Tanker på en dårlig dag

[Uregistrert]

Livet mitt brukte å være så enkelt. Jeg traff jeg verdens flotteste mann når jeg akkurat hadde forlatt tenårene. Vi har det fantastisk sammen. At han ikke ønsket barn like tidlig som meg, tenkte jeg ikke så mye på. Vi skulle jo uansett gifte oss før jeg ble 30, og da ville jeg jo bli mor i løpet av 1-2 år etterpå likevel, ikke sant?

Istedenfor den fullendte lykke fikk jeg den eneste krisen hittil i mitt liv. Etter to år har ingenverdens ting skjedd og ingen finner ut hvorfor. Så nå blir det prøverør. Jeg gruer meg for at det skal bli enda verre psykisk enn det er nå.

Jeg leste en at en klok dame her inne skrev at en av de merkelige tingene med prøverør er at man samtidig som man skal forberede seg på at man kanskje får en baby i hus om 9 måneder, skal man forberede seg på at man kanskje aldri får noen i det hele tatt. Har tenkt mye på det etter at jeg leste det. Er det det man kaller ikke å være i kontroll over sitt eget liv?

Livet føles urettferdig selv om jeg vet jeg egentlig er av de heldige her i verden. Jeg har fått alt: en fantastisk familie, en flott oppvekst, god utdannelse, spennende jobb, en fint hus og verdens flotteste mann. Lykkes vi ikke med prøverør, er vi fast bestemt for å adoptere. Så barn blir det. Hvorfor føles livet så tomt, da?

Jo, fordi alt handler om barn, spesielt på sommeren. Magene synes også bedre. Og når flere av mine venninner som var singel når jeg begynte å prøve, nå vandrer lykkelig rundt med sine store mager, blir det for mye for meg. Jeg gråter mye. I dag måtte jeg rømme Ikea i full fart. Det var alt for mange barn og barnevogner og bæresæler og barnesenger og.....

Heldigvis er ikke alle dager like ille. Og heldigvis har jeg dere. Selv om jeg håper dere alle lykkes, betyr det alt for meg å vite at det er andre som har det slik som jeg og som er villig til å lese det jeg har å skrive på en dårlig dag. Og med den omtenksomheten dere viser hverandre her inne, er jeg ikke et sekund i tvil om at dere vil bli fantastiske mødre når deres tid kommer.

Stor klem til dere alle - i morgen blir en bedre dag

[Blomma]

Takk for at du ville dele de vanskelige tankene med oss. Skjønner godt at det føles tungt. Vi er også satt opp på listen for prøverør - må innrømme at jeg også gruer meg, og føler det litt urettferdig. Urettferdig fordi det har vært så mye sykdom i familien de siste årene, og det hadde vært så lystpunkt for alle hvis vi hadde fått en liten snart, men det ser ut til å vente på seg! (Har prøvd i 2,5 år).

Jeg kjente meg litt igjen i den følelsen du har når man ser alle andre (sånn føles det iallfall) har barn eller er gravide. I går var en kollega innom - lykkelig og hadde akkurat blitt mor. Fikk litt klump i halsen da - skulle så gjerne ønske det var meg! Holder min lit til at det blir vår tur en gang også!

Lykke til, til deg, og alle andre som sliter. Sååå godt å vite at det er andre i samme situasjon!

[Elinblu]

Jeg kjenner meg veldig igjen i dette! Nå har ikke vi prøvd like lenge som dere (ett år), men følelsen av panikk kommer iblant sigende likevel. Er snart ferdig med utredning, og det ser ikke til til at de finner noen årsak til barnløsheten. Kanskje det blir IVF for oss også om en stund... Jeg har vært sammen med min kjære i snart 9 år, men vi ville vente med barn til (de lange) utdannelsene var overstått og vi hadde jobba litt. Må innrømme at jeg hadde trodd det skulle gå kjapt og greit, og det er et lite sjokk å innse at man plutselig hører hjemme i kategorien "ufrivillig barnløs". Mannen blir 31 i år, og jeg sjøl fyller 30 i oktober. Det blir nok ingen stor festdag, nei!

Jeg er faktisk så hårsår at jeg bevisst unngår de venninnene som er gravide eller har små barn. Føler meg råtten, men noen ganger orker jeg det bare ikke. Liker ikke å innrømme det, men det kjennes så urettferdig at de har fått det til på første forsøk!

Disse sidene er i alle fall et fint sted å være mens man venter. Det mangler ikke på oppmuntring og gode råd. Lykke til, alle sammen! :klapp: Dere fortjener å lykkes.

Klem fra Elinblu