Gå tilbake   SnartGravid Møteplassen > Diskusjoner > Vi som har mistet > Vi som har mistet i 1. trimester
Svar
 
Diskusjonsverktøy Visningsmodus
Gammel 07-03-2005, 01:20   #1
Reba
Veteranmedlem
 
Reba sin avatar
 
Medlem siden: Aug 2004
Meldinger: 3,453
Reba har et ubeskrivelig bra rykte.Reba har et ubeskrivelig bra rykte.Reba har et ubeskrivelig bra rykte.Reba har et ubeskrivelig bra rykte.Reba har et ubeskrivelig bra rykte.Reba har et ubeskrivelig bra rykte.Reba har et ubeskrivelig bra rykte.Reba har et ubeskrivelig bra rykte.Reba har et ubeskrivelig bra rykte.Reba har et ubeskrivelig bra rykte.Reba har et ubeskrivelig bra rykte.
uff Min kjære forstår meg ikke..

Må bare lufte tankene litt.. Kommunikasjon skal visst ikke være så lett bestandig...

Lurer litt på hvordan deres menn taklet det å miste?

Hadde håpa vi skulle komme styrket ut av at vi mistet (noe positivt oppi det triste.. Opprinnelig optimist serru!), men akkurat nå føles det ikke sånn...

Det er ca 14 dager siden aborten nå. Og jeg kan vel ikke si at jeg har kommet meg helt psykisk enda

12 ukers graviditet har gjort mer med meg enn jeg trodde var mulig, og tomheten etterpå føles enorm. Verre ble det av at min kjære var borte på jobb da det gikk galt. Han kom hjem en uke etterpå. Så noe av reaksjonen ble "utsatt" til han kom hjem. Istedet for å offentliggjøre den glade nyheten måtte vi takle sorgen og skuffelsen over at det ikke gikk...

Han har valgt å fokusere på fornuftige ting som at det var "bra" det skjedde så tidlig, tenk om det gikk galt mye seinere. Det var ikke liv laga denne gangen, neste gang går det bra, vi prøver igjen og da blir det vår tur. Jeg også vet dette, all min fornuft sier meg det. (Bortsett fra den lille stemmen som lurer på om det blir vår tur, ever!?)

Men hjertet mitt er ikke med på dette resonnementet!!! Det gjør vondt enda.

Men er det jeg som dveler for lenge ved det som var og kunne vært? Eller er det han som går for fort videre? Der blir jeg ikke helt enig med meg selv...

Han synes det er tøfft å se meg være på bånn. Blir så frustrert av å måtte lirke ting ut av han når det er noe trist. For han innrømmer jo at det er forferdelig trist at det ender sånn etter 4 års prøving. Gledet seg til å bli pappa. Men han sier han ikke klarer å sette seg skikkelig inn i det da han ikke var der da jeg mistet. Men det er ikke det fysiske jeg trenger forståelse for, det er over. Men aksept for en sorg jeg føler. Tomheten.

Er det bare vi som har båret et lite liv inni oss som klarer å "forstå" dette?

Tror han har det verre enn han vil innrømme, men holder det inne for å skåne meg. Men jeg trenger at han deler det med meg! Men nå er han borte på jobb igjen, så da blir det nye to uker før vi møtes... Ikke akkurat noe lett tema å ta opp på telefon dette. Må nok bruke noe av påska til å jobbe oss igjennom litt diverse.. Tror jeg trenger det før jeg klarer å gå helt videre...

Et langt hjertesukk ble dette.. Takk til deg som orket lese det!
__________________
FF-Chart Dagbok Tilbakemelding

Gravid med termin september 2018

~ Mamma til Pergo-gullet mai 08, etter 8 års slit~

Reba er logget av   Svar med sitat
Gammel 07-03-2005, 01:26   #2
Monix
Gjest
 
Meldinger: n/a
Sv: Min kjære forstår meg ikke..

