeg har lyst til og adoptere, men mannen er ikke helt sikker. Og det er en lang og krevende prosses. Og jeg skal studere i 5 år framover nå, så egentlig har vi ikke råd til adopsjon heller før jeg er ferdig utdanna.

Vi har en jente på 4 år, som nå har ønsket seg søsken lenge, har vært spesielt ille det siste året. Hun har og oppfunnet sin imaginere lillebror. Tror det er noe av det jeg synes er sårest er at jeg ikke kan gi hun en bror eller søster. Det er 13 år mellom meg og søsteren min, så jeg vet hvor trist det kan være og vokse opp alene.

[hege]

Mitt barn er seks år, og vi har ønsket oss barn i snart tre år. I begynnelsen tok vi det ikke så tungt, ingen eggløsningstester, ingen graviditestester flere dager før IKM. Etter et års tid dro jeg avgårde og kjøpte mine første el-tester. Fortsatt var dette med prøving bare en liten del av livet mitt - jeg var jo så sikker på at vi skulle få det til! Seks måneder senere var jeg gravid og overlykkelig. Kvalm ja, men så uttrolig lettet! Det var ikke noe galt med oss, det satt bare litt "langt inne". Jeg mistet desverre i uke 12, men for å være helt ærlig gikk det ikke fryktelig innpå meg. Det var trist selvfølgelig, ergelig og ikke minst ekkelt og skremmende. Jeg trengte forøvrig to utskrapninger også, det var ikke spesielt hyggelig. Men livet var lett, jeg kunne jo bli gravid!! Trodde jeg. Det er over ett og ett halvt år siden min SA, og jeg har ikke vært gravid en eneste gang etter det. Vi har ikke mistet en eneste el, vi er utredet (nå i vår), det er ikke noe galt med noen av oss. Jeg er ikke spesielt ung, og føler nå at jeg begynner å miste håpet. Det er på mange måter enda værre en spontanaborten min i feb 2004. Det høres kanskje veldig rart ut, men det er faktisk sånn. Barnet mitt på seks år savner selvfølgelig en bror eller lillesøster og jeg vil IKKE at han skal være enebarn resten av livet: jeg er vokst opp i en stor søskenflokk selv, og vet så inderlig godt hva slags verdi det har, både som barn og voksen. Dette med prøving er ikke noe liten del av livet mitt lenger. Det er en svært stor del, og det føles som om det er i ferd med å spise meg opp. Planen videre? Pergo i sommer. Av en eller annen grunn tror jeg så lite på det. Prøverør? Vet ikke - syntes jeg har strukket meg langt i forhold til pergoen, jeg hater tanken på å spise hormoner, syntes det virker skremmende. Adopsjon? Hadde hatt huset fullt av unger som ikke var "mine egne" hvis bare hegemannen hadde ønsket det. Han er verdens flotteste mann, men i dette er han uforståelig. Det skal IKKE adopteres. Av og til kan det nesten ikke diskuteres engang.
Der er jeg. Vi.

Dette innlegget er muligens skrevet i ett ufattelig fryktelig PMS - humør.

Lykke til alle dere som prøver på nr. 2 eller 3 eller 5!!

hege

[Cae]

Her kjenner jeg meg igjen i mange av innleggene....Vi har en gutt på 6 år, og har nå vært uten prev siden feb.2003.
Jeg syntes det sliter noe fryktelig på humøret OG på forholdet! Man blir opphengt i det hele!
Spontaniteten har blitt borte, selvom jeg prøver å skjule det så godt jeg klarer for mannen....:rødme: Han vet jeg er fryktelig opptatt av det og han er det selv også, men vi prøver å ha fokus på andre ting, noe han er mye,mye flinkere til enn jeg er....!
Nå har vi prøvd "alt" føler jeg. Vært gjennom blodprøver,innvendig ul,3x dobble pergokurer,ovitrelle og lap. Ingenting galt er funnet. Ble nesten litt deppa når lap viste at alt var bra...-for da får vi vel bare beskjed om å smøre oss med tålmodighet og "se at det ordner seg nok..."
Men nå etter 2,5 år uten noe prev. i kroppen har jeg satt strek om ingenting skjer innen dette året. Nå orker jeg snart ikke fler nedturer...
:klemme: