Gå tilbake   SnartGravid Møteplassen > Diskusjoner > Vanskelige følelser og pinlige spørsmål
Svar
 
Diskusjonsverktøy Visningsmodus
Gammel 22-12-2017, 12:49   #1
Uregistrerte
Gjest
 
Meldinger: n/a
Du som aldri har eksistert

Du har aldri eksistert. Vel, det er jo ikke helt sant det heller. Du har eksistert som en zygote. Celler som deler seg i fire, fem eller seks deler. Det skjedde fem eller seks ganger. Du eksisterte flere ganger i en maskin på Ullevål sykehus. En gang eksisterte du også som to streker på en graviditetstest. Og så var du ikke mer. Du forsvant. Det var bare i hodet mitt at du var mer. Mye mer.

Jeg hadde lenge forestilt meg hvordan du ville bli. Hvordan du ville sett ut, hva vi ville ha gjort sammen når du vokste opp, hvor glad mamma hadde blitt når jeg fortalte om deg for første gang, og hva du hadde gjort med livet ditt. Jeg så for meg forholdet oss i mellom. Meg som pappa, du som datteren min. Uker, måneder, år.

Når alt kom til alt så endte du som en av en uendelig miks av celler som aldri ble til noe i denne verdenen. Livet er et stort lotteri, og du tapte. Flesteparten av oss gjør jo det. Den store majoriteten blir jo aldri født. Du er liksom bare enda en stjerne i en uendelig stort univers som menneskeheten aldri vil oppdage, men til og med det føles som en dårlig sammenligning mot de oddsene du hadde mot å bli født. For å leve. Men slik er de oddsene du hadde mot deg.

Jeg sitter igjen med en større og ydmyk forståelse for hvor dyrebart livet er. Det er en utrolig
klisjepreget setning, men så er det fremdeles like sant. Livet er for meg et mysterium. Sjansene for å være i live er så fordømt lave at jeg ikke tror folk forstår det. De fleste vil aldri forstå. Vet du hva som er rart? For hver gang jeg gikk gjennom forsøkene, så forestilte jeg meg at du var litt annerledes for hver gang. Men du var alltid en jente. Jeg forestilte meg seks litt forskjellige versjoner av deg. Akkurat som at jeg hadde fått muligheten til å se inn i de uendelige versjonene av hvordan livet mitt ville kunne bli med deg, og hvordan livet ditt kunne ha blitt hvis du hadde vært så heldig. Kanskje du eksisterer i noen av disse dimensjonene?

Jeg pleide å savne deg slik. Noen ganger var det som du var der hos meg. Det kunne være så virkelig at jeg nesten kunne kjenne at du berørte skulderen min. En gang da jeg så på TV fikk jeg en så sterk følelse av at du var der at det er noe av det mest tyngste og følelsmessige opplevelse jeg har hatt. Skulderen min ble tung. Nesten kald. Akkurat som når noen står litt for tett inntil deg. Jeg gråt. Jeg gråt fordi jeg savnet deg slik. Men jeg vet at jeg det var innbilning. Det var ikke virkelig. Jeg var bare deprimert.

Jeg er ikke deprimert lenger, men jeg kan fremdeles få den samme følelsen. Den er likevel ikke så forferdelig sterkt lenger. Hvis jeg føler meg ensom og alene i en gruppe av foreldre og barna deres kan jeg fremdeles forestille meg at du er der, ved siden av meg. Jeg kan bare tenke på deg eller savne deg, og du dukker opp. Du og meg sammen. Men akkurat som personene i bøkene mine er du bare en fantasi. Jeg vet du ikke eksisterer, men du er likevel så mye mer virkelig enn alle karakterene mine selv om jeg kjenner dem bedre enn jeg kjenner deg.

Jeg har fått en større respekt og forståelse for personer som har psykiske lidelser. De som for eksempel snakker om usynlige barn, dyr eller døde foreldre de ser som dagen er lys. Da jeg vokste opp gikk det en gammel mann rundt på bygda med en kjetting. I enden av kjettingen hadde han en usynlig ku. Den var helt virkelig for han. Ønsket om at kua skulle eksistere var så sterkt at for han så ble den virkelig. Vi kjørte over kjettingen med syklene våre og lo.
Og det er nettopp det du er; usynlig. Ikke-eksisterende. Det er deg, og dette er meg. Jeg lever. Du har aldri levd. Du fikk aldri sjansen, og du vil aldri få sjansen igjen. Ikke i den spesifikke blandingen av

celler mellom to personer som pleide å være glade i hverandre. Uansett hvor mye vi ønsket at du hadde delt deg i millioner av celler. Helt til du ville blitt en person. Men du er ikke en person. Det er ikke slik at du ikke betyr noe for meg, fordi du gjør det. Du var det nærmeste jeg har vært å være pappa. En gang var du to streker og noen ganger var du fem celler. Om jeg kanskje blir pappa en dag, vil jeg fremdeles savne deg.

Du.

Du som aldri var, og aldri vil bli.

Det gjør det ikke mindre virkelig.

Ikke for meg.
  Svar med sitat
Gammel 22-12-2017, 23:20   #2
Emi
Medlem
 
Medlem siden: Dec 2011
Sted: Nord-Trøndelag
Meldinger: 434
Emi er en ukjent størrelse akkurat nå.
Sv: Du som aldri har eksistert

__________________
september 2003 -pergobaby
mars 2006
desember 2016
--------------------
SA -mars 2005 -oktober 2015
Emi er logget av   Svar med sitat
Gammel 26-12-2017, 12:14   #3
Venter
VIP-medlem
 
Venter sin avatar
 
Medlem siden: Nov 2012
Sted: Sør på landet
Meldinger: 6,665
Venter er en kommende stjerneVenter er en kommende stjerne
Sv: Du som aldri har eksistert

__________________
10.2012 Dobbel pergo 11-2014, 01-2015, 03-2015, prøverør søknad 05-2015
Letrozol+AIH 12-2015, Letrozol 02-2016, Letrozol+AIH 02-2016, Letrozol+AIH 04-2016
1. IVF juni 2016, dobbeltruger fra 30.6 11.7 02.2017
Venter er pålogget nå   Svar med sitat
Svar

Stikkord
Ingen Tags registrert
Hjelp oss å legge inn tags (stikkord) på diskusjonene, så blir det lettere å finne dem siden.
Klikk "Legg til/Rediger stikkord" oppe til høyre i denne boksen for å behandle tags for denne diskusjonen.


Aktive lesere akkurat nå: 1 (0 medlemmer og 1 gjester)
 
Diskusjonsverktøy
Visningsmodus

Regler for innlegg
Du kan starte nye diskusjoner
Du kan svare på meldinger/diskusjoner
Du kan ikke laste opp vedlegg
Du kan ikke redigere meldingene dine

BB-kode er
Smilier er
[IMG] kode er
HTML kode er Av
Forumnavigering


Alle tider vises som GMT +2. Klokka er nå 23:44.


Powered by vBulletin® Version 3.7.3
Copyright ©2000 - 2018, Jelsoft Enterprises Ltd.
Alt innhold © 1999-2013 SnartGravid.com