Hei Reba.
Jeg ville bare si til deg at du må holde motet oppe.
Har ikke opplevd dette selv, men forstår hvor vondt det må være.
Håper det går bedre med dere begge når påska kommer.
Gir deg en god og ønsker deg en go natt!
  Svar med sitat
Gammel 07-03-2005, 09:18   #3
Tøyla
Gjest
 
Meldinger: n/a
Sv: Min kjære forstår meg ikke..

Kjære deg.
Først av alt vil jeg gi deg et klapp på skuldra. Det er trist å lese om hvordan du har det, at dere mista det lille livet som hadde fylt deg med lykke og forventning, at det ble borte og at du var alene da det skjedde. - og at du er alene med det nå.
For andre - og spesielt for menn - er det umulig å sette seg inn i situasjonen din. Du er et unikt menneske med unike følelser. Vi reagerer alle på forskjellig måte når vi møter det livet har å by på. Derfor kan jeg ikke si at jeg vet hvordan du har det. Men jeg tror jeg har en ide... Jeg er selv ukependler - og det resulterer fra tid til annen i at mannen ikke er der når jeg trenger det, og som du skriver: man får ikke formidlet alt som skjer og alt en føler via telefonen. Etter 4 år uten preventiver var det ei vanvittig følelse å sitte med en positiv test i september sist år. Jeg forstod etter hvert at det gikk galt, men fikk ikke hjelp hos helsevesenet. Det resulterte i akutt innleggelse i uke 8 og operasjon pga svangerskap utenfor livmor. Under operasjonen fikk jeg fjerna den egglederen som var sprengt i filler - og i tillegg sjekka de den som var igjen. Konklusjonen var at vi nok ikke kunne få barn. Jeg trenger ikke greie ut om hvordan jeg følte meg etterpå... Vi lurte imidlertid legevitenskapen - så nå sitter jeg med en 23 uker gammel struttemage!!! Selv om jeg skulle ha jubla av lykke, så er det noe som henger igjen fra i høst, noe jeg antagelig aldri blir kvitt, et sår som ikke vil gro, ei tapt forventning, en kjærlighetssorg til verdens vakreste sang som bodde inni magen min...
Mannen sin første reaksjon var at "Jaja, det er visst vanlig dette å miste..." og "det var bra det skjedde så tidlig". Jeg vet jo det jeg og. Men det er noe vesentlig som er borte. Etter at operasjonssårene var grodd etter ei uke, var det ingen som lenger lot til å huske at det hadde vært et lite liv der. Jeg glemmer det aldri. Jeg har prøvd å snakke med mannen om det. Han prøver så godt han kan å forstå. Men som han sa "Det er litt vanskelig for meg å forstå dette, for du vet, jeg hørte jo ikke sangen". Og han har rett. Han hadde ikke verdens vakreste kjærlighetssang i sin mage, så han vet ikke hva det var det vi mistet. Han hadde sin opplevelse - som også var vond. Jeg hadde - og har fortsatt min opplevelse av det som skjedde. Jeg har hatt et skrikende behov for å få han til å forstå, men ser nå at på grunn av at vi er forskjellige, på grunn av at han er mann og jeg kvinne, så har vi ikke muligheten til å forstå hverandre fullt ut når det gjelder slike hendelser. Jeg tror ikke menn ikke vil... Fra naturens side så er det bare sånn at de ikke KAN.

Jeg håper det du har opplevd etter hvert blir til å leve med, at du smått om senn finner noe å glede deg over.

En stille klem fra meg til deg.
  Svar med sitat
Gammel 07-03-2005, 16:13   #4
Tidl. bruker
Gjest
 
Meldinger: n/a
Sv: Min kjære forstår meg ikke..

Hei!

Opplevde det samme selv for to uker siden og forstår godt hva du mener
Enig med dere i at menn faktisk ikke KAN forstå hva vi føler. Det er noe helt annet å oppleve følelsen av å bli gravid på kroppen, enn å bare vite det. Mannen min sier også det samme som deres, " at det går bra neste gang" og " bra det skjedde nå.." osv. , men jeg tror at det faktisk er deres måte å takle det på..
Det er nok også deres instinkt å skjule sine følelser, spesielt når de må være sterke for kvinnen sin også! Min mann er veldig flink til å trøste, selv om han ikke hlet forstår min bunnløse sorg.....viktig å snakke mye sammen om hvordan du føler det
Så får vi bare be om at det er vår tur snart!!

Stoooor klem
  Svar med sitat
Gammel 07-03-2005, 23:03   #5
Stine-mor
Medlem
 
Stine-mor sin avatar
 
Medlem siden: Aug 2003
Meldinger: 288
Stine-mor har en aura rundt seg.Stine-mor har en aura rundt seg.Stine-mor har en aura rundt seg.Stine-mor har en aura rundt seg.Stine-mor har en aura rundt seg.Stine-mor har en aura rundt seg.
Sv: Min kjære forstår meg ikke..

Jeg forstår deg så utrolig godt. Selv kom jeg til 12+0 i et svangerskap som var preget av kvalme, oppkast, sykehusinnleggelse, for så å ende i MA.

Mannen min forstod heller ikke min sorg, men han støttet meg uten forbehold likevel. Mannen min fikk en "bulket bilen" følelse. Utrolig trist og dumt, men ikke så mye å gjøre med.

Jeg synes du skal ta deg den tiden du trenger til å sørge. Ikke "skynd" deg videre, og ikke la andre fortelle deg hva du bør føle og ikke. Det er en sorg, rett og slett.

Sender deg en god klem.
__________________
06.09.01 ~25.05.03 ~23.01.06 ~12.03.09
Dagboken.
MA uke 13, januar 2005.
Stine-mor er logget av   Svar med sitat
Gammel 08-03-2005, 13:13   #6
Emmy20
Medlem
 
Emmy20 sin avatar
 
Medlem siden: Mar 2004
Sted: Oslo
Meldinger: 426
Emmy20 har en aura rundt seg.Emmy20 har en aura rundt seg.Emmy20 har en aura rundt seg.Emmy20 har en aura rundt seg.Emmy20 har en aura rundt seg.Emmy20 har en aura rundt seg.
Sv: Min kjære forstår meg ikke..

Trist at du føler det slikt Reba. Jeg er kommet over at jeg mistet 2 gang for 3 uker siden. Men første gegn jeg mistet var jeg i 11 uke. og det var ufattelig trsit og uvirkelig. Jeg var veldig nedfor en stund etter dette. Drømte hele tiden om natten at babyen ikke var borte..mannen min vekte meg om natten fordi jeg gråt og ropte på han.
Men det som gjorde meg enda mer trist det var at jeg ikke trodde mannen min sørget. Han var lei seg den første dagen og 2 dagen sa han at hvis ikke jeg sluttet å gråte kom han til å gå. Og etter det så jeg ikek at han sørget...og det var trist for meg å se.Men menn har en annen måte sørge på, det har alle mennesker. Og det er ikke så lett for dem å føle akkurat det vi føler,det er jo vi som har hatt det inni oss,vært kvlam,hatt vondt osv...
om du forstår hva jeg mener, vil bare gi deg en klem vennen
__________________
2006 og 2010❤
Emmy20 er logget av   Svar med sitat
Gammel 08-03-2005, 15:42   #7
Hetty
Gjest
 
Meldinger: n/a
Sv: Min kjære forstår meg ikke..

Åh...først av alt en stooor til deg!

Jeg tror ikke menn alltid greier å sette seg inn i at de faktisk skal bli pappa, og at det faktisk er et lite barn kjæresten deres går og bærer på, før det synes, eller før det kanskje er der. Min kjæreste har i alle fall et mer bestemt skille på embryo, foster og baby enn det jeg har.
I tillegg tror jeg nok det er en forsvarsmekanisme i at de sier; "Jaja...neste gang.. godt det skjedde så tidlig...." osv. Og, det er jo forsåvidt sant, men allikevel fryktelig vondt!
Du får bare trekke litt til i kjæreste din...for det er viktig for deg å få snakke ut om dine følelser før du går videre!

En stor til fra meg! Og lykkelykke til videre!!
  Svar med sitat
Gammel 08-03-2005, 17:02   #8
~Lilla~
Gjest
 
Meldinger: n/a
Sv: Min kjære forstår meg ikke..

Nei, menn søreger nok ikke på samme måte som oss. De er mye mer praktisk anlagt. "Det var leit, me sikkert det beste/ det er nok en mening med det" Jeg syns fortsatt det er vondt at vi mistet vår lille. Termin dato, Ul dato, oprasjons datoen ol. er fortsatt vonde dager å komme over.

Faktisk så var jeg kjempe deppa hele termin datoen, mens gubben var totalt uvitende om hvilken dato det var .

Jeg vil bare sende deg en varm og håper dere snart blir gravide!!
  Svar med sitat
Gammel 08-03-2005, 18:13   #9
Eeyore
Supermedlem
 
Eeyore sin avatar
 
Medlem siden: Aug 2003
Sted: Oslo
Meldinger: 954
Eeyore er bare skikkelig grei.Eeyore er bare skikkelig grei.Eeyore er bare skikkelig grei.Eeyore er bare skikkelig grei.Eeyore er bare skikkelig grei.Eeyore er bare skikkelig grei.Eeyore er bare skikkelig grei.Eeyore er bare skikkelig grei.Eeyore er bare skikkelig grei.Eeyore er bare skikkelig grei.
Sv: Min kjære forstår meg ikke..

Jeg føler virkelig med deg! Og du skal være skikkelig stolt over at du klarer å sette ord på alle følelsene du går og bærer på! Det er det ikke alle som kan!
Stakkar , det er ikke så lett å se den man er mest glad i ha det så trist! Min mann reagerte på samme måten - med å prøve å løse problemet! Det er det menn er til - tror de i alle fall. Du får prøve å føle med ham, han er garatert like trist som deg. Men hans innerste drøm er at kjæresten skal ha det bra! Og de er ikke alltid like flinke til å vise sine følelser, disse mennene, som vi er så inderlig glad i.

Du får bruke oss her inne, når det blir for mye for deg! Vi er her, det vet du!
__________________
  1. IVF mai 04 -> avbrutt
  2. ICSI september 04 -> MA 7+2 (Blighted ovum)
  3. ICSI april 05 -> Neg.
  4. ICSI august 05 -> Lille lykketroll 05.06.06
  5. ICSI søsken juni 07 -> Neg.
  6. 1. frys februar 09 -> Store lykketroll 07.11.09
FERDIG! Trodde jeg.....
Eeyore er logget av   Svar med sitat
Gammel 08-03-2005, 21:58   #10
Tidl. bruker
Gjest
 
Meldinger: n/a
Sv: Min kjære forstår meg ikke..

Uff så trist lesing. Ord blir fattige i en slik sammenheng,,,
Da jeg mistet ble sambo kjempe lei seg og vi pratet masse om det og gråt sammen... Når jeg ble gravid igjen klarte han ikke å glede seg. Det synes jeg var veldig vondt. Han var mer redd enn meg for at det skulle gå galt igjen. Noe det ikke gjorde...
Vil bare gi deg en god og håper dere får bearbeidet en del ting i påsken....

Klems
  Svar med sitat
Svar


Aktive lesere akkurat nå: 1 (0 medlemmer og 1 gjester)
 
Diskusjonsverktøy
Visningsmodus

Regler for innlegg
Du kan ikke starte nye diskusjoner
Du kan ikke svare på meldinger/diskusjoner
Du kan ikke laste opp vedlegg
Du kan ikke redigere meldingene dine

BB-kode er
Smilier er
[IMG] kode er
HTML kode er Av
Forumnavigering


Alle tider vises som GMT +2. Klokka er nå 18:04.


Powered by vBulletin® Version 3.7.3
Copyright ©2000 - 2018, Jelsoft Enterprises Ltd.
Alt innhold © 1999-2013 SnartGravid.